Vestlandet
|
| |||
| Fylker | Møre og Romsdal Vestland Rogaland | ||
|---|---|---|---|
| Kommuner | 93 | ||
| Status | Landsdel i Norge | ||
| Areal | 57 604 km² | ||
| Befolkning | 1 432 119[1] (2025) | ||
| Største byer | Bergen, Stavanger | ||
| Høyeste punkt | Store Skagastølstind[2] 2 406 moh | ||
| Dypeste innsjø | Hornindalsvatnet[3] 514 m | ||
| Største øy | Osterøy[4] 330 km² | ||
| Største isbre | Jostedalsbreen 458 km² | ||
| Lengste elv | Driva 150 km | ||
| Lengste fjord | Sognefjorden 204 km | ||
.svg)
Vestlandet er en landsdel som omfatter de tre fylkene Møre og Romsdal, Vestland og Rogaland.[5] Vestlandet består av 92 kommuner der de mest folkerike er Bergen (293 787), Stavanger (150 838), Sandnes (85 600) og Ålesund (59 305).[6] Tettstedet Bergen er Norges nest største og Stavanger/Sandnes landets tredje mest folkerike.[7] Den nordlige delen av Jæren med Stavanger,[8] Bergen med omland og Ålesund med omland er de tettest befolkede områdene på Vestlandet. Bosetningen er konsentrert i lavlandet, på øyer, langs fjorder og i dalbunner.[9] Vestlandet har 26,1 % av folketallet og 18,1 % av arealet i fastlands-Norge.
Typisk for Vestlandet er de store fjordene som skjærer seg langt og dypt inn i fastlandet, og i forlengelse av fjordene går dype ofte relativt flate og korte daler. Store nedbørsmengder og store høydeforskjeller gjør Vestlandet særlig godt egnet til vannkraft og står for en stor del av Norges vannkraftproduksjon. Den dyrkbare jorden finnes for det meste i lavlandet blant annet på strandflaten og i de slakke dalbunnene samt på Jæren som er Norges største lavslette.[10][9]
Nord for Stavanger kysten forrevet med skjærgård og øyer.[9] Strandflaten er på Vestlandet særlig tydelig på kysten av Møre og Romsdal.[11][12][13] Landskapet er med noen få unntak preget av bratte fjell. Høyfjellsområdene som skiller Østlandet og Vestlandet er til dels alpine som Jotunheimen. Jostedalsbreen og Hardangerjøkulen ligger på Vestlandet, og det er mange mindre breer.[9] Til Vestlandet sogner store deler av Norges økonomiske sone i Nordsjøen og Norskehavet (utenfor Møre) med fiskfelt og petroleumsforekomster.[9]
Ved kysten er klimaet mildt med små forskjeller mellom sør og nord; det er særlig de tempererte havstrømmene samt den fremherskende sørvestlige vinden som gir milde vintre. Vintrene er kaldere og somrene varmere i indre dalstrøk enn ved kysten. Det er generelt rikelig nedbør med i overkant av 1 000 millimeter årlig på kysten og øker sterkt innover der fjellene stiger til 2500–3000 millimeter årlig; nedbøren er minst i de indre dalene (ned mot 500 millimeter)[10][8][9][14] og jordbruket har behov for kunstig vanning.[15] Jæren og øyene i Boknafjorden har Norges mildeste klima og husdyrene kan gå ute nesten hele året.[8]
De tre fylkene samarbeider i Vestlandsrådet. Landsdelen utgjør ikke en formell adminstrativ enhet. Frem til 1900-tallet inngikk også Agder, som nå regnes som en egen landsdel (Sørlandet), i landsdelen Vestlandet.[16]
Navn
[rediger | rediger kilde]I 1308 ble den gamle ordningen med lendmann fra kongens hird avskaffet, og den gamle fylkesvise inndelingen av Norge ble erstattet av en sysselinndeling. I senmiddelalderen og i unionstiden med Danmark frem til 1660 ble sysselordningen gradvis avløst av et system med len: Båhus, Akershus, Bergenhus og Trondhjem. Bergenhus hovedlen omfattet fra midten av 1540-årene Nord-Norge. Trondhjem ble også underlagt regionaladministrasjonen i Bergen. Til sammen utgjorde de to hovedlenene det nordenfjellske Norge, alt vest og nord for Langfjella. Norge øst for Lista og sør for Dovre til Båhuslen, ble regnet til det sønnenfjellske Norge.
Til 1700- og 1800-tallet ble området fra Jæren til Nordfjord regnet for å ligge «nord i landet», man reiste «nord over fjellet» og der bodde det «nordmenn» som reiste langs «nordmannavegar» over Hardangervidda. Folk fra Østlandet ble på samme måte kalt «austmenn». Eilert Sundt skrev at på kysten gikk skillet mellom austmenn og nordmenn ved Egersund. Erik Pontoppidan var en av de første til å omtale «vestenfields» som en egen del av det nordafjeldske og Pontoppidan noterte seg blant annet den store forskjellen i klima mellom øst og vest. Hans Strøm brukte den gamle inndelingen der Vestlandet var «nordafjells». Jens Edvard Kraft beskrev det vestafjelske som en egen landsdel, og William Thrane skrev at det «vestenfjeldske» besto av mesteparten av Christiansand stift (som da besto av Agder, Rogaland og de indre delene av Telemark[17]) og hele Bergen stift. Christian Magnus Falsen brukte i 1822 «vestlandet» mest om Agder og Jæren. Ivar Aasens ordbøker fra 1850 og 1873 bruker vestlending og Vestlandet omtrent som i dag.[18] Frem til 1913 ble den planlagte og delvis utbygde jernbanen Christiania-Stavanger omtalt som Vestlandsbanen.[19] Vestlandske Tidende kom ut i Arendal til 1966 da den skiftet navn til Sørlandske Tidende.
«Norge» ble i Ottars beretning brukt om kysten fra Agder og nordover til Hålogaland.[20]
Fra 1. januar 2020 er Vestland navnet på det nye fylket bestående av tidligere Hordaland og Sogn og Fjordane fylker,[21] hvilket tilsvarer det historiske Bergenhus amt.
