Henrik Kristian Ljostveit

Henrik Kristian Ljostveit

Henrik Kristian Ljostveit (1892–1970) var en norsk teolog og prest. For ettertiden er han kjent for to prekener han holdt over radio i Norsk rikskringkasting (NRK). Den første prekenen ble holdt i 1941 under den tyske okkupasjonen av Norge, den andre i 1946, da landet igjen var fritt.

I den første prekenen over NRK, i februar 1941, formante han som sogneprest i Larvik lytterne til å «tekkes Gud og tjene Ham». Prekenen ble av både lytterne og okkupantene oppfattet som kritisk mot den folkerettsstridige tyske okkupasjonen av Norge. Ljostveit ble innkalt til flere avhør av de tyske okkupantene grunnet prekenen, men han fikk bred støtte fra ledelsen av kirken. Både i samtiden og i ettertiden ble prekenen sett på som en viktig del av den begynnende kirkekampen, hvor etter hvert over 90 % av prestene i Norge trakk seg fra sine stillinger i protest mot hvordan de tyske okkupantene undergravde lov og rett i landet. Mot slutten av krigen ble Ljostveit også i en periode fengslet på Grini fangeleir og Berg interneringsleir.

I den andre prekenen over NRK, i februar 1946 og fremdeles sogneprest i Larvik, forsøkte han å fremme et forsonende budskap, overfor dem i Norge som han anså hadde valgt feil under okkupasjonen. Hans preken vakte stor oppsikt, da innholdet sto mot den gjengse mening om det pågående norske landssvikoppgjøret. Ljostveit fikk ingen støtte fra kirkens ledelse for prekenen i 1946. Han mottok derimot hundrevis av brev, hvor størsteparten var positive til hans budskap om et mer humant oppgjør med dem som hadde vært på feil side under okkupasjonen. Ljostveit fortsatte sitt arbeide som prest, og ble etter hvert også prost, mens han antakelig aldri ble biskop grunnet prekenen over NRK i februar 1946. Mens den offisielle opinionen i samtiden avviste Ljostveits preken om forsoning, har ettertiden gitt ham rett i mye av kritikken av det norske landssvikoppgjøret.

Liv og virke

Oppvekst, studier og unge år

Ljostveit ble født 28. januar 1892, som sønn av Jorinda og Peder Ljostveit. Foreldrene var bønder i Ølve i Kvinnherad, og Kristian (som han vanligvis ble kalt) var den yngste i en søskenflokk på elleve barn, hvorav tre døde unge. Familien var pietistisk kristne, og sterkt engasjert i misjon, særlig i Det Norske Misjonsselskap. Allerede fra barndommen ønsket Kristian å bli prest, som sin eldre bror Peder, men et teologisk studium var kostbart, og han tok derfor først lærerutdannelse ved Volda lærarhøgskule i Volda i årene 1909–1912. Ferdig utdannet som lærer for folkeskolen begynte han å undervise ved Rønholt skole i Bamble høsten 1913. Der ble han kjent med Marthe Mathilde Rønholt fra en nærliggende gård, og de to ble senere gift. Etter tre år som lærer sa han opp stillingen for å begynne å studere teologi.

«Hans undervisning er meget anskuelig, tankeklar og planmessig. Han forstaar at faa barna til at følge godt med og gi dem gode og solide kundskaper. Han holder en meget god disciplin og er grei og bestemt i all sin ferd. Lærer Ljostveit er utvilsomt en sjeldent utrustet lærerpersonlighet, og jeg tør derfor si at den skole er heldig stillet, som faar nyte godt av denne fremragende lærerbegavelse.»

Sluttattest fra skolestyrets nestformann, kallskapellan Gunnar Dehli, 18. desember 1914

Fil:Misjonshøgskolen i Stavanger (13938833185).jpg

Misjonshøgskolen i Stavanger, foto fra om lag 1920-årene

For å komme inn på teologistudiet på Menighetsfakultetet måtte Henrik Kristian Ljostveit først gjennom gymnaset, og etter middelskoleeksamen ved Voss landsgymnas avla han i 1917 eksamen artium i Kristiania (senere Oslo). Etter fire nye år med studier avla han så teologisk embedseksamen med karakteren Laudabilis. Han tok så praktikum samme sted høsten 1921, og med samme gode karakter. Samme høst giftet han seg med Marthe Mathilde Rønholt, og han fikk en stilling som sogneprest i Håland på Jæren. Tjenestebolig var Sola prestegård, hvor det unge ekteparet ifølge dem selv hadde fem «rike og lykkelige år», datteren Hanna ble født der 20. september 1924. I 1926 ønsket Det Norske Misjonsselskap at Henrik Kristian Ljostveit skulle ta over som forstander ved selskapets misjonsskole, noe han etterkom, selv om han helst ville fortsette som prest.

Ljostveit arbeidet totalt åtte år som lærer ved misjonsskolen, og ble også valgt inn i hovedstyret i Det Norske Misjonsselskap. Den 21. oktober 1928 ble sønnen Per født. Henrik Kristian Ljostveit savnet imidlertid arbeidet som prest, han søkte og fikk i 1934 embete som residerende kapellan i Larvik. Ekteparet likte seg svært godt i Larvik, og da sognepresten i 1939 måtte gå av grunnet sykdom søkte Henrik Kristian Ljostveit – etter menighetens oppfordring – embetet, og fikk det. Den 15. mars 1940 ble han utnevnt til sogneprest, rett før Tyskland invaderte Norge. Etter seks år i Larvik var Ljostveit velkjent, respektert, omtalt som en prest som sto nær innbyggerne, myndig, men menneskelig og ikke fryktinngydende. Gjennom sitt virke i misjonsselskapet visste de fleste geistlige hvem han var. Han la vekt på bibelundervisning, også med faste ukentlige bibeltimer for menn.

«Sokneprest Ljostveit er en særlig benådet predikant, og det er vel spesielt forkynnelsen av ordet om synd og nåde som er hans sterkeste side her.»

Omtale i avisen Østlands-Posten ved hans 50-års dag i 1942

Okkupasjon, motstand og frigjøring

Allerede kort etter den tyske invasjonen av Norge i april 1940 ble Henrik Kristian Ljostveit og hans familie hardt rammet av krigen. Broren Olav Ljostveit var tømmermann på DS «Anna Sofie». I juli 1940 var skipet lastet med svovelkis for Tyskland, fra Stordø Kisgruber på Stord. Rett etter skipet hadde kastet loss ble det bombet av et britisk fly, og seks mennesker omkom, blant dem Olav Ljostveit.

Fil:Larvik kirke.jpg

Larvik kirke, hvor sogneprest Henrik Kristian Ljostveit holdt sine gudstjenester, også for NRK.

