Torbjørn Gützler Gulbrandsen

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Torbjørn Gützler Gulbrandsen

Torbjørn Gützler Gulbrandsen (1918–1980) var en norsk offiser og motstandsmann. Gulbrandsen tjenestegjorde i Kompani Linge under andre verdenskrig.

Under et oppdrag i det okkuperte Norge i 1942 ble Gulbrandsen tatt av det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo. Han bukket under for psykisk tortur og ga mye informasjon til tyskerne, som de brukte til å ødelegge deler av Milorgs nettverk på Østlandet.

Etter en fingert flukt fra Gestapo-fengslet kom han tilbake til Milorg som sendte ham videre til Storbritannia. Under avhør der kom det frem at han hadde inngått avtale med torturisten Siegfried Wolfgang Fehmer om å arbeide som dobbeltagent for tyskerne. MI5 og SOE la imidlertid til grunn at han ikke hadde tenkt å gjennomføre avtalen og aldri hadde opptrådt som spion for Gestapo. Det ble vurdert å sende ham tilbake til Norge som dobbeltspion i en «special operation», men det ble ikke gjennomført.

Gulbrandsens lekkasje av informasjon til tyskerne, medførte ingen strafferettslig eller disiplinær reaksjon fra norske myndigheter mot ham. Jens Christian Hauge skriver i sin bok fra arbeidet under andre verdenskrig at Gulbrandsen ble frikjent for mistanke. Etter krigen var Gulbrandsen offiser i Forsvaret, til sist med kommandørs grad. Etter ulike beordringer tjenestegjorde han ved Forsvarets Overkommando til sin død.

Gulbrandsens krigsinnsats er i ettertid utførlig drøftet av flere historikere.

Bakgrunn

Torbjørn Gützler Gulbrandsen ble født 26. april 1918 i Drammen,[1] og var sønn av Sigurd Gulbrandsen og Marie Thorbjørnsen. Han tok eksamen artium i 1937, Befalsskolen for Kystartilleriet i 1938, og Statens gymnastikkskole i 1940.[2]

Gulbrandsen ble gift i 1946 med Målfrid (født Hagen 1915).[2]

Virke

«Store-Tor»

I desember 1940 forlot Gulbrandsen Drammen, dro til Bergen, og kom seg i april 1941 med en skøyte til Shetland.[3] I Storbritannia ble Gulbrandsen innrullert i Kompani Linge. Der var han instruktør og hadde også lederfunksjoner.[4] Han var dels kjent som «Store-Tor».[5]

Operasjon «Anchor» og tragedien i Telavåg

Gulbrandsen reiste som agent for Special Operations Executive (SOE), til Norge som del av operasjonen «Anchor». Den 22. februar 1942 kom han til Telavåg på Sotra.[6] Han skulle organisere og instruere grupper uavhengig av Milorg. Dette lot seg ikke gjøre, og han kom etter en stund i kontakt med Milorg. Han ble brukt som instruktør for milorgfolk og man var svært fornøyd med innsatsen hans. Han fikk etterhvert et stort kontaktnett over store deler av Østlandet.[7]

Historikerne Tore Pryser og Olav Njølstad er enige om at Gulbrandsen tok en stor risiko etter ankomsten til det okkuperte Norge. Han oppsøkte både sin forlovede i Bergen og reiste sammen med henne til sine foreldre i Drammen. I tillegg skrev han ned navn på kontakter i en notisbok, noe han hevdet var trygt, da han brukte kode.[6][8] I april 1942 sendte Gulbrandsen via en kodet melding i Aftenposten, beskjed til norske agenter i Storbritannia at de skulle komme til Telavåg, hvor han skulle møte dem. Gulbrandsen kom ikke for å møte de norske agentene som kom fra Storbritannia i Telavåg slik det var avtalt. Det gjorde imidlertid Gestapo, i et raid den 26. april. Dette resulterte i det som senere ble kjent som tragedien i Telavåg. Hva som førte til tragedien er ikke fullstendig avklart. Tyskerne fikk på en eller annen måte kjennskap til at det foregikk illegal virksomhet på stedet.[9]

Arrestasjon og avsløringer til Gestapo

Gulbrandsen ble arrestert av Gestapo den 3. mai 1942 hos sine foreldre i Drammen. Ifølge øyenvitner var det skuddveksling. Gulbrandsen ble truffet av en kule som ifølge Sønsteby hadde gått inn i venstre kinn og ut på andre siden.[5] Gulbrandsen ble deretter lagt inn på Drammen sykehus. Etter sykehusoppholdet ble Gulbrandsen overført til Møllergata 19, datidens hovedpolitistasjon i Oslo.[10]

Etter arrestasjonen begynte han ifølge rapporten til Gestapo-lederen Siegfried Wolfgang Fehmer å samarbeide med Sipo. Ifølge Fehmer var han «den første som ga en utførlig forklaring om hvorledes agentene i U.K ble utdannet […] GULBRANDSEN oppga riktig navn på agentene, dekknavn, hjemsted og signalement. Han la 100% godviljen til for å hjelpe Sipo og viste seg å ha en fantastisk hukommelse.» Gulbrandsen erklærte seg villig til å arbeide for sipo under dekknavnet Fritz. Han skulle reise tilbake til England og gi melding om de som skulle reise til Norge på oppdrag.[5]

Det ble siden klart at Guldbrandsen ikke ble fysisk mishandlet av Gestapo. Njølstad viser imidlertid til at den psykiske torturen hadde vært desto sterkere, og tilstrekkelig til at han røpet viktige opplysninger.[8]

