Norges fylker

Denne artikkelen omhandler handler om dagens norske fylker. For fylker i vikingtiden, se Fylke (norsk historie).

Norge har siden 1. januar 2024 femten fylker.

Norges fylker er undernasjonale, geografiske områder mellom staten og kommunene. Norge har 15 fylker.

Fylkesinndelingen ble i hovedssak etablert i 1671, da under navnet amt (endret til fylker 1. januar 1919), med noen senere oppdelinger og endringer.

Det var 20 fylker til 1972, 19 fylker til 2018, 18 fylker til 2020, 11 fylker til 2024 og 15 fylker fra 1. januar 2024.

Viken, Vestfold og Telemark og Troms og Finnmark fylker ble vedtatt oppløst 14. juni 2022. Oppløsningen trådte i kraft 1. januar 2024. Det er i hovedsak to typer myndigheter i fylkene: fylkeskommunen, som har folkevalgt politisk ledelse, og Statsforvalteren, som er statens regionale representant. I tillegg finnes Barneverns- og helsenemnd.

Fylkesinndelingen og -navnene er fastsatt i inndelingslova § 29.

Bakgrunn

Utdypende artikkel: Fylke (norsk historie)

Norge var før og i vikingtiden og middelalderen inndelt i fylker. Navnet kommer av det norrøne ordet fylki, avledet fra ordet folk. Noen fylker hadde navn etter kongen som grunnla småriket, andre etter folket som bodde der, og atter andre etter landskapet det lå i. Til 1919 var Norge delt inn i amt, og mot slutten av 1800-tallet ble det foreslått å endre betegnelsen til «syssel» eller «fylke». Navnene på det enkelte fylket ble hentet blant annet fra den norrøne sagalitteraturen med ønske om fornorske navnene. Professor Marius Hægstad ledet fra 1900 utredningen av nye navn på fylker og kommunen, utredningskomiteen besto ellers av riksmålsfolkene Hertzberg, Taranger og Bang. Utrederne var enige om å bruke navn med opprinnelse i norsk historie og det ble til dels foreslått å bruke administrasjonssenterets navn. Forslaget ble ikke gjort noe med og fra 1914 gjorde Hægstad sammen med Hjalmar Falk en ny utredning. Falk og Hægstad foreslo «fylke» som erstatning for «amt». De gamle (norrøne) navnene stemte ikke helt med gjeldende grenser. For eksempel omfattet det gammelnorske Upplǫnd (flertall av Uppland) Oppland, Hedmark, deler av Buskerud og Akershus. «Ringerike» ble foreslått for Buskerud, mens «Romerike» ble foreslått for Akershus. Navnet «Telemark» omfattet opprinnelig de indre delene, og dette ble foretrukket fremfor «Grenland» som omfattet de ytre delene. «Fjordane» ble foreslått for det som ble Sogn og Fjordane. «Møre» ble navnet på tidligere Romsdals amt, og i 1935 kom «Romsdal» inn igjen i form av «Møre og Romsdal». «Nordland», «Trums» og «Finnmark» var Falk og Hægstads forslag, mens departementet gikk inn for «Haalogaland», «Trondenes» og «Finnmark».

De fleste av de gamle fylkene og fylkesnavnene eksisterer fortsatt som distrikter vi kjenner den dag i dag. De senere syssel-, lens- og fogderiinndelningene som suksessivt fulgte i senmiddelalderen baserte seg i stor grad på de gamle fylkesenhetene, selv om de fleste fra 1660 også ble deler av større amter, som var en direkte forløper til dagens fylker. Det var så sent som i 1919 at de tidligere amtene ble erstattet av betegnelsen fylke, som dermed kom til å omfatte relativt større enheter enn begrepet gjorde tidligere, selv om også de gamle fylkene hadde sterkt varierende størrelser. Det var opprinnelig 20 fylker, hvorav to byer, Bergen og Oslo, var egne fylker. Etter at Bergen gikk inn i Hordaland i 1972 og trøndelagsfylkene ble slått sammen den 1. januar 2018, var 18 fylker i Norge. Den 1. januar 2020 ble antallet redusert til elleve som følge av et stortingsvedtak fra 8. juni 2017: Hordaland og Sogn og Fjordane ble slått sammen til Vestland; Aust-Agder og Vest-Agder ble slått sammen til Agder; Vestfold og Telemark ble slått sammen til Vestfold og Telemark; Oppland og Hedmark ble slått sammen til Innlandet; Buskerud, Akershus og Østfold ble slått sammen til Viken og Troms og Finnmark ble slått sammen til Troms og Finnmark. Rogaland, Møre og Romsdal, Nordland og Oslo ble videreført med unntak av noen grensejusteringer når det gjaldt Møre og Romsdal og Nordland. Endringene i fylkesstrukturen trådte i kraft fra 1. januar 2020.

Myndigheter

Fylkeskommunen

Utdypende artikkel: Fylkeskommune

En fylkeskommune er en offentlig, folkestyrt etat som ivaretar enkelte offentlige forvaltnings- og tjenesteproduserende oppgaver innenfor et fylke.