Rett etter invasjonen var de tyske okkupantene tilbakeholdende med å blande seg inn i den norske kirkens virksomhet. Høsten 1940 økte imidlertid den tyske undertrykkingen av befolkningen i det okkuperte Norge. Den 25. september 1940 holdt Josef Terboven en tale hvor han kunngjorde innsettelsen av såkalte kommissariske statsråder, og den skjerpede holdningskampen førte blant annet til strid om gudstjenestene sendt over Norsk Rikskringkasting (NRK). Henrik Kristian Ljostveit ble først spurt om å holde ettermiddagsandakten på radio 3. oktober 1940, men den nye ledelsen i NRK, lojal overfor Vidkun Quislings parti Nasjonal samling (NS), bestemte at både han og andre radiopredikanter skulle skiftes ut med prester lojale overfor NS. I stedet for Ljostveit ble det en preken av en annen prest, som var så agitatorisk at biskop Eivind Berggrav reagerte overfor de kommissariske statsrådene Gulbrand Lunde og Ragnar Skancke. De to NS-mennene ønsket ikke da en større kamp med kirken, og ga koordinering av radiogudstjenester tilbake til Ingvald B. Carlsen, kirkelig konsulent i NRK fra 1937. Samme Carlsen var også medlem av Kristent Samråd, et uformelt råd som koordinerte Kirkekampen, altså kirkens kamp mot nazistene i Norge.

I begynnelsen av 1941 ble Ljostveit bedt om å holde en radiooverført gudstjeneste, etter forslag fra Edvard Sylou-Creutz, medlem av NS og programsjef for de religiøse sendingene i NRK. Sylou-Creutz hadde fått Ljostveit anbefalt fra en partikollega i Larvik, men angret seg etter å ha blitt advart mot Ljostveit av andre partikamerater. Den kirkelige konsulenten for NRK sto imidlertid på sitt, og instruerte også teknikerne fra NRK om at sendingen under ingen omstendighet måtte avbrytes. Sogneprest Henrik Kristian Ljostveit holdt så sin preken fra Larvik kirke søndag 16. februar 1941. Den var bygget over evangeliet etter Lukas 8, 4–15 og var om liknelsen hvor såkornet faller på ulikt jordsmonn. I fredelige tider ville få sett prekenen som politisk ladet, men NS-styret anså seg rammet ved at ord om vold og urett ble brukt.

«La så tidens mange veivisere tenne sine falske og vill-ledende bluss. Det folk som vokser av ordet, det følger verdens lys, Jesus Kristus, i alt som har med tro og moral å gjøre. La dem tvinge og true et slikt folk, eller lokke det med besnærende løfter for å narre det til ulydighet mot Guds ord. Tvang og trusler skremmer ikke, og løfter lokker ikke, for vi er bundne med våre hjerter til å følge Guds røst.»

Fra Henrik Kristian Ljostveits preken i Larvik kirke, søndag 16. februar 1941

Reaksjoner på prekenen i 1941

Fil:Sigmund Feyling.png

Sigmund Feyling (1895–1980), norsk prest, under andre verdenskrig ekspedisjonssjef i kirkedepartementet for Nasjonal Samling, og gikk i spissen for å kontrollere og nazifisere kirken.

Edvard Sylou-Creutz ringte konsulent Carlsen dagen etter prekenen, han var sterkt kritisk, og etter å ha fått sendt over prekenen og lest den, utbrøt Edvard Sylou-Creutz: «Dette er jo mot oss!». Sogneprest Ljostveit måtte gjennom flere forhør hos det tyske Sicherheitspolizei i Larvik grunnet prekenens kritiske innhold. Ljostveit måtte også stille hos Wilhelm Wagner, ved Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD i Norge. Wagner påla Ljostveit å preke religiøst og ikke aktuelt, noe Ljostveit møtte med å si at han måtte preke slik Guds ord sa at han måtte preke. NS-ledelsen i NRK ga etter Ljostveits preken ordre om at manuskripter til prekener måtte innsendes til NRK på forhånd. Den nye ekspedisjonssjefen i Kirkedepartementet, prost Sigmund Feyling forsøkte å løse utfordringen sensur av prekener ga, men mislyktes, og resultatet ble en boikott av religiøse sendinger fra det store flertall av prester som ikke støttet NS. At størsteparten av prestene boikottet de religiøse sendingene på NRK førte til at få av lytterne hørte på dem, de var ikke interesserte i å høre på NS-lojale predikanter.

Kristian Ljostveit fikk en rekke brev fra lyttere etter den radio-overførte prekenen i februar 1941. Det var ikke risikofritt å skrive takkebrev for en preken som tydelig gikk ut mot okkupasjonsmakten, og at brev ble sensurert av myndighetene var allment kjent. Av de brev Ljostveit mottok etter den NS-kritiske prekenen var en støtteuttalelse fra kandidater og studenter ved hans gamle lærested, Menighetsfakultetet. Totalt 68 personer hadde signert uttalelsen, mange av dem ble senere fremstående ledere i kirke- og organisasjonslivet i Norge.

«Kandidater og studenter ved Menighetsfakultetet sender Dem herved vår hjerteligste takk for deres preken i radio søndag formidaddg den 16.sd. Vi er dypt takknemlige - og begeistret, for deres mandige og sterkt positive utleggelse av Guds ord i den nåværende situasjon. Må Gud fortsatt velsigne deres virke i vår norske kirke. Med våre beste hilsner:»

Andreas Sandsdalen, Hans Chr. Mamen, Thor With, Per Kjølberg og Arthur Berg var blant de 68 som signerte

Kristian Ljostveits klare og fryktløse preken vakte oppsikt, både lokalt i Larvik og ellers i landet. Ljostveits preken ble holdt før striden mellom kirken og NS endte med at prestene nedla sine embeter. Det at han tok risikoen ved å stå så klart frem ga derfor Ljostveit høy troverdighet.

Avhør og brev til sikkerhetspolitiet

Det var mange tyskere stasjonert i Larvik, og fra okkupasjonens begynnelse i april 1940 var det en bevisst linje for dem å forsøke å ha et godt forhold til kirken, okkupasjonsmyndighetene fulgte derfor med på hva sogneprest Ljostveit gjorde. Han hadde blant annet en spalte i den lokale avisen Nybrott, tilhørende arbeiderbevegelsen. Selv om Ljostveit holdt seg til søndagens tekst, uttrykte han seg slik at leserne ikke var i tvil om hans holdning til okkupasjonen.

Fil:Terboven statsakten.jpg

Den tyske nazi-lederen Josef Terboven, det tyske sikkerhetspolitiet i Larvik ba Ljostveit om å vurdere den norske befolkningens oppfatning av hans taler.

Etter Kristian Ljostveit hadde vært til avhør hos det tyske sikkerhetspolitiet – både lokalt i Larvik og i Oslo – ble han også ved to anledninger bedt om å gi sin vurdering av stemningen i befolkningen. Bakgrunnen har sannsynligvis dels vært Ljostveits sentrale posisjon i lokalsamfunnet, dels også at han behersket tysk fra sin studietid ved Menighetsfakultetet. Den første henvendelsen fra sikkerhetspolitiet gjaldt nordmenns reaksjon på Josef Terbovens tale 1. mai 1941, altså noen måneder etter Ljostveits åpenhjertige preken på NRK. Det tyske sikkerhetspolitiet forsikret i henvendelsen at en åpen og sannferdig tilbakemelding ikke ville skade Ljostveit personlig.