Utstrekning og inndeling
[rediger | rediger kilde]
Vestlandet og Østlandet ligger på hver sin side av Langfjella og hovedvannskillet som i stor grad sammenfaller med det viktigste værskillet i Sør-Norge. Langfjella mellom Jotunheimen og Bykleheiene er ikke en sammenhengende fjellrygg, og består til dels av høytliggende vidder.[10][9]
I distriktet Dalane har kulturelle og geografiske trekk ført til et ønske om en sterkere tilknytning til Sørlandet, som mange i distriktet opplever større tilhørighet til.[22] Nordmøre har kulturelle og historiske forbindelser til Trøndelag, spesielt med tanke på folkelig kultur og dialekt. Nordmørsdialekten hører til hovedgruppen trøndsk.[23][24] En gammel grense mellom Vestlandet og Trøndelag gikk gjennom Møre og Romsdal fylke: Til 1983 hørte Sunnmøre og Romsdal hørte til Bjørgvin bispedømme, mens Nordmøre hørte til Nidaros.[25][26] Dialekten i Romsdal preg av både vestlandsk og trøndersk. Langs kysten og i ytre strøk er det ikke noen skarp naturlig grense mellom Nordmøre og Trøndelag, og landskapet i indre deler av Nordmøre ligner mye på Trøndelag.[27] Landskapet ligger hovedsakelig nord i Møre og Romsdal men strekker seg også inn i den sørvestlige delen av dagens Trøndelag.
Tvers gjennom Møre og Romsdal går en av Norges mest markante kulturgrense, en grense som er skillelinje mellom det trønderske og det vestlandske i folkelig kultur.[28] Denne viser seg på flere måter, som en dialektgrense tvers over øyen Midøy,[29] og som et skille i byggeskikk[30] og matskikker.[31] Historisk var grensen mellom Sunnmøre og Romsdal fogderier bispedømmegrense mellom Nidaros og Bjørgvin bispedømmer helt opp til 1983, da Møre bispedømme ble opprettet med Molde som bispedømmesete. Kjartan Rødland trekker den kulturelle grensen ved Surnadal i nord og Boknafjorden i sør.[28]
Agder var en del av Vestlandet frem til 1902, da forfatterne Vilhelm Krag og Gabriel Scott lanserte begrepet Sørlandet for dette området som en egen landsdel.[28] Vilhelm Krag mente at området «fra Kristianiafjorden i øst, og til Stavanger-traktene» skulle kalles Sørlandet[32] – et område som omfatter mer enn dagens Agder fylke. På den tiden ble ikke Sørlandet oppfattet egen landsdel; området ble regnet som del av Vestlandet. I 1913 ble navnet offisielt da Stortinget endret navn på Vestlandsbanen til Sørlandsbanen.[33] Ryggjarbit var det tradisjonelle grensemerket mellom Agder og Østlandet.[9]
Ifølge en annen sørlandsforfatter, Gabriel Scott, er det egentlige Sørlandet kun en kyststrime som strekker seg fra Åna-Sira i vest til Oksefjorden ved Tvedestrand i øst, og som i nord har en grense som bukter seg opp og ned fra 30 til 50 km inn i landet.[34] Dialekten sørlandsk regnes som del av hovedgruppen vestnorsk. Enkelte trekk ved tradisjonell dialekt i Valdres og Hallingdal minner om vestnorsk.[23]
Valdres og Hallingdal var fra ca. 1125 til 1632 en del av Stavanger bispedømme. Valdres og Hallingdal var også omfattet av Gulatingsloven.[35] I sagaen om Egil Skallagrimson fremgår det at Gulatinget omfattet Firðafylki, Sygnafylki og Horðafylki, det vil si Sogn og Fjordane, og Hordaland. I Historia Norgvegiæ fra 1100-tallet er i tillegg Sunnmøre, Valdres, Hallingdal, Rogaland og Agder nevnt. Magnus Lagabøtes landslov nevner også Setesdalen og Bygland som del av Gulatingets område.[36]
Vestlandet er kjent for sine særpregede byer og sin ville natur med fosser og breer, høye fjell og dype fjorder, og et natur- og kulturlandskap som ofte forbindes med nasjonalromantikken. Dette skildres i den kjente hyllestsangen Å Vestland, Vestland.
Landsdelen var tidligere inndelt i følgende fogderier: Nordmøre fogderi, Romsdal fogderi, Søndmøre fogderi, Sønd- og Nordfjord fogderi, Sogn fogderi, Nordhordland fogderi, Hardanger og Voss fogderi, Søndhordland fogderi, Ryfylke fogderi og Jæderen og Dalene fogderi.
Det historiske Gulatingets rettsområde gikk fra Agder til Sunnmøre.
Administrativ inndeling
[rediger | rediger kilde]Grenser mellom fylker/fylkeskommuner følger for en stor del vannskillene. Et unntak er Røldal som hører til Ullensvang, men som drenerer til Suldal.[8] Hornindal inngår i Volda kommune i Møre og Romsdal, men drenerer til Nordfjorden.
Geografi
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Vestlandets geografi
Vestlandet har 26,1 % av folketallet og 18,1 % av arealet i fastlands-Norge (Norge utenom Svalbard, Jan Mayen og Dronning Maud Land). Av arealet er 13 % produktiv skog eller jordbruksareal (mot 39 % på Østlandet). Typisk for Vestlandet er de store fjordene som skjærer seg langt og dypt inn i fastlandet. I forlengelse av fjordene går dype ofte relativt flate og korte daler som ender blindt i en bratt dalende, for eksempel Isterdalen eller Flåmsdalen. [10] Vestlandet har 22 byer og består av 92 kommuner fordelt på 15 distrikter. De største kommunene i landsdelen er Bergen (293 787), Stavanger (150 838), Sandnes (85 600), Ålesund (59 305) og Karmøy (43 870).[6] Tettstedet Bergen har 272 125 innbyggere, som gjør det til Norges nest største. Stavanger/Sandnes regnes som ett tettsted med 239 055 innbyggere (tredje største i Norge).[7] Den nordlige delen av Jæren med Stavanger,[8] Bergen med omland og Ålesund med omland er de tettest befolkede områdene på Vestlandet.