Hvert fylke unntatt Oslo utgjør en fylkeskommune (kommuneloven § 3). Hvorvidt Oslo skal anses som en kommune eller fylkeskommune eller begge deler i henhold til særlovgivning må avgjøres på grunnlag av den enkelte lov.

Fylkestinget velges direkte av fylkets innbyggere ved kommune- og fylkestingsvalg. Direkte valg til fylkesting ble vedtatt av Stortinget i 1974 og det ble avholdt direkte valg til fylkesting i Norge første gang i 1975.

Fylkeskommunens politisk valgte organer tilsvarer primærkommunenes: fylkesting (kommunestyre), fylkesutvalg (formannskap) og fylkesordfører (ordfører). Noen fylkeskommuner har også parlamentarisme på fylkesnivå og har dermed fylkesråd.

Blant fylkeskommunenes oppgaver er

• anlegg og vedlikehold av fylkesveier
• planlegging av og støtte til kollektivtrafikk
• videregående opplæring
• kulturminnevern
• idrett, friluftsliv og folkehelse
• integrering
• kulturutvikling og -formidling, heri museums- og bibliotekutvikling
• regional utvikling og arealforvaltning
• tannpleie

Fylkeskommunen kalles et folkevalgt mellomnivå i norsk forvaltning.

Forgjengeren til fylkeskommunen, amtskommunen, ble opprettet i 1837 da det kommunale selvstyret ble innført. Siden den gang og frem mot 1945 har utviklingen av fylkeskommunen beveget seg med små steg, mens det etter 1945 – da spesielt på 1970-tallet – ble det igangsatt storstilte reformer av fylkesnivået. Med reformen i 1975 kom det til et skille mellom Fylkesmannen, som Statsforvalteren het da, og fylkeskommune. Statsforvalter er statens mann i fylket, med en rekke tilsynsoppgaver overfor kommunene.

I 1984 fikk fylkeskommunene ansvar for spesialisthelsetjenester utenfor institusjonene, kommunene fikk et klart ansvar for primære helsetjenster. I 1986 ble sykehjemmene tilbakeført til kommunene fordi sammenhengen til de primære helse- og sosialtjenester og kommunale botilbud til eldre ble ansett som viktigere enn sammenhengen til sykehusene. I 1991 ble HVPU-institusjoner nedlagt, og ansvaret for omsorgen ble overført til kommunene.

Med helsereformen i 2001 ble helsetjenesten (sykehusene, psykiatri og habiliteringstilbud) flyttet ut av fylkeskommunen og over i nyopprettede, regionale, statlige drevne helseforetak, og i 2004 ble ansvar innen barnevern, familievern og rusomsorg ble overført til staten.

I årene 2005–2009 pågikk et reformarbeid med sikte på å vurdere arbeidsdelingen mellom fylkeskommunene og primærkommunene, mellom fylkeskommunen og Fylkesmannen, og ved å vurdere sammenslåing av fylker til større regioner. Det ble da ingen sammenslåing av fylker, i stedet ble ansvaret for 17 200 km riksvei og 78 ferjesamband overført til fylkene.

Statsforvalteren

Utdypende artikkel: Statsforvalter

En statsforvalter er en embetsmann utnevnt i statsråd og fungerer som statens representant i sitt fylke. Statsforvalteren utfører forvaltningsoppgaver på vegne av departementene og fører tilsyn med kommunenes virksomhet. Statsforvalteren er også klageinstans for mange typer kommunale vedtak.

Andre fylkesmyndigheter

I fylkene finnes også fylkesnemnder for barnevern og sosiale saker.

Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er statlige organer som blant annet fatter vedtak om overtakelse av omsorg for barn, tvangsplassering av barn med atferdsvansker, tvangsinnleggelse av personer med rusmiddelavhengighet, og fratakelse av foreldreansvar.

Fylkeslandbruksstyrene var tidligere statlige myndigheter i hvert fylke. Disse behandlet saker etter jordloven og konsesjonsloven. Mange av fylkeslandbruksstyrenes oppgaver ble etter hvert overført til kommunene. De gjenværende oppgaver ble overført til Fylkesmannen fra 1. januar 2010, og fylkeslandbruksstyrene ble nedlagt.

Nasjonale valg

Hvert av de 19 fylkene slik de var før 2018 fungerer som valgdistrikt for Stortinget, hvor valgdistriktenes størrelse (både befolkning og areal) bestemmer hvor mange representanter valgdistriktet har i parlamentet, og hvor representantene blir valgt gjennom forholdstallsvalg-ordningen. I Stortinget sitter representantene sortert etter hvilket valgdistrikt de representerer, ikke hvilket parti de tilhører. Ordningen om at eksisterende fylker fungerer som valgdistrikter er det nærmest unison enighet om i Norge, men dette praktiseres delvis ikke lenger etter fylkessammenslåingene i 2018 og 2020. Lignende ordninger er også vanlige internasjonalt; blant vestlige land som har parlamentarisme og forholdstallsvalg er det bare Nederland og Israel som har nasjonale valglister, alle andre land stiller med valgdistrikter som kan sammenlignes med norsk fylkesnivå.