I svaret på den første henvendelsen ga Ljostveit, ifølge presten og forfatteren Sjur Isaksen, «en åpenhjertig og knusende dom over Terbovens hemningsløse selvskryt og propaganda. […] Det ni sider lange brevet er et tydelig svar på bestillingen som ble gitt». Til tross for den sterke kritikken mot Terbovens tale fikk Ljostveit en ny henvendelse fra det tyske sikkerhetspolitiet i Larvik. I mars 1942 ble han bedt om å komme med en uttalelse, til internt bruk, kun få dager før Ljostveit sammen med over 90 % av norske prester la ned sine embeter. I svaret til det tyske sikkerhetspolitiet er han like krass, han fastslår at Tyskland og Norge står lenger fra hverandre enn de de to lands befolkninger noen gang har gjort. Han avslutter imidlertid forsonende:

«Jeg har elsket Tyskland for det jeg har mottatt av åndsverdier gjennom tyske teologer og tenkere. Men det smerter meg å tenke på det ettermæle som denne tid i vår historie vil få. Måtte vi få den lykke en dag å gi hverandre broderhånd som jevnbyrdige, frie nasjoner og Norge igjen se opp til og stole på sitt store frendefolk. En dag hvor alt dette onde er tilgitt og glemt. Den dag skal komme. Det er min fulle, visse tro.»

Kristian Ljostveits avsluttende ord i uttalelsen til sikkerhetspolitiet

Lokalavisen Nybrott gjenga i juli 1945, med Ljostveits tillatelse, hele svaret til det tyske sikkerhetspolitiet på dets henvendelse i 1942. Det bidro til å befeste hans omdømme som en prest med en klar nasjonal holdning, i motstrid til de som samarbeidet med de tyske okkupantene og NS-regimet. Kristian Ljostveit ble også hederlig omtalt i to bøker om kirkekampen, som begge kom ut allerede i 1945. Ingvald B. Carlsens bok Kirkefronten i Norge beskrev i detalj prosessen frem til at Ljostveit holdt sin radiopreken i februar 1941. Isaksen skriver at «Carlsen gir Ljostveit svært gode attester, både som predikant og prest, men også for hans nasjonale holdning. På sett og vis ble Ljostveit en katalysator, både for Carlsens eget brudd med Kringkastningen og for Kirkens brudd med NS-myndighetene.» Hartvig C. Christie, senere stortingsmann for Høyre omtalte Ljostveit rolle ved striden om forhåndssensur av de religiøse sendingene ganske utførlig i boken Den norske kirke i kamp.

Embetsoppsigelse

Fil:Oslo domkirke april 1942 (6109543195).jpg

Kirkegjengere samlet utenfor Oslo domkirke i april 1942 for å høre biskop Berggrav preke, han var imidlertid nektet å forrette.

Forholdet mellom de tyske okkupasjonsmyndighetene, deres håndgangne menn i Nasjonal Samling (NS) og kristne organisasjoner i Norge, både statskirken og de mange frivillige, ble stadig dårligere i løpet av 1941. Okkupasjonsmyndighetenes forsøk på å kontrollere kirken ledet til at konflikten toppet seg ettervinteren 1942, og førte til et brudd mellom kirken og det NS-dominerte statsapparatet. Blant de viktigste teologiske slutningene i manifestet Kirkens grunn er at myndighetene ikke kan kreve absolutt lydighet:

«Dersom altså øvrigheten blir til redsel for sjelene når de følger Guds vei, da er den ikke lenger en øvrighet etter Guds vilje, og da er det kirkens plikt for Gud og mennesker å la en slik øvrighet høre sannhetens ord.»

Fra manifestet Kirkens grunn, artikkel 5.

Ved å slutte seg til manifestet Kirkens grunn påsken 1942 mistet Ljostveit og to andre prester i Larvik sine embeter og lønn fra NS-myndighetene, sammen med 92 % av prestene i Norge. Han fortsatte imidlertid å holde gudstjenester i kirken, som hadde stor oppslutning. Han og de to andre prestene fikk støtte fra lokalbefolkningen både i form av penger, mat og ved til fyring.

Far og datter, flukt og fengsel

Høsten 1944 begynte det å gå rykter i Larvik om at sogneprest Kristian Ljostveits yngste barn, den 20 år gamle datteren Hanna, sammen med venninner, hadde utstrakt kontakt med tyske offiserer i sikkerhetspolitiet. Kontakt med tyske okkupanter var ikke uvanlig, og gitt situasjonen var det også forståelig. For det store flertall av befolkningen var slik kontakt med fienden imidlertid både utålelig, og sterkt stigmatiserende for de involverte, selv i de tilfellene hvor det hele var basert på rykter. At sogneprestens datter var involvert gjorde at det hele var særlig følsomt. Selv før andre verdenskrig var over, med Tysklands kapitulasjon, hendte det at kvinner som hadde hatt kontakt med tyskerne ble utsatt for represalier. I en del tilfeller ble de derfor evakuert av motstandsbevegelsen til Sverige for å beskytte dem. Kort før jul i 1944 ble så Hanna Ljostveit hentet av lokale representanter for hjemmefronten og tatt med over til Sverige, begrunnelsen var at hun trengte beskyttelse.

En vanskelig sak

I boken Fem år for fred og frihet av Arne Semb-Johansson beskrives en vanskelig sak, hvor Milorgs lyttetjeneste oppdaget at to unge jenter stadig ringte til Gestapos lokale kontor. Forfatteren oppgir ikke sted, men ifølge boken De likviderte av Eivind Sæther var det Larvik. Ifølge Sæther var de to jentene elskerinner til lokale Gestapo-ledere og begge var døtre av motstandsfolk.

Ifølge Semb-Johansson ble de positivt identifisert ved at den ene av jentene en gang ringte hjemmefra. Milorg varslet hennes far, og i desember 1944 ble det bestemt av Milorgs sentralledelse at de to 20 år gamle jentene skulle sendes til Sverige, mot deres vilje. De to jentene blir ikke navngitt, men sammenfaller både i tid, sted, alder og utfall av saken, med Ljosttveits datter.

Hanna Ljostveit ble registrert ankommet 23. desember 1944 av Flyktningkontoret ved den norske legasjonen i Sverige (formelt hva vi i dag kaller ambassade, reelt norske myndigheter i eksil i Sverige). Ifølge Isaksen både kjente hennes far til fluktplanene og kan selv ha medvirket i dem, for å få en slutt på ryktene og for å beskytte datteren. Fra Strömstad, via Göteborg ble Hanna og hennes venninne sendt til den norske flyktningleiren Kjesäter. Det skulle lite til for at kvinner ble stemplet som tyskerjenter, og derved ikke anerkjent som flyktning av de norske myndighetene i Sverige. I motsetning til andre norske fikk ikke Hanna reise hjem før i august 1945 og ble da sendt til en leir ved Tønsberg. Først i oktober fikk hun lov til å vende tilbake til familien i Larvik.

Mens hans datter var trygt i Sverige ble Kristian Ljostveit arrestert av det tyske sikkerhetspolitiet i Larvik den 15. januar 1945. Han ble sendt til Oslo for avhør og anklaget for å ha gitt hjelp til flyktninger, noe som var forbundet med streng straff under den tyske okkupasjonen. Den 19. januar 1945 ble Henrik Ljostveit sendt til Grini fangeleir, i fangeprotokollen står det at han var «Gissel for sin datter».