Landformer og geologi
[rediger | rediger kilde]Typisk for Vestlandet er de store fjordene som skjærer seg langt og dypt inn i fastlandet. I forlengelse av fjordene går dype ofte relativt flate og korte daler som ender blindt i en bratt dalende, for eksempel Isterdalen eller Flåmsdalen. Store nedbørsmengder og store høydeforskjeller gjør Vestlandet særlig godt egnet til vannkreft og står for en stor del av Norges vannkraftproduksjon. Den dyrkbare jorden finnes blant annet i de slakke dalbunnene som på slutten av istiden var under havnivå, blant annet nederste del av Lærdalen. Jæren er et unntak der det ligger et tykt lag morenejord på en bred berghylle; Jæren er Norges største lavslette.[10] Nord for Stavanger kysten forrevet med skjærgård og øyer.[9] Strandflaten er på Vestlandet særlig tydelig på kysten av Møre og Romsdal der myrer på strandflaten utgjør viktig jordbruksland.[11][12][13] Omkring Svelgen og Ålfotbreen er det særpreget fjellformasjon av skråstilte lag av devonsk sandstein.[37][38]
Landskapet er med noen få unntak preget av bratte fjell. Jotunheimen (særlig Hurrungane), Sunnmørsalpene, Romsdalsalpene og en del andre områder blant annet på indre Nordmøre og omkring Folgefonna er utpreget alpine. Den marine grensen går innerst i fjordene opp til 125 meter og det er ofte godt synlig som terasser i dalmunningene.[9][39] Dyrkbar jord finnes for det meste i lavlandet under 100 meter, på øyer, langs fjordene og i dalbunner; bosetningen er konsentrert i disse områdene.[9] Ved kysten og på øyene er det relativt lite skog.[15] Til Vestlandet sogner store deler av Norges økonomiske sone i Nordsjøen og Norskehavet (utenfor Møre) med fiskfelt og petroleumsforekomster.[9]
Vestlandet har en svært varierende natur, fra høyfjellsområdene som hever seg mot øst, og senker seg mot fjorder og øyer langs kysten. Elvene har ofte bratte, korte løp med høye fosser, men på fjellvidden er elvene lange, slake og meandrerende. Ytterst ved kysten har elvene korte, slake løp med grunne fjordsjøer. Det er spredt jordbruk i hele regionen. Viktigste jordbruksområde er i sør med Jæren som også er et av Norges viktigste jordbruksområder. Nesten alle byene ligger langs kysten. Her bor også de fleste menneskene. Fjellkjeden som kjennetegner landskapet, startet sin historie for 425 millioner år siden, da Norge kolliderte med Grønland. Deler av Vestlandet ble presset ned mot 100 kilometers dyp under Grønland, samtidig som andre bergarter ble skjøvet inn over Norge. Fjellkjeden som ble presset til værs, må ha minnet om Himalaya, men er siden slitt ned til det vi ser i dag.[40] Nord for Stad danner strandflaten de største flate områdene og med gode muligheter for jordbruk, blant annet på øyene Gossen og Smøla og på myrflatene i Fræna.[41]
Landskapet i Rogaland nord til Boknafjorden har mer til felles med Agder enn med områdene lenger nord på Vestlandet. I det nordøstlige hjørnet av Rogaland fjellene 1 600 meter over havet og de høyeste områdene har mer preg av hei enn av fjell. Mot kysten i sør avtar heiene i høyde. Strandflate finnes fra Sletta, Karmøy, ytre Haugalandet, ytre Boknafjorden, og øyene Utsira og Kvitsøy. Jæren er en bølgende slette av morene med sandstrender uten skjærgård. Ved overgangen til Agder er Dalane med et kupert og tilsynelatende goldt landskap; det finnes drivverdig forekomster av malm og mineraler i området. Det golde preget skyldes blant annet ufruktbare bergarter. Haugalandet har høyeste topper opp til 600–800 meters høyde. I Sauda og Suldal er dalbunnene fruktbare. På grunn av mye sten var morenejorden på Jæren tyngre å dyrke enn jorden i Ryfylke inntil det ble tatt i bruk moderne maskiner og Jæren har blitt det sentrale jordbruksområdet. Dalane er preget av daler som går nordøstover fra kysten.[8][42]
Store deler av Nordmøre minner om trøndersk landskap. Vestlandet nord for Stavanger er preget av fem eller seks store fjorder som skjærer dypt inn i landet. Sognefjorden er dypest med 1 300 meter og lengst med 200 km. Fjellene når opp til over 2 000 moh. Vest for vannskillet ligger de store isbreene Jostedalsbreen, Hardangerjøkulen og Folgefonna, vest for vannskillet er fjellene til dels ville som Hurrungane, Romsdalsalpene og Vossefjella. Fjellene langs vannskillet mot østlandet kalles Langfjella og har store fjellplatåer som Hardangervidda.[42]
På vestlandet går daler og fjorder ofte parallelt med kysten eller vinkelrett på denne. På vestlandet anes restene av en fjellvidde som spisse tinder eller bratte, smale fjell. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, mens lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte U-daler. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene.[43][44] Flere innsjøer litt over havnivå er fortsettelser av fjordene og var en del av fjorden før landhevingen etter siste istid. Hornindalsvatnet er den største innsjøen på vestlandet og den dypeste i Europa. Størstedelen av Hornindalsvatnets vannmasse er under havnivå.[45][46][47] Mofjorden var en innsjø like over havnivå der elven i 1743 grov seg gjennom eidet slik at det ble en del av Romarheimsfjorden.[48]
- Nordligste pukt: N 63.312943 grader (Smøla)