Norges fylker 2024–

Nummer	Navn	Fylkeskommunens hovedsete	Statsforvalterens hovedsete	Største by	Valgdistrikt	Folketall	Areal	Ant. komm.	Målform	Fylkesordfører	Statsforvalter
32	Akershus Akershus	Oslo	Moss	Sandvika	Akershus		5 894,47	21	Nøytral	Thomas Sjøvold (H)	Jan Tore Sanner
03	Oslo	Oslo	Moss	Oslo	Oslo		454,12	1	Nøytral	Anne Lindboe (H)	Jan Tore Sanner
46	Vestland	Bergen	Hermansverk	Bergen	Hordaland Sogn og Fjordane		33 870,99	43	Nynorsk	Jon Askeland (Sp)	Liv Signe Navarsete
11	Rogaland	Stavanger	Stavanger	Stavanger	Rogaland		9 377,10	23	Nøytral	Ole Ueland (H)	Bent Høie
50	Trøndelag	Steinkjer (fylkeskommunen) Trondheim (fylkesordføreren)	Steinkjer	Trondheim	Nord-Trøndelag Sør-Trøndelag		42 201,59	38	Nøytral	Tomas Iver Hallem (Sp)	Frank Jenssen
34	Innlandet	Hamar	Lillehammer	Hamar	Hedmark Oppland		52 072,44	46	Nøytral	Thomas Breen (Ap)	Knut Storberget
42	Agder	Kristiansand	Arendal	Kristiansand	Aust-Agder Vest-Agder		16 434,12	25	Nøytral	Arne Thomassen (H)	Gina Lund
31	Østfold Østfold	Sarpsborg	Moss	Fredrikstad	Østfold		4 004,2	12	Nøytral	Sindre Martinsen-Evje (Ap)	Jan Tore Sanner
15	Møre og Romsdal	Molde	Molde	Ålesund	Møre og Romsdal		14 355,62	28	Nynorsk	Anders Riise (H)	Else-May Norderhus
33	Buskerud	Drammen	Moss	Drammen	Buskerud		14 693,87	18	Nøytral	Tore Opdal Hansen (H)	Jan Tore Sanner
39	Vestfold	Tønsberg	Tønsberg	Tønsberg	Vestfold		2 167,65	6	Nøytral	Anne Strømøy (H)	Fred-Ivar Syrstad
18	Nordland	Bodø	Bodø	Bodø	Nordland		38 154,62	41	Nøytral	Eivind Holst (H)	Tom Cato Karlsen
40	Telemark	Skien	Tønsberg	Skien	Telemark		15 298,16	17	Nøytral	Sven Tore Løkslid (Ap)	Fred-Ivar Syrstad
55	Troms Troms	Tromsø	Vadsø	Tromsø	Troms		25 862,99	21	Nøytral	Kristina Torbergsen (Ap)	Elisabeth Aspaker
56	Finnmark Finnmark	Vadsø	Vadsø	Alta	Finnmark		48 631,09	18	Nøytral	Hans-Jacob Bønå (H)	Elisabeth Aspaker

Tidligere fylker

Nummer	Navn	Adm. senter	Opphørte	I dag en del av	Nytt nummer
01	Østfold	Sarpsborg	2020	Gjenopprettet 2024	31
02	Akershus	Oslo	2020	Gjenopprettet 2024	32
04	Hedmark	Hamar	2020	Innlandet	34
05	Oppland	Lillehammer	2020	Innlandet	34
06	Buskerud	Drammen	2020	Gjenopprettet 2024	33
07	Vestfold	Tønsberg	2020	Gjenopprettet 2024	39
08	Telemark	Skien	2020	Gjenopprettet 2024	40
09	Aust-Agder	Arendal	2020	Agder	42
10	Vest-Agder	Kristiansand	2020	Agder	42
12	Hordaland	Bergen	2020	Vestland	46
13	Bergen	Bergen	1972	Vestland	46
14	Sogn og Fjordane	Hermansverk/Leikanger	2020	Vestland	46
16	Sør-Trøndelag	Trondheim	2018	Trøndelag	50
17	Nord-Trøndelag	Steinkjer	2018	Trøndelag	50
19	Troms	Tromsø	2020	Gjenopprettet 2024	55
20	Finnmark	Vadsø	2020	Gjenopprettet 2024	56
30	Viken	Oslo, Drammen og Sarpsborg	2023	Buskerud, Akershus og Østfold
38	Vestfold og Telemark	Skien	2023	Vestfold og Telemark
54	Troms og Finnmark	Tromsø	2023	Troms og Finnmark

Norske områder som ikke er fylker

Norge består i tillegg av Svalbard og Jan Mayen som verken er fylker eller kommuner, men de har postnummer og nummer i fylkes- og kommunenummerserien til bruk i register og IT-systemer. I tillegg kommer Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land som regnes som biland.

Fotnoter

Type nummerering