Etter et kort opphold på Grini ble Ljostveit, sammen med 200 fanger den 4. februar 1945 overført til Berg internerings- og krigsfangeleir ved Tønsberg. Forholdene var kummerlige, med veggedyr, brutal tone fra vaktene og det var vanskelig å få tillatelse til besøk fra pårørende. Etter flere forsøk fikk hans ektefelle lov å besøke ham i midten av april, og ved den tyske kapitulasjonen i mai 1945 ble så fangene satt fri.

Frigjøring og rettsoppgjør

Fil:Eivind Berggrav.jpg

Biskop Eivind Berggrav sto for en hard linje overfor landssvikerne

Foto: Ernest Rude

Etter frigjøringsdagen 8. mai 1945, hvor de tyske styrkene i Norge kapitulerte, begynte de lovlig valgte norske myndighetene raskt et rettslig oppgjør med dem som hadde samarbeidet med de tyske okkupantene. Det ble senere kjent som landssvikoppgjøret, og var forberedt i flere år, både hemmelig av hjemmefronten i Norge, og av den norske eksilregjeringen i Storbritannia.

«Du skal ikke være venn med quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke engang hilse på dem. Dine barn skal ikke omgå deres barn.»

Hjemmefrontens isfrontparole fra krigen, i stor grad fulgt også i årene etter frigjøringen, ifølge forfatter Isaksen.

Stripete, is- og silkefronten

Hvordan det norske samfunnet skulle forholde seg til de som hadde arbeidet for eller samarbeidet med de tyske okkupantene, likeså de som var medlemmer av det norske nazistiske partiet, Nasjonal Samling (NS), ble diskutert etter krigen var over. Grovt sett kan holdningene i befolkningen deles i to, de som var for en uforsonlig linje ble benevnt som isfronten, mens de som var mer forsonlige ble betegnet som silkefronten.

At de som hadde forbrutt seg måtte straffes var det almen enighet om blant flertallet av befolkningen. Hva man var uenig om var særlig bruken av dødsstraff, brudd på rettssikkerhet, og at alle medlemmer av NS, også passive, ble straffet for landssvik. Dødsstraffen i Norge for sivile ble avskaffet i 1905, og dødsstraff for militære måtte iverksettes umiddelbart. Norge var det eneste landet som var okkupert, hvor også passivt medlemskap i et parti for medløpere ble straffet.

De som ikke hadde meldt seg inn i NS, men samtidig hadde holdt en forsiktig linje overfor de tyske okkupantene, og hadde hatt fordeler av det, ble betegnet som stripete.

Med den viktige posisjonen den norske kirken hadde hatt i holdningskampen under okkupasjonen var det naturlig at den også engasjerte seg i oppgjøret etter okkupasjonen, og blant dem som særlig gjorde seg gjeldende var biskop Eivind Berggrav. Han var internert på sin egen hytte i Asker de siste krigsårene. Der arbeidet han på en tekst om kirkens forhold til landssvikoppgjøret som han offentliggjorde som artikkelen «Folkedommen over NS» i tidsskriftet Kirke og kultur i juli 1945. Artikkelen felte ifølge jusprofessor Johs Andenæs en hård dom over medlemmene av partiet Nasjonal Samling (NS), og artikkelens dom omfattet også de mange i NS som kun hadde vært passive medlemmer. Sentralt i artikkelen er ifølge Berggravs biograf Gunnar Heiene følgende: «Først rett - så godhet»

I boken Grunnlovens største prøve av statsviteren Baard Herman Borge og historikeren Lars-Erik Vaale er et sentralt perspektiv at landssvikoppgjøret i stor grad var vinklet for å tilfredsstille «den almenne rettsfølelse» i befolkningen, og at dette i noen grad førte til at de tiltaltes rettssikkerhet ble krenket. Blant dem som var kritisk til biskop Berggravs harde linje i landssvikoppgjøret var Norges eneste professor i strafferett, Jon Skeie og høyesterettsadvokat Gerhard Holm, sistnevnte anså at biskop Berggrav bidro til å forme en isfront innen kirken. Johs. Andenæs hevdet i sin bok Det vanskelige oppgjøret fra 1979 at folkemeningen var i samsvar med biskop Berggravs harde linje.

Biskop Berggravs bok Folkedommen over NS ble kritisert av høyesterettsadvokat Albert Wiesener. Ifølge Isaksen var det «en drepende kritikk av innholdet, både rettslig, samfunnsmessig og for så vidt også teologisk.» Wiesener hevdet at artikkelen også ble brukt av påtalemyndigheten i forberedelsene til landssvikoppgjøret, særlig av riksadvokat Sven Arntzen. Selv om biskop Berggrav ved sitt skrift Folkedommen over NS ifølge Isaksen ønsket å oppnå forsoning og inkludering i samfunnet av de rundt 60 tusen som ble stemplet som landssvikere, så var det ikke slik skriftet ble oppfattet av folk flest. Bekymring over den massive utstøtelsen ledet noen prester, som Kristen Skjeseth, Olav Brennhovd og Kristian Schjelderup til å holde forsonende prekener, uten at de fikk særlig gjennomslag for det. Bekymringen for bitterhet blant dem som anså seg uskyldig fordømt og utstøtt var spørsmålet som plaget Kristian Ljostveit før prekenen i februar 1946.

Prekenen over NRK i februar 1946

I desember 1945 fikk Kristian Ljostveit en henvendelse om å skrive en tekst for hjelp til prekener i Luthersk Kirketidende, et fagtidsskrift som mange norske prester abonnerte på. Luthersk Kirketidend ble redigert av teologene Ragnvald Indrebø og Johannes Smemo, begge var aktive i kirkekampen og deltok i Den midlertidige kirkeledelse, mens Smemo også hadde vært internert sammen med Ljostveit. Ifølge Isaksen var henvendelsen bygget på tillit til Ljostveits troverdighet for sterk nasjonal holdning under den tyske okkupasjonen og hans renommé som teolog og retoriker.

«Hans gjerning er ikke å knekke og slukke, men å hele og hjelpe til liv. […] Han forlangte ikke engang syndserkjennelse av dem, og langt mindre at de skulle sone sin brøde før han hjalp dem. Men det står om mange at de kom til syndserkjennelse derved at han hjalp dem og tok seg av dem.»

Henrik Ljostveit i Luthersk Kirketidende, 29. desember 1945

Kristian Ljostveits tekstgjennomgang for Kristi åpenbaringsdag (første søndag etter 1. januar) var bygget over Matteusevangeligets 12, 15–21, og han vektlegger hvordan Jesus talte og handlet for å hjelpe dem som var nødlidende, selv om det var i strid med hva folk flest oppfattet som rett og fromt. Ifølge Isaksen var Kristian Ljostveits tekstgjennomgang i Luthersk Kirketidende et forvarsel om hva som skulle komme i prekenen søndag 24. februar 1946.