- Østligste punkt: E 9.350025 grader (Rindal)[trenger oppdatering]
- Sørligste punkt: N 58.27650 grader (Sokndal)
- Vestligste pukt: E 4.340721 grader (Solund)
Ferskvann og is
[rediger | rediger kilde]
Vestlandet ligger vest for Norges hovedvannskillet og elvene er generelt korte og til dels bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør.[44] Vestlandets vassdrag er rike på til dels høye fosser med blant andre Mardalsfossen og Vettisfossen er kjent for sine høye, frie fall. Fossene på østlandet er lavere, men med større vannføring.[49] Flere av verdens høyeste fosser finnes på vestlandet (så mye som fem av de ti høyeste ifølge noen beregninger) og det er flere fosser med over 600 meter fall. En lignende kombinasjon av vassdrag og landformer som den finnes stort sett bare i New Zealand, deler av Alaska og Chile.[50]
Vestlandets landformer er preget av at berggrunnens høyeste deler ligger relativt nær fjordene og Atlanterhavet. Dalene rett vest for vannskillet er som regel bratte (og betydelig brattere enn øst for vannskillet) og har form som elveeroderte V-daler. Lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte U-daler. Den store høydeforskjellen over kort avstand (blant annet i forbindelse med hengende daler) og store nedbørsmengder gir gunstige forhold for vannkraftproduksjonen på Vestlandet.[44][51]Jostedalsbreen og Hardangerjøkulen ligger på Vestlandet, og det er mange mindre breer.[9]
Klima
[rediger | rediger kilde]Ved kysten er klimaet mildt med små forskjeller mellom sør og nord; det er særlig de tempererte havstrømmene samt den fremherskende sørvestlige vinden som gir milde vintre. Vintrene er kaldere og somrene varmere i indre dalstrøk enn ved kysten. Snøen blir som regel ikke liggende lenge ved kysten. Det er generelt rikelig nedbør med i overkant av 1 000 millimeter årlig på kysten og øker sterkt innover der fjellene stiger for eksempel i Bergen, Sauda eller Masfjorden; nedbøren er minst i de indre dalene som Romsdalen og Lærdalen.[10][8][9] Nord-sør på Vestlandet er det en sammenhengde sone med rundt 2 500 millimeter årsnedbør der fjellen tvinger luften til værs slik at den blir avkjølt og da gir fra seg nedbør. Når nedbøren kommer fra sør og sørøst slik at det regner på Østlandet blir fønvind med varm og tørr luft i indre fjordstrøk på Vesltandet. I Bergen er det i gjennomsnitt overskyet 34 % av tiden mot 43 % på Østlandet, forskjellen er større om sommeren. I vekstsesongen om sommeren har mange indre strøk på Vestlandet for lite nedbør til jordbruket.[15]
Vestlandet har fuktig, mildt klima i ytre og midtre strøk, og tørrere klima med kaldere vintre og varme somre på indre strøk. De våteste områdene får 3 000 mm nedbør årlig, mens de tørreste (som Lærdal) får omkring 500 mm i årsmiddel. Ved Leikanger er det for eksempel halvparten så mye nedbør som ved Lavik, mens de ytre øyene har noe mindre nedbør. Været er særlig påvirket av lavtrykk og mild, fuktig luft fra Atlanterhavet. I høytrykkssituasjoner med påvirkning av kald luft fra øst kan de bli svært kaldt på for eksempel Voss, mens ytre strøk kan være 10 til 15 °C høyere.[14] Jæren og øyene i Boknafjorden har Norges mildeste klima og husdyrene kan gå ute nesten hele året.[8]
Sør-Norge er dominert av Langfjella som skiller vestlandet fra østlandet. Den dominerende vindretning er fra sørvest og vest, noe som skaper store nedbørmengder på Vestlandet. Området ved Ålfotbreen har en årlig nedbørnormal på 5 600 mm og dette er trolig Norges våteste område.[52][53] På grunn av lav lufttemperatur er fordampningen i Norge moderat hele året, og minst i områdene med mest nedbør. Bare en tidel av nedbøren fordamper i høyfjellsstrøkene på Vestlandet. Lite fordampning gjør det mulig å utnytte mer av nedbøren til vannkraft.[54][55]
Vegetasjon
[rediger | rediger kilde]Blankburkne er eksempel på en art som i Norge hovedsakelig finnes på vestlandet. Bjønnkam har også særlig stor konsentrasjon på vestlandet. Denne særpregede vegetasjonen avhenger særlig av milde vintre og hyppig nedbør.[14]
Historie
[rediger | rediger kilde]
.«
Å Vestland, Vestland! Når eg ser deg slik
med fagre fjell og fjord og tronge vik,
det stig i all sin venleik stort og vilt,
og atter møter meg så mjukt og mildt.Tore Ørjaseter – Sigurd Førsund "Å Vestland, Vestland"»
Første bosetning
[rediger | rediger kilde]Norges historie begynner på Vestlandet, spesielt i Rogaland. Utgravinger og helleristninger forteller oss at det var i Rogaland de første menneskene i Norge bosatte seg da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden. Det finnes en rekke spor fra steinalderen i Rogaland. De foreløpig eldste sporene etter mennesker er funnet på en boplass på Galta på Rennesøy, like ved ferjeterminalen Mortavika og på Viste på Randaberg. I begynnelsen har det nok vært korttidsbesøk av folk sørfra som jaktet langs kysten. Man antar at menneskene kom fra Nordsjølandet, eller Doggerland, et landområde mellom Danmark og England som forsvant da isen trakk seg tilbake og havnivået steg. Folket som holdt til her måtte nå finne nytt land. Noen trakk seg sydover igjen, mens en del passerte Norskerenna (som var betraktelig smalere enn nå) i sin jakt på reinen og nytt land.