«Jeg sier dere med en gang at i dag kan jeg ikke annet, jeg må si dere hva Jesus sier til meg gjennom dette evangelium. Han sier meg hvordan han ser på alle dem i vårt folk som er utstøtt av folkefellesskapet og for en stor dels vedkommende er under rettsforfølgning. Videre sier han meg hvordan han ville handle med disse mennesker og dermed hvordan vi må handle med dem så vi kan løse dette problem på en lykkelig måte, så det igjen kan bli godt å bo i Norge, og disse menneskene reddes for tid og evighet.»

Innledningen i Kristian Ljostveits preken 24. februar 1946

Prekenen Kristian Ljostveit holdt i Larvik kirke, formidlet over NRK, var på såmannssøndag (tidligere kalt seksagesima eller sexagesima). Allerede i åpningssetningene la han frem hva han må ha visst var kontroversielt, men tvingende nødvendig for ham å forkynne, både til den lokale menighetene, men også til dem som lyttet på NRK. Selv om Ljostveit hadde et forsonende budskap, var han klar på at de nordmenn som nå ble etterforsket og var utstøtt av fellesskapet, hadde valgt feil: «Da vi kjempet vår hårde kamp, gjorde de seg skyldige i synd og svik både mot Gud og fedrelandet.» og «At samfunnet har rett til å straffe enhver som gjør vondt, står uryggelig fast.» Samtidig som Ljostveit oppfordret til barmhjertighet og tilgivelse med «våre medbrødre som svek oss i kampen», så refset han kirken for å ikke strekke ut en åpen hånd etter krigen var vunnet: «De ble med i ropet om et hardt og rettferdig rettsoppgjør mot dem som hadde fart vill. Jesus ville aldri ha talt eller handlet slik.»

Pressens reaksjon

Fil:Olav Midttun URN NBN no-nb foto NF WA 02786.jpg

Olav Midttun, riksprogramsjef i NRK

Foto: Anders Beer Wilse

Samme kveld som Henrik Ljostveit hadde holdt prekenen, fikk han et telegram levert på døren, fra Olav Midttun, riksprogramsjef i NRK. Midttun ba vennlig om at Ljostveit sendte ham teksten til prekenen. At øverste leder for NRK tok kontakt var oppsiktsvekkende, men bakgrunnen var at kort etter prekenen var over hadde en rekke lyttere henvendt seg til NRK for å få vite «hvem som hadde ansvaret for at soknepresten var sluppet til, og om der ikke var forhåndskontroll av prekenen». Ifølge Isaksen var det i etterkant av prekenen et press på NRK, og Midttun måtte derfor lese gjennom prekenen før han kunne følge opp henvendelser om saken. Mange andre ønsket imidlertid å få lese prekenen, og Ljostveit var åpen for at alle som ønsket skulle få lese, og selv gjøre seg opp en mening.

«et eventuelt krav om forhåndssensur vil jeg aldri bøye meg for. Når folk foreslår forhåndskontroll, tyder det på at de selv er smittet av nazimentaliteten.»

Henrik Ljostveit i intervju med Aftenposten, 25. februar 1946.

Den første avisen som kontaktet Ljostveit for en kommentar til prekenen var Dagbladet, allerede dagen etter ringte avisen for et intervju. Journalisten spurte blant annet om prekenen hadde blitt sensurert av NRK, noe Ljostveit avkreftet. To dager etter hadde avisen en lederartikkel om prekenen, med overskriften «Hykleri». Avisen trakk frem ryktene om at Ljostveits datter hadde hatt intim kontakt med tyskere, og hevdet at han derved var inhabil, uten å nevne det. Avisen VG hadde i en omtale av prekenen krevd at heretter måtte prekener forhåndssensureres før sending i NRK. Aftenpostens journalist fulgte opp dette og spurte Ljostveit hva han mente om sensur. Ljostveit avviste forhåndskontroll, og ifølge Isaksen var det ironisk at flere av de samme avisene som i fem år hadde vært underlagt sensur av den tyske okkupasjonsmakten, kort etter frigjøringen krevde den gjeninnført. Aftenpostens journalist spurte også om han tok landssvikerne i forsvar, noe Ljostveit kontant avviste.

«Under krigen gikk vi mannjevnt inn for forkynnerens uavkortede rett i så måte. [til å preke uten forhåndsgodkjennelse] Vi hyllet prestene, og ikke minst den selvsamme sogneprest Ljostveit som nu fordømmes, fordi de mandig og uforferdet hevdet satsen om å adlyde Gud mer enn mennesker, og tok opp de problemer teksten og deres samvittighet bød dem ta opp, uten hensyn til den risiko de selv løp. Det var jo i virkeligheten kjernen i hele kirkestriden.»

Politisk redaktør Hans Holten i lederartikkel i avisen Nationen

Fil:Hans Holten.jpg

Hans Holten, redaktør i Nationen, han var forsonende innstilt overfor Ljostveits preken

Mens avisene Dagbladet og Friheten ifølge Isaksen var kompromissløst på isfrontens side, var Nationen mer forsonende innstilt overfor dem som hadde sviktet under den tyske okkupasjonen. Kort etter Ljostveits preken trykket Nationen en lederartikkel, skrevet av avisens politiske redaktør Hans Holten. Den støttet ikke Ljostveits preken, men fremholdt hans rett til å preke fritt og pekte på motsetningen mellom kirkens stilling under okkupasjonen, hvor den modig utfordret makthaverne, og situasjonen etter frigjøringen, med en splittet og servil holdning overfor de styrende. Holten nevnte også at etter frigjøringen hadde mange prekener i NRK kommet med full støtte til et strengt oppgjør med landssvikerne, og han var forbauset over at det ikke var kommet noen reaksjon på det.

Den nystartede kristelige avisen Vårt Land var knapp i sine første kommentarer til Ljostveits preken, men avviste kravet fra VG om forhåndskontroll av prekener kringkastet av NRK. Avisen støttet seg på Ingvald B. Carlsen, kirkelig konsulent i NRK og en av de sentrale personene i kirkekampen under okkupasjonen. Vårt Land dekket Ljostveits preken bredt i avisens utgave 28. februar 1946. Selve prekenen ble gjengitt i sin helhet, og innholdet i prekenen ble kommentert i en lang og svært kritisk lederartikkel. Isaksen hevder at avisen leste Ljostveits preken tilsvarende som andre aviser hadde gjort, et innlegg i debatten rundt landssvikoppgjøret.

«Ljostveit var vel nettopp utvalgt til å preke på grunn av sin faste nasjonale holdning under okkupasjonen. De færreste hadde vel derfor drømt om at det skulle klikke så totalt for ham, både kristelig-teologisk og rettslig-samfunnsmessig sett, slik tilfellet ble.»

Fra lederartikkel i Vårt Land, 28. februar 1946

Lederartikkelen i Vårt Land ved redaktørene Bjarne Høye og John Nome kritiserte ifølge Isaksen prekenen for dens forhold til lov og evangelium, og Ljostveit ble beskyldt for «nyevangelisme», liberal teologi hvor skillet mellom evangelium og lov var svekket. Avisen omtalte hva de kalte Ljostveitsaken i ytterligere to lederartikler, hvor redaktør John Nome gjentok samfunnets rett og behov for å straffe dem som hadde sveket motstandskampen under okkupasjonen. Avisen fikk mange brev som støttet Ljostveits preken, de ble avvist som «bunker av innlegg til forsvar for landssvikerne». Ljostveit ga et kraftig tilsvar til avisen i et innlegg i mars, hvor han avsluttet med følgende: «Enten måtte jeg i denne situasjonen tale slik over denne tekst, eller jeg måtte ta avskjed som prest. Så forpliktet på Guds ord kjenner jeg meg.» Vårt Land sto fast på kritikken av Ljostveits preken, noe den hadde støtte for i hele den kirkelige ledelsen.

Den kristelige avisen Dagen hadde også bred dekning av Ljostveits preken, og trykket den i sin helhet mandag 4. mars. Avisen var kritisk til hva den oppfattet som Ljostveits standpunkt om å ikke straffe landssvikerne, men var positiv overfor hans ord om barmhjertighet og tilgivelse. I flere tilsvar til avisen hevdet Ljostveit at han ikke undergravet rettsoppgjøret, men at hans preken var forkynnelse av evangeliene.

Det var to lokalaviser i Larvik i 1946, Østlands-Posten og Nybrott. Begge omtalte sogneprest Ljostveits preken og begge var kritiske, selv med lokalkunnskap om Ljostveits innsats for holdnings- og kirkekampen under okkupasjonsårene. Lederartikkelen i Østlands-Posten var mest kritisk, redaktør Øyvind Næss skrev 25. februar at «inntil i dag er denne preken, så vidt vi kan forstå, den mest vidtrekkende 'hjelpeaksjon' som enda er utgått fra 'silkefronten'». Arbeideravisen Nybrott hyllet i sin lederartikkel Ljostveits nasjonale holdning under den tyske okkupasjonen og hevdet at hans hans stilling til rettsoppgjøret i prekenen var uforståelig og inkonsekvent.

Mange av dem som sendte brev til Ljostveit etter prekenen tok opp hva de oppfattet som pressens ensretting. Selv om sensur var fjernet, og ytringsfriheten gjenopprettet, synes det som mange ikke opplevde det som trygt å skrive hva man mente.

Da Isaksen utga sin bok Ulykkelig fred i 2020 var avisen Vårt Lands vurdering totalt endret fra 1946. Avisen som hadde hevdet at det hadde klikket totalt for Henrik Kristian Ljostveit fremholdt både i en reportasje og en anmeldelse av boken at han hadde vist et forbilledlig mot.

Kirkens og prestenes reaksjon

Ifølge en artikkel i Dagbladet 25. februar 1946 sa en kirkelig autoritet at det burde slås hardt ned på Ljostveits forsøk på å blande kortene, og at Ljostveits preken ikke var kirkens syn. Den sluttet, ifølge den anonyme kilden, seg til de linjene for landssvikoppgjøret som myndighetene hadde fastlagt. I tjenesten var Ljostveit i Larvik underlagt Oslo bispedømme med biskop Berggrav, det var først året etter at Tunsberg bispedømme ble opprettet.

Fil:Stavern Church (24946818).jpg

Stavern kirke, én av flere kirker i Larvik prosti som Ljostveit var prost for fra 1951.

Det er ikke registrert noen sanksjoner fra kirkens ledelse mot Kristian Ljostveit knyttet til prekenen. Han fortsatte som prest i Larvik, og fra 1951 var han også prost i Larvik prosti. Ljostveits preken førte derimot til endringer i forholdet mellom NRK og kirken. Kringkastingsrådet diskuterte prekenen på sitt møte 5. april 1946, hvor rådet var enig om at det ikke måtte være forhåndssensur av prekener over NRK. Samtidig ble Ljostveit strøket av listen over kvalifiserte talere for prekener. Han kom imidlertid tilbake som radiopredikant allerede i 1949, og holdt flere prekener over NRK, den siste i 1955, ingen av prekenene hadde landssvikerne som tema.

Ljostveit fikk ingen offisiell støtte fra kirken, men han mottok støttende private brev fra elleve prester og én professor i teologi. Noe under halvparten av prestene hadde støttet NS og okkupasjonsmakten, og var derfor suspendert, i påvente av rettssak. Resten hadde deltatt i kirkekampen og arbeidet som prester. Blant dem som skrev var Ludvig Daae Zwilgmeyer, som hadde vært sogneprest i Porsgrunn, og som ble utnevnt som biskop av NS. Hans yngre bror, Dagfinn Zwilgmeyer skrev også til Ljostveit. Ifølge forfatteren Isaksen var det ingen av de suspenderte prestene som uttrykte anger, de skrev til Ljostveit som en kollega de hadde fått tillit til.

Ljostveit fikk også brev fra Kristen Skjeseth, den første norske presten som ble fengslet av de tyske okkupasjonsstyrkene under krigen, etter det første Lofot-raidet av britiske og norske styrker i mars 1941.

«Jeg har tidligere hørt at De har hatt sorg av en datter, og skjønner at det kan gjøre det vanskelig for Dem. Det gleder meg at det ikke hindrer Dem i allikevel å forkynne Guds ord klart og rent, som det skal forkynnes i denne tid, da den borgerlige rettferdighet ikke makter oppgaven og gjør stor skade. […] Det [tapet av sønnene] hindrer ikke meg i aa tenke og tale på samme maate som Dem. Det ønsker jeg De skal vite etter det som stod i Dagbladet.»

Kristen Skjeseth, i brev fra Narvik

I tillegg til å ha vært fengslet av tyskerne hadde Kristen Skjeseth mistet to sønner i kampen mot fascistene. Den første døde som soldat på republikkens side under borgerkrigen i Spania i 1937, den andre tjenestegjorde som jagerflyver og ble skutt ned over Den engelske kanal i 1942. Brevet viser at ryktene om Ljostveits datter Hanna var kjent i kirkelige kretser. Ifølge forfatter Isaksen understreket Skjeseth at det var lettere for ham å kritisere rettsoppgjøret på grunn av sitt eget tap. Kristen Skjeseth skrev også kritisk til ledere i kirken om rettsoppgjøret, blant annet til biskop Eivind Berggrav og professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet.

Isaksen, som har skrevet biografi over Ljostveit, anser at Ljostveit bidro til å nyansere de norske biskopenes offentlige uttalelser om rettsoppgjøret ved sin preken over NRK. Rettoppgjøret ble tatt opp på Bispemøtet i november 1946, og det resulterte i et brev til Justisdepartementet. I brevet ble det lagt vekt på at rettsoppgjøret måtte tjene gjenreisningen, og derfor burde innrømmelse av uheldige hendelser, tidligere prøveløslatelse og ettergivelse av rettighetstap vurderes.

«Kirken - ja hvor kommer så den inn? Fremtredende kirkeprofiler som prost Henrik Ljostveit i Larvik og biskop Kristian Schjelderup tok risken på å bli uthengt som 'silkefront' ved å tale forsoningens sak.»