Vikingtid og maktsenter
[rediger | rediger kilde]Landsdelen omfatter størstedelen av virkeområdet for det gamle Gulatinget, som ble etablert rundt 900. Gulatingsloven delte Vestlandet inn i fylker, som bestod av de tidligere småkongedømmene som eksisterte i området før rikssamlingen på 800-tallet og som deretter ble omgjort til jarledømmer. Disse var Sunnmørafylke (Sunnmøre), Firdafylke (Fjordane), Sygnafylke (Sogn), Hordafylke (Hordaland), Rygjafylke (Rogaland) og Egdafylke (Agder).[56]
Bergen
[rediger | rediger kilde]Bergen er landsdelens største by og uoffisielle hovedstad.[57] Bergen var hele Norgesveldets hovedstad til 1314, fast samlingsplass for Gulatinget fra 1300, største by i Norden på 1500- og 1600-tallet og i Norge frem til 1830-årene, og er i dag Norges nest største by etter Oslo. Bergen var også eksporthavn for Vestlandet og Nord-Norge i mange hundre år og samtidig administrasjonsby for disse landsdelene, og inngikk i perioden 1350–1750 i det mektige Hansaforbundet. Bergen var et eget fylke fra 1831 til 1972, da byen ble innlemmet i Hordaland.
Infrastruktur
[rediger | rediger kilde]
Hurtigruten trafikkerer fortsatt havnene fra Bergen og nordover. Hurtigbåter står for en del av passasjertrafikken langs kysten mellom Bergen og Stad, og langs Mørekysten til Trondheim.
går nord-sør langs Vestlandet og den strekker seg tvers gjennom alle de tre fylkene på Vestlandet. Den har syv ferjestrekninger. 
går nord-sør parallelt med E39 litt lenger inn i landet. Viktige stamveier øst-vest er 
og 
, etterfulgt av 
, 
, 
og 
. Bergen fikk fergefri veiforbindelse med Østlandet i 1991, Ålesund i 1946 med det som nå er E136.[58]
Rundt storbyområdene i Hordaland og Rogaland er det motorveier som dominerer de store veiene. Det er også i de siste årene blitt planlagt en god del med nye veier, tunneler og broer som også skal erstatte fergesamband.
Bergensbanen går mellom Bergen og Oslo og er den mest trafikkerte jernbanestrekningen i Norge.[trenger referanse] Bergensbanen åpnet i 1909 og ga for første gang en fast forbindelse over land mellom Østlandet og Bergen.[42] Lenger sør ligger Sørlandsbanen, som går mellom Oslo og Stavanger. Raumabanen er eneste jernbanestrekning i Møre og Romsdal, mens Flåmsbana er eneste i Sogn og Fjordane. Den nedlagte Hardangerbana ga jernbaneforbindelse til Voss med Bergensbanen.
Den største flyplassen på Vestlandet er Bergen lufthavn, Flesland – som har blitt kåret til Europas beste flyplass.[59][60] Flesland åpnet i 1954, og i 1960-årene ble det anlagt kortbaneflysser nord for Bergen og på Stord.[42] De andre flyplassene i regionen er Stavanger lufthavn, Sola, Ålesund lufthavn, Vigra, Haugesund lufthavn, Karmøy, Molde lufthavn, Årø, Kristiansund lufthavn, Kvernberget, Florø lufthavn, Sogndal lufthamn, Haukåsen, Førde lufthamn, Bringeland, Ørsta/Volda lufthamn, Hovden, Sandane lufthamn, Anda og Stord lufthavn, Sørstokken.
Demografi
[rediger | rediger kilde]Vestlandet hadde 1 432 119 innbyggere 1. januar 2025, noe som tilsvarer 25,6 % av befolkningen i Norge. I 1769 var andelen høyest med 26,7 %, i 1930 lavest med 24,6 %. Befolkningstettheten er minst i de indre fjordstrøk med 2 til 5 innbyggere/km² og største på kysten med opp mot 100 innbyggere/km² der også byene ligger. I Hordaland bor 75 % av innbyggerne innenfor pendleravstand til Bergen sentrum.[28]
Befolkningsutvikling
[rediger | rediger kilde]Vestlandet hadde 21,6 % av landets totale befolkningsvekst i perioden fra 2020 til 2025.[61] Fra 1980 har sysselsettingen vokst i ytre strøk og gått ned i indre strøk. Fra 1980 til 2000 var veksten særlig sterk i og rundt Stavanger, Haugesund, Bergen, Ålesund og Ulsteinvik. Med unntak av Jæren, Sunnhordland og Surnadal har jordbruket liten betydning for sysselsettingen. I Egersund, Sunnhordland, Sunndal, Ulstein og Årdal har industrien særlig stor betydning for sysselsettingen (per år 2000).[62]
Tabellen under viser befolkningsutviklingen i landsdelen i perioden 1769–2001,[63] prognose for anslått folketall i 2030 og prosentandel av Norges befolkning.[64]
| År | Folketall | Prosent |
|---|---|---|
| 1769 | 193 259 | 26,7 % |
| 1801 | 230 051 | 26,0 % |
| 1855 | 392 588 | 26,3 % |
| 1901 | 560 765 | 25,0 % |
| 1950 | 811 411 | 24,9 % |
| 2001 | 1 169 828 | 25,8 % |
| 2020 | 1 381 661 | 25,7 % |
| 2025 | 1 432 119 | 25,6 % |
| 2030 | 1 525 853 | 26,1 % |
Innvandring
[rediger | rediger kilde]8,2 % av befolkningen er per 1. januar 2009 innvandrere eller født av to utenlandskfødte foreldre, noe som tilsvarer 102 477 mennesker. Disse utgjør 20,2 % av innvandrerbefolkningen i Norge. Til sammenligning bor 26,6 % av den etnisk norske delen av folket i landsdelen. Blant innvandrerne på Vestlandet kom 9 169 fra Norden, 15 344 fra Vest-Europa ellers, 29 674 fra Øst-Europa, 9 883 fra Afrika, 30 677 fra Asia med Tyrkia, 2 524 fra Nord-Amerika, 4 752 fra Sør-Amerika og 454 fra Oseania.[65]
Fylker
[rediger | rediger kilde]Vestlandet består av tre av landets elleve fylker. Tabellen under angir fakta om hvert av disse fylkene (pr. 1. april 2014).
| Fylke | Adm. senter | Største by | Innbyggere (2025) | Areal (km²) |
|---|---|---|---|---|
 Vestland
|
Bergen | Bergen | 655 210 | 33 864,28 km² |
| Sogndal | ||||
 Rogaland
|
Stavanger | Stavanger | 504 496 | 9 376,63 km² |
 Møre og Romsdal
|
Molde | Ålesund | 272 413 | 15 099,65 km² |
| Totalt | Bergen | 1 381 661 | 58 532,14 km² |
Fylkeskommunen Vestland består fra 1. januar 2020 av sammenslått Hordaland og Sogn og Fjordane.