Biskop Per Lønning i et innlegg i Aftenposten i mai 1995

Det tok tid før Henrik Kristian Ljostveits preken over NRK i februar 1946 fikk en annen vurdering, men i 1995 trakk politikeren og biskopen Per Lønning frem Ljostveit som et eksempel på én i kirken som våget å tale om forsoning rett etter krigen. Andre utspill, som Bispemøtets uttalelse om krigsbarna (barn født av norske mødre, med tysk far) i 1999 pekte i samme retning, det gjorde også en rapport som ble lagt frem i 2012, og som biskop Finn Wagle hadde deltatt i utarbeidelsen av.

Kritikken

Sogneprest Henrik Kristian Ljostveits preken i februar 1946 ble kritisert langs to hovedlinjer. For det første ble han kritisert for å bruke prekestolen for å fremme politiske synspunkter. Det meste av angrepene på Ljostveits preken bygget på hvordan han hadde karakterisert gjennomføringen av landssvikoppgjøret. At en del i Norge anså at rettsoppgjøret var for strengt, var almen kjent, og de som sto for det ble omtalt som «silkefronten». Hva som særlig provoserte var at Ljostveit tok opp dette i en preken, sendt over NRK. Samtidig hadde det blitt holdt en rekke prekener som støttet et strengt oppgjør etter okkupasjonen.

«Om det så er min preken eller VLS [Vårt Land] redaksjonsartikkel det 'klikker så totalt for både kristelig-teologisk og rettslig-samfunnsmessig sett' og hvem der bærer bud om 'forkynnelse på avveie', det overlater jeg trygt til historiens dom når krigs- og oppgjørsmentaliteten ikke lenger synkverver de dømmende.»

Henrik Kristian Ljostveit i tilsvar til Vårt Lands kritikk av ham

Prekenen ble også kritisert fra de kristne avisene Dagen og Vårt Land for feil tolkning og fremstilling av evangeliene. Ljostveit ble beskyldt for «nyevangelisme», altså liberal teologi.

Lytternes reaksjon

Kristian Ljostveit fikk stor respons fra lytterne på sin preken. I alt kom det 455 brev og to telegrammer. Bare 15 av brevene (om lag 3 prosent) var kritisk til Ljostveits preken. Av de 455 brevene var det 100 fra folk som hadde vært medlem av NS, eller hadde nær familie i NS, 214 brev fra folk uten nær tilknytning til NS og 142 brev fra folk uten indikasjon på forhold til NS. Det var flest menn som skrev, 248, mens 186 brev ble skrevet av kvinner. 23 brev var anonyme og 47 brev var uten avsender. 408 av brevene var signert med fullt navn. Mange yrker var representert, og alle fylker, unntatt Finnmark.

«Hvordan kan De benytte radioen til slik nazipropaganda. De viser tydelig at De selv intet har gjennemgått under disse fem okkupasjonsårene, derimot har De nu antagelig noen inne. De tenker visst ikke på oss som har sittet i tysk fangenskap og som har vært villig til å ofre alt for landet i disse årene og som har gjennomgått store lidelser på grunn av disse mennesker, som De i dag ønsker skal gå fri. […] Var De like modig under krigsårene også? […] Jeg er selv en av dem som har gjennomgått alt i disse krigsårene, det er bare en slump at jeg overhode lever. […] Jeg var NN-fange og skulle både ha vært skutt og forgasset. Jeg blev forrådt av en av disse norske nazistene - en kvinne til og med - og en av dem som De nu vil gå inn for. […] Jeg ønsker ingen hevn, men en rettferdig straff for alle disse som har forbrutt seg mot nordmennene og mot landet.»

Brev fra Astrid Frost, motstandskvinne, fengslet fra 1942 til 1945, reddet fra Mauthausen av De hvite bussene

Brevet som utdragene over er tatt fra ble skrevet samme dag som Ljostveit holdt prekenen over NRK. Forfatteren Isaksen beskriver brevet fra lytteren Astrid Frost til sogneprest Henrik Kristian Ljostveit som «følelsesladet, men samtidig saklig og velformulert». Astrid Frost var ikke alene om å skrive kritisk, både om prekenen og Ljostveit selv, men det store flertall av brev var positive. De fleste som skrev hadde ikke støttet den tyske okkupasjonen, og noen hadde også tilsvarende erfaringer som Astrid Frost, men hadde trukket andre konklusjoner.

«Da jeg i fjor sommer kom hjem fra Tyskland etter 2½ års fangenskap hørte jeg til dem som krevet streng straff for landssvikere, særlig de store. Og det mener jeg fremdeles er rettferdig og riktig. Men nu synes jeg det begynner å gå over alle grenser med gransking og forfølgning, særlig overfor de små syndere. Jeg og mange andre er derfor glad for at en mann av den norske kirke som står så sterkt som Dem, endelig har våget å si fra om den utglidning som har fundet sted og den umenneskelige strenghet som har vært øvet overfor mange av disse stakkarer.»

Brevskriver fra Oslo

Flere av Norges mest kjente jurister var kritisk til rettsoppgjøret og den provisoriske Landssvikanordningen, vedtatt av den norske eksilregjeringen i London i 1944. Blant kritikerne var høyesterettsadvokat Gerhard Holm, som både holdt foredrag for jurister med sin kritikk, og skrev avisinnlegg og en bok om det. Holm sendte et svært positivt brev til Ljostveit etter prekenen, hvor han også kommenterte biskop Bergravs skrift Folkedommen over NS.

«Dette er det myndige ord fra kirken jeg har gått og ventet på helt fra i sommer. Nu kom det - som en forløsning. Jeg har forstått hvorledes biskop Berggravs generelle fordømmelse - i sterkere ord enn nogen praktiserende jurist drister seg til å benytte, og på vitterlig uriktig faktisk grunnlag - har holdt hele Kirkens folk tilbake og skapt en Kirkens isfront, og det har smertet mig.»

Høyesterettsadvokat Gerhard Holm

Fil:JonSkeie.jpg

Jon Skeie, professor i strafferett, var en skarp kritiker av landssvikoppgjøret.

I en undersøkelse fra 1948 blant 150 jurister i Oslo svarte halvparten at det var galt å fastsette straffeansvar for passive medlemmer av partiet Nasjonal Samling (NS). Norges eneste professor i strafferett, Jon Skeie, var den mest fremtredende kritikeren av landssvikoppgjørets grunnlag, og hevdet i boken Landssvik fra 1945 at det stred mot Norges Grunnlov, paragraf 97, at ingen lov kan gis tilbakevirkende kraft.

Selv om de fleste brevene om prekenen kom rett etter den hadde blitt sendt over NRK, så fortsatte det å komme brev til Ljostveit utover våren, blant annet skrev en kvinne fra Oslo i juni. Ifølge forfatteren Isaksen er hun blant de få som antyder villighet til å sone for å lindre lidelsen for dem som ble rammet under okkupasjonen.

«Herr sokneprest Ljostveit! Jeg er nu på vei til Bredtvedt fengsel for å sone min fengselsstraff på 8 måneder. Jeg har mange ganger tenkt å takke Dem for den tale De holdt i radio. Det er i disse hårde dage godt å vite at ikke alle hater os og det visst alle fangers mening at De ved deres radiopreken er som et fyrtårn som lyser i mørket. […] Jeg er på grunn av sykdom lite skikket til et fengselsopphold, men ved Guds hjælp går det nok. Kan det lindre smerten for den som har lidt under krigen, tar jeg det som et sonoffer for den nød og elendighet NS har forvoldt.»