Befolkningsutvikling
[rediger | rediger kilde]Tabellen viser befolkningsutviklingen i distriktene på Vestlandet i årene 1769–2001 basert på kommunegrensene fra 2002[66] og folketall 1. januar 2018.[67]
| Distrikter | 1769 | 1801 | 1855 | 1900 | 1950 | 2018 | Tidl. Fogderier |
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Nordmøre | 16 107 | 21 284 | 35 265 | 49 506 | 58 333 | 61 772 | Nordmør fogderi |
| Romsdal | 11 287 | 13 606 | 22 182 | 28 907 | 42 725 | 60 556 | Romsdal fogderi |
| Sunnmøre | 21 934 | 22 435 | 32 835 | 57 724 | 90 378 | 144 528 | Søndmør fogderi |
| Fjordane | 24 716 | 28 116 | 43 093 | 52 012 | 57 722 | 72 775 | Sønd- og Nordfjord fogderi |
| Sogn | 19 366 | 24 483 | 38 402 | 37 026 | 39 956 | 37 455 | Sogn fogderi |
| Nordhordland | 10 337 | 11 808 | 19 935 | 28 432 | 31 979 | 46 822 | Nordhordland fogderi |
| Bergen | 18 827 | 24 136 | 37 015 | 94 485 | 162 381 | 279 792 | Nordhordland fogderi |
| Midthordland | 8 561 | 10 338 | 17 072 | 24 123 | 37 702 | 98 903 | Nordhordland fogderi |
| Voss | 5 617 | 6 743 | 9 127 | 11 484 | 12 412 | 14 577 | Hardanger og Voss fogderi |
| Hardanger | 8 570 | 10 030 | 16 062 | 17 653 | 26 706 | 22 728 | Hardanger og Voss fogderi |
| Sunnhordland | 11 845 | 14 861 | 27 697 | 29 594 | 36 984 | 59 717 | Søndhordland fogderi |
| Haugalandet | 9 648 | 11 704 | 27 392 | 35 766 | 57 063 | 100 278 | Ryfylke fogderi |
| Ryfylke | 8 888 | 10 687 | 20 875 | 18 852 | 25 585 | 33 707 | Ryfylke fogderi |
| Jæren | 10 487 | 12 201 | 32 771 | 60 282 | 115 343 | 315 249 | Jæderen og Dalene fogderi |
| Dalane | 7 069 | 7 621 | 12 865 | 14 919 | 16 142 | 24 292 | Jæderen og Dalene fogderi |
| Vestlandet | 193 259 | 230 053 | 392 588 | 560 765 | 811 411 | 1 373 151 |
- Tallene for Haugalandet inkluderer tidligere Ølen kommune i Sunnhordland, som ble innlemmet i Vindafjord kommune på Haugalandet i 2006, etter å ha blitt overført fra Hordaland til Rogaland fylke i 2002.
- Voss hørte til Nordhordland fogderi, Hardanger til Søndhordland fogderi, og Midthordland var delt mellom Nordhordland og Søndhordland fogderier frem til 1857.
Byer og tettsteder på Vestlandet
[rediger | rediger kilde]
Nedenfor gjengis de største av de totalt 308 tettstedene på Vestlandet, rangert etter innbyggertall 1. januar 2023 (kommune i parentes):[68]
- Bergen – 269 548 (Bergen)
- Stavanger/Sandnes – 234 757 (Stavanger 135 514, Sandnes 65 966, Sola 23 076, Randaberg 10 201)
- Ålesund – 55 386 (Ålesund 46 310, Sula 9 076)
- Haugesund – 46 359 (Haugesund 37 008, Karmøy 9 351)
- Askøy – 24 280 (Askøy)
- Molde – 21 854 (Molde)
- Kristiansund – 18 103 (Kristiansund)
- Osøyro – 14 621 (Bjørnafjorden)
- Leirvik – 14 507 (Stord)
- Bryne – 13 151 (Time 11 131, Klepp 2 020)
- Knarrevik/Straume – 12 194 (Øygarden)
- Ålgård/Figgjo – 11 876 (Gjesdal 9 658, Sandnes 2 218)
- Kopervik – 11 690 (Karmøy)
- Egersund – 11 629 (Eigersund)
- Førde – 10 535 (Sunnfjord)
- Arna – 9 895 (Bergen)
- Kleppe/Verdalen – 9 859 (Klepp)
- Florø – 9 015 (Kinn)
- Åkrehamn – 7 955 (Karmøy)
- Kvernaland – 7 824 (Klepp 4 323, Time 3 461, Sandnes 40)
- Ørsta – 7 568 (Ørsta)
- Jørpeland – 7 534 (Strand)
- Nærbø – 7 515 (Hå)
- Volda – 7 033 (Volda)
- Vossevangen – 6 965 (Voss)
- Hommersåk – 6 729 (Sandnes)
- Knarvik – 6 590 (Alver)
- Ulsteinvik – 6 164 (Ulstein)
- Odda – 4 764 (Ullensvang)
- Sykkylven – 4 413 (Sykkylven)
- Sogndalsfjøra – 4 324 (Sogndal)
- Nordstrand – 4 316 (Giske)
- Sauda – 4 134 (Sauda)
- Sunndalsøra – 4 110 (Sunndal)
- Førresfjorden – 3 973 (Tysvær)
- Ågotnes – 3 643 (Øygarden)
- Fosnavåg – 3 524 (Herøy)
- Hareid – 3 502 (Hareid)
- Tau – 3 458 (Strand)
- Sagvåg – 3 454 (Stord)
- Frekhaug – 3 419 (Alver)
- Varhaug – 3 381 (Hå)
- Skudeneshavn – 3 332 (Karmøy)
- Måløy – 3 291 (Kinn)
- Nordfjordeid – 3 129 (Stad)
- Svortland – 3 111 (Bømlo)
- Øvre Årdal – 3 082 (Årdal)
Kommuner på Vestlandet
[rediger | rediger kilde] | Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den. |
Vestlandet er inndelt i 121 kommuner:
Politikk
[rediger | rediger kilde]Ved stortingsvalget 2017 var det 960 950 stemmeberettigede velgere på Vestlandet, som utgjorde 25,5 % av den nasjonale velgermassen. Det ble avgitt 763 467 stemmer totalt. Valgdeltagelsen var dermed 79,4 %.[69]
Ved stortingsvalget 2013 var det 932 446 stemmeberettigede velgere på Vestlandet, som utgjorde 25,6 % av den nasjonale velgermassen. Det ble avgitt 735 374 stemmer totalt. Valgdeltagelsen var dermed 78,9 %.[70]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Areal og befolkning i kommuner, fylker og hele landet (K) 2007–2025.
- ↑ Statens kartverk: Norges høyeste fjelltopper. 3. desember 2015.
- ↑ Statens kartverk: Norges største og dypeste innsjøer. 12. februar 2013. Arkivert 7. mai 2016 hos Wayback Machine.
- ↑ Statens kartverk: Norges største øyer. 4. juni 2014.
- ↑ NRK (24. november 2010). «Meteorologens lynkurs i geografi». NRK (på norsk). Besøkt 18. juli 2017. «I værvarslene betyr «vestlandet» fylkene Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. «Vestlandet sør for Stad» brukes også fordi «Stad» ofte utgjør et værskille. Grovt sett skilles da Møre og Romsdal ut fra fylkene lenger sør. «Vest-Norge» er et litt uklart geografisk begrep og skal derfor ikke benyttes.»
- ↑ 6,0 6,1 «Kommunefakta». SSB. Besøkt 25. mars 2025.
- ↑ 7,0 7,1 «Tettsteders befolkning og areal». SSB. Besøkt 25. mars 2025.
- ↑ 8,0 8,1 8,2 8,3 8,4 8,5 8,6 8,7 Norge. Bind 5. Sørvestlandet, Sørlandet, Østlandet. Oslo: Cappelen. 1986. s. 10–40. ISBN 8202090067.
- ↑ 9,00 9,01 9,02 9,03 9,04 9,05 9,06 9,07 9,08 9,09 9,10 9,11 9,12 9,13 Norge. Bind 4. Svalbard, Nord-Norge, Trøndelag, Vestlandet. Oslo: Cappelen. 1986. s. 236–276. ISBN 8202090059.
- ↑ 10,0 10,1 10,2 10,3 10,4 10,5 Norge. 2. Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1963. s. 12, 24–28.
- ↑ 11,0 11,1 Erikstad, Lars (2009). Naturtyper i Norge. Bakgrunnsdokument. Del 13: Inndeling på landskapsnivå. Norsk institutt for naturforskning/Universitetet i Oslo. ISBN 978-82-92838-22-8.
- ↑ 12,0 12,1 Trond Simensen, Lars Erikstad & Rune Halvorsen (2021). «Diversity and distribution of landscape types in Norway». Norsk Geografisk Tidsskrift – Norwegian Journal of Geography. 75 (2): 79–100.
- ↑ 13,0 13,1 Karlsen, Ole G. (1981). Delta. Oslo: TANO. ISBN 8251814782.
- ↑ 14,0 14,1 14,2 Vestlandet: natur, busetnad, næringsliv. Bergen: I kommisjon hos J. W. Eides forlag. 1957.
- ↑ 15,0 15,1 15,2 Norge. 1 Land og Miljø. Oslo: Cappelen. 1984. s. 37, 197–206. ISBN 8202090024.
- ↑ Thorsnæs, Geir (18. september 2024). «Vestlandet». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 11. august 2025.
- ↑ Fossen, Christian. «Regionene». www.ntnu.no. Besøkt 25. februar 2017.
- ↑ Helle, Knut: «Ei soge om Vestlandet». Kapittel 1, bind 1 av Vestlandets historie (redigert av Knut Helle). Bergen: Vigmostad og Bjørke, 2006.
- ↑ Hille, L.M. (1892). Vestlandsbanen, Bergensbanen, Romsdalsbanen, Nordlandsbanen. Bergen: Norges Statsbaner.
- ↑ Krag, Claus, 2003: «The early unification of Norway.» I Knut Helle (red.): The Cambridge history of Scandinavia 1. Prehistory to 1520. Cambridge: Cambridge University Press. 184–201.
- ↑ https://www.ba.no/politikk/vestlandet/nyheter/hordaland-og-sogn-og-fjordane-blir-vestlandet/s/5-8-678724
- ↑ Hans E. H. Jacobsen (20. januar 2005). «Dalane vil ut av Vestlandet». Stavanger Aftenblad. Besøkt 5. juli 2025.
- ↑ 23,0 23,1 Vigeland, Bjørn (1981). Dialekter i Norge. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200055809.
- ↑ Bjørn Kristian Nilsen (1996). «Nordmøre: en institusjonalisert region?». Nordmørsmusea. Besøkt 5. juli 2025.
- ↑ Sund, Tore (1947). Norge i kart. Oslo: Damm. s. 62.
- ↑ Paul (2003). Møre med muligheter. [Averøy]: [Perítia forl.] s. 158. ISBN 8299673704.
- ↑ Klunde 1968, s. 83.
- ↑ 28,0 28,1 28,2 28,3 Rødland, Kjartan (1993). Vestlandet – sett fra luften. [Oslo]: Hjemmets bokforl. ISBN 8259012626.