Kvinne fra Oslo

Under okkupasjonen og Nasjonal Samlings forsøk på å endre det norske samfunnet, var ulike yrker i det offentlige særlig utsatt for press for innmelding i NS. Dette ble vist til i flere brev og i ett av disse ble også Henrik Ljostveits preken over NRK i 1941 vist til.

«Jeg var blant de lærere som høsten 1940 ble terrorisert inn i NS, før parolen fra våre organisasjoner ble sendt ut. […] Så fikk jeg høre Deres modige og kraftige preken i februar 1941, og først da forstod jeg at jeg som kristen ikke kunde bli stående i partiet, men måtte bryte ut, koste hvad det koste vilde. Jeg fikk noen med mig, og vi begynte kampanjen, meldte oss ut, og de fleste ved vår skole fulgte etter […] Det ble forfølgelser og avskjedigelser, ja det gikk på helsen løs for mange av oss. Men så kunde vi være med i lærernes store kampanje våren 42, og da oppgjøret kom, ble rigtignok lærerne her suspendert en kortere tid, men ble tatt inn igjen i sine poster. Vi har jo også fått en flekk på oss, som har kostet mange ydmykelser, men som har lært oss å være mildere i vår dom over dem som nå er utstøtt av folkefellesskapet.»

Lærer fra Romerike

Gitt den massive kritikken som Henrik Kristian Ljostveit fikk i pressen, kan man undres over hvorfor han ikke gikk ut offentlig med den sterke støtten han fikk i de mange hundre brev han mottok fra de som hadde hørt, eller hørt om, hans preken. Ifølge Isaksen kan grunnen være at Ljostveit oppfattet brevene som sjelesorg, og derfor strengt fortrolig, noe han som prest ikke under noen omstendighet kunne gå ut med.

Videre arbeid og ettermæle

Selv om Henrik Kristian Ljostveit hadde vokst opp i et pietistisk hjem og hans prekener ofte hadde et botspreg, ble han i Larvik avholdt og var kjent som en livsglad og folkelig prest. Han hadde tatt avstand fra totalavhold fra alkohol allerede etter folkeavstemningen om brennevinsforbud i 1919, og understreket måtehold gjennom personlig påvirkning. Idrettens betydning for folkehelsen var han tidlig ute med å se og stilte ivrig opp på det lokale fotballlaget Larvik Turns kamper etter at sønnen Per Ljostveit ble en av landets beste fotballspillere.

Ifølge hans biograf Isaksen ble de to prekenene gjennom NRK som han var kjent for, den første i februar 1941, under den tyske okkupasjonen og den andre i februar 1946, ett år etter frigjøringen, sett som motstridene av mange i samtiden. For Ljostveit var det ifølge Isaksen ingen motsetning mellom de to prekenene, de bygget begge på hans overbevisning og samvittighet. Ljostveit ble invitert til å holde et foredrag på Presteforeningens generalforsamling i 1954. I foredraget tok han både opp hva han oppfattet som «åndelig søvn» blant prestene, og han gjentok sin kritikk av kirkens posisjon ved rettsoppgjøret. Kommentaren i Luthersk Kirketidende etter foredraget karakteriserte Ljostveits bidrag som en avsporing, og debatten som en pinlig affære.

Henrik Kristian Ljostveit ble utnevnt til prost for Larvik prosti i 1951, noe som må ansees som en tillitserklæring fra Kirke- og undervisningsdepartementet. Han ble derimot aldri utnevnt til biskop, noe lokalavisen Nybrott i en kommentar i 1955 koblet til hans preken over NRK i februar 1946. Ljostveit forsatte å arbeide inntil aldersgrensen på 70 år, som han passerte i 1962. En kommentar i lokalavisen Østlands-Posten beskrev han som både myndig og rak, men mild og forståelsesfull, teologisk ortodoks, men samtidig med romslighet og vidsyn.

«Oppleve denne dagen fikk de ikke. Men de pekte på veien fram så klart at ingen skal være i tvil: På Guds ords grunn skal landet reises! Bygg Norge i kjærlighet! Det var deres testamente.»

Fra boken Slik dør menn, av Dagfinn Hauge, utgitt etter frigjøringen i 1945

Fil:Herregården i Larvik.jpg

Herregården i Larvik, hvor Ljostveit ble takket av fra tjenesten ved nådd aldersgrense på 70 år.

Blant dem som stilte opp til kirkekaffen på Herregården i Larvik i 1962, etter Ljostveits siste preken i fast stilling, var Dagfinn Hauge, nyutnevnt biskop i Tunsberg bispedømme. Hauge var landskjent for sitt arbeid under okkupasjonen som prest for dødsdømte fanger på Akershus, og hans bok Slik dør menn som utkom i 1945, hvor budskapet er at hatet ikke må få overtak når krigen er slutt. Dagfinn Hauge hadde møte med statsminister Einar Gerhardsen med en appell om å ikke bruke dødsstraff i landssvikoppgjøret, og hadde ifølge forfatteren Isaksen slik sett en allianse knyttet til synet på landssvikerne. I sin takketale beskrev Hauge sin kollega som et forbilde og i en særklasse i kirken. Henrik Kristian Ljostveit fortsatte som vikar etter sin avskjed i nåde, hans siste innsats som prest var å avholde konfirmasjon for sin datterdatter Marthe i mai 1970. Den 19. oktober samme år døde han stille.

Kilder

• Pål A. Berg, Kirke i krig : Den norske kirke under 2. verdenskrig, Genesis, Oslo 1999 ISBN 8247601079 (E-bok fra NB)
• Ingvald B. Carlsen, Kirkefronten i Norge : under okkupasjonen 1940-1945, Aschehoug 1945 (E-bok fra NB)
• Hartvig C. Christie, Den norske kirke i kamp, Forlaget land og kirke, Oslo 1945 (E-bok fra NB)
• Dagfinn Hauge, Slik dør menn, Lutherstiftelsen 1945 (E-bok fra NB)
• Sjur Isaksen, Ulykkelig fred : i frigjøringens skygger, Vårt land forlag, Oslo 2020, ISBN 9788293368656 (E-bok fra NB)
• Arne Semb-Johansson, Fem år for fred og frihet : med Milorg 1940-1945, Cappelen Oslo 1995, ISBN 8202154529 (E-bok fra NB)
• Jon Skeie, Landssvik, Olaf Norli, Oslo 1945 (E-bok fra NB)
• Eivind Sæther, De likviderte : historien om "rottearbeidet" under andre verdenskrig, Bonnier norsk forlag 2023, ISBN 9788234708237 (E-bok fra NB)
• Albert Wiesener Lys over landssvikoppgjøret : det må ikke gå mørklagt over i historien, Dreyer Oslo 1985 ISBN 8209102613 (E-bok fra NB)

Eksterne lenker

• «Den modige presten: Kristian Ljostveit si bragd låg gøymd over 70 år i ein banankasse», artikkel fra avisa Kvinnheringen 14. oktober 2022

Autoritetsdata