- ↑ Marie Fossheim (2010). Språket på Midøya – en sosiolingvistisk oppfølgingsstudie av talemålene på ei øy i Romsdalen (PDF). BORA (avhandling). s. 12. Besøkt 5. juli 2025.
- ↑ Sanden, Jarle (1999). Byggeskikk i Romsdal. Molde: EKH Trykk. ISBN 8290251653.
- ↑ Notaker, Henry (2006). Mat og måltid. Oslo: Aschehoug. s. 40–70. ISBN 9788203234064.
- ↑ Andreassen, Jostein (1996). Sørlandet og Vilhelm Krag: tekster. Søgne: J. Andreassen. s. 5.
- ↑ Norge. 2 Geografisk leksikon. Oslo: Cappelen. 1963. s. 1122.
- ↑ Scott, Gabriel (2010). Agdesiden – Sørlandet, slik Gabriel Scott så det. Gabriel Scott Selskabet. ISBN 9788292046173.
- ↑ Norrøn kulturhistorie. Oslo: Samlaget. 1974. s. 82. ISBN 8252102468.
- ↑ Den eldre Gulatingslova. Oslo: Riksarkivet. 1994. ISBN 8254800367.
- ↑ Klingberg, Helge (1979). Naturgeografi. Oslo: Landbruksforl. ISBN 8252903797.
- ↑ Lothe, Magni (1995). Svelgen. Svelgen: Bremanger kommune, Kulturkontoret.
- ↑ Hohle, Per (1955). Fjell-Norge. Oslo: Dreyer.
- ↑ Trond Torsvik: «Kontinentenes dans», P2-akademiet bind XXVII (s. 118), forlaget Transit, Oslo 2003, ISBN 82-7596-150-5
- ↑ https://snl.no/Møre_og_Romsdal
- ↑ 42,0 42,1 42,2 42,3 Rødland, Kjartan (1993): Vestlandet sett fra luften. Hjemmets bokforlag.
- ↑ Norsk naturleksikon (1978), s. 14.
- ↑ 44,0 44,1 44,2 Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.
- ↑ Indre Nordfjord: geologi og landskap. Oppstryn: Jostedalsbreen nasjonalparksenter. 1995.
- ↑ Os, Edvard (1953). Eid og Hornindal. Oslo : Brødr. Jørgensen. s. 12.
- ↑ Tveit, Olav Jakob (1998). Indre Nordfjord. Oslo: Lunde. ISBN 8252031609.
- ↑ Bygdebok for Modalen og Eksingedalen. Bind 2. Sogenemnda, 1990.
- ↑ Norsk naturleksikon (1978), s. 122.
- ↑ Schandy, Tom (1995). Vern vår natur. [Oslo]: Faktum. ISBN 8254002274.
- ↑ Norsk naturleksikon (1978), s. 14.
- ↑ «Cicerone (2005), Sigbjørn Grønås, Dag Kvamme og Roar Teigen» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 22. oktober 2007. Besøkt 16. februar 2020.
- ↑ Lillesvangstu, Rune Fossum (13. september 2010). «Har hatt 200 000 millimeter nedbør». NRK. Besøkt 11. august 2025.
- ↑ Arne H. Erlandsen, Per Einar Fougli, Carl-Erik Grimstad: Vannets kraft: samfunnsbygger og miljøpåvirker. Norges vassdrags- og energiverk & Energiforsyningens Fellesorganisasjon. ISBN 8243602666
- ↑ Vidkunn Hveding: Vannkraft i Norge side 12.
- ↑ Gulatinget.no
- ↑ «Tre sommerdager med + 25 i Sør-Norge». Dagbladet.no (på norsk). 17. juli 2017. Besøkt 20. november 2017.
- ↑ Torvik, Arne Inge (2000): Om samferdsel i Møre og Romsdal. Del II: Samfunn og ferdsel. Utgitt av MRF, Molde.
- ↑ [1]Aftenposten
- ↑ [2] Arkivert 7. august 2011 hos Wayback Machine.Bergens Tidende
- ↑ 06913: Endringer i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1951–2025
- ↑ Framtid for Vestlandet? Scenario for Vestlandet 2000–2020. Volda: Møreforsking Volda. 2000. ISBN 8249000587.
- ↑ Statistisk sentralbyrå: Historisk befolkningsstatistikk
- ↑ Statistisk sentralbyrå: Folkemengde per 1. januar, etter fylke og kommune. Registrert 2009. Framskrevet 2010–2030, alternativ MMMM Arkivert 21. august 2009 hos Wayback Machine.
- ↑ Statistisk sentralbyrå: Innvandrere og norskfødte med innvandrerfordeldre, etter landbakgrunn. Fylke. 1. januar 2009 Arkivert 20. april 2010 hos Wayback Machine.
- ↑ SSB: Folke- og boligtellingen 2001. Kommune-, bydels- og fylkeshefter.
- ↑ Statistisk sentralbyrå: Folkemengde 1. januar 2018 i fylker og kommuner.
- ↑ Statistisk sentralbyrå: Tettsteder. Folkemengde og areal, etter kommune. 1. januar 2016
- ↑ «valgresultat.no: Valgresultat for Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal i Stortingsvalget 2017.». Arkivert fra originalen 2. desember 2020. Besøkt 8. mars 2021.
- ↑ «regjeringen.no: Stortingsvalget 2013. Resultater for Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal». Arkivert fra originalen 19. februar 2015. Besøkt 9. mars 2015.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Helle, Grepstad, Lillehammer, Tryti (red.) Vestlandets historie. Bd. 1–3 Vigmostad Bjørke 2007-10 ISBN 9788241904004
- Norsk naturleksikon. Oslo: Det Beste. 1978. ISBN 8270100757.
- Hveding, Vidkunn (1992). Vannkraft i Norge. Trondheim: NTH, Institutt for vassbygging. ISBN 8275980186.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Vestlandsrådet Arkivert 7. august 2007 hos Wayback Machine.
- Turistinformasjon for hele Vestlandet
- Visit Vestlandet.no
| Nåværende |  | |
|---|---|---|
| Tidligere | ||
| ||