Opprullingen av motstandsbevegelsen

Gestapo satte ut et rykte om at Gulbrandsen var død, som ifølge Pryser førte til at motstandsmennene han hadde hatt kontakt med ble beroliget. Etter tre måneder slo Gestapo til, med arrestasjoner i Drammen, Horten, Kongsberg, Notodden og Oslo. Over femti motstandsfolk ble arrestert, og fire av dem døde senere i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Milorglederen Knut Møyen holdt på å bli tatt, men unnslapp og flyktet til Storbritannia. Møyen var skeptisk til Gulbrandsen og skrev i en rapport etter å ha kommet til Storbritannia følgende om hva han oppfattet som manglende sikkerhet ved Gulbrandsens opphold i hjembyen Drammen: «[…] galskap å la en mann som politiet var på jakt etter oppholde seg i en by, hvor han med all sannsynlighet, vil bli gjenkjent».[11] Knut Møyens avsløring og flukt førte til at Jens Christian Hauge tok over som leder av Milorg. Opprullingene av motstandsbevegelsen etter Gulbrandsens arrestasjon og samarbeid med Gestapo var så omfattende at historikeren Sverre Kjeldstadli har beskrevet det i oversiktsverket Hjemmestyrkene fra 1959.[12]

Frislipp fra fengslet, avhør i London

Den 29. september 1942 rømte Gulbrandsen tilsynelatende fra Gestapos varetekt, men i virkeligheten var flukten arrangert. I et påfølgende møte med Jens Chr. Hauge, trodde nok Hauge at flukten var reell. Men Gulbrandsen kunne ikke brukes i Milorg når han var ettersøkt av Gestapo, og Hauge «eksporterte» ham til London.[8] Gulbrandsen kom seg tilbake til Storbritannia høsten 1942, via det nøytrale Sverige.[13]

I de første forhørene med britene fortalte Gulbrandsen at han ved å lure tyskerne hadde klart å unnslippe sine fangevoktere, for deretter å flykte over grensen til Sverige. Han påsto også at han hadde klart å ødelegge det meste av informasjon om kontakter, og til tross for betydelig tysk press, hadde oppgitt få fakta om andre motstandsfolk. Mens ledelsen i Special Operations Executive (SOE) godtok Gulbrandsens versjon, var den britiske sikkerhetstjenesten MI5 skeptisk. Britene fikk etterhvert mer informasjon om Gulbrandsen fra SOE-agent Ernst Kirkeby Jacobsen.[13]

Jacobsen ble også tatt av tyskerne og samarbeidet tilsynelatende med Abwehr ved å fortsette å sende meldinger til Storbritannia. Jacobsen la imidlertid inn små feil i meldingene, som lot mottakerne av meldingene i Storbritannia forstå at noe var galt. Han ble også forhørt av den fryktede Fehmer, som kunne fortelle at Gulbrandsen arbeidet for Gestapo, og at flukten var arrangert. Jacobsen klarte å flykte til Sverige, og ble deretter sendt til Storbritannia, hvor han avga forklaring til britiske myndigheter om Gulbrandsens dobbeltspill.[13]

I januar 1943 innkalte britene Gulbrandsen til et nytt forhør, de stilte med to mann fra MI5, og den norske offiseren og kjemiprofessoren Leif Tronstad. Under forhøret forklarte Gulbrandsen at britene har informasjon som viser at hans første forklaring var falsk, og han blir bedt om å forklare seg sannferdig. Gulbrandsen sa da at han hadde blitt brutt ned psykisk av tysk press, særlig trusler mot familien. Han hadde derfor gått med på å samarbeide med tyskerne, mot at foreldrene og forloveden ikke skulle bli stilt for en tysk domstol, noe som kunne ha gitt dem dødsstraff. Fra Storbritannia skulle han sende meldinger i kode til tyskerne, via brev til familie og venner i Norge. Til tross for det som hadde skjedd fikk Gulbrandsen, slik Pryser fremstiller det (2010),[14] behandlet pent av SOE, og fikk fortsette som instruktør i Storbritannia resten av krigen. Etter at krigen var over ble Fehmer forhørt om Gulbrandsen, han bekreftet i store trekk britenes historie, og ifølge han ble Gulbrandsen ikke torturert, men samarbeidet. Ifølge Fehmer hadde Gestapo fått rundt 100 navn av Gulbrandsen, blant dem 20–30 personer i Norge.[15]

Njølstad fremholder (2014) som sin forklaring på hvorfor Gulbrandsen ble vist ny tillit av MI5 og SOE, at Gulbrandsen etter deres oppfatning aldri hadde hatt til hensikt å etterleve avtalen med Fehmer og heller ikke på noe tidspunkt opptrådt som Gestapos agent.[16] I boken Milorg 1941-43 : fremvekst, ledelse og organisasjon viser Arnfinn Moland til at Gulbrandsen ifølge Fehmers rapport samarbeidet med Sipo. Moland legger til at Gulbrandsen likevel ikke holdt avtalen med Fehmer.[17]

Spørsmålet om landssvik, myndighetenes vurderinger

Politiinspektør Asbjørn Bryhn undersøkte Gulbrandsens sak i 1946, i forbindelse med etterforskning for landssvik, og sendte da et brev med ønske om opplysninger til britenes sikkerhetstjeneste MI5. Bryhn skrev blant annet følgende til Captain Sichel i MI5: «Han ble forhørt av Fehmer, ga ifølge vår informasjon her villig all kunnskap om hans hemmelige arbeid til Fehmer og Fink, som har gitt oss alle detaljer, og til sist uten noe press aksepterte han å dra til England som tysk agent.» Britene var uvillig til å oversende rapporten fra forhøret i 1943, og den ble først sendt til det norske forsvarets overkommando, på betingelse at den ikke ble brukt som bevismateriale i en rettssak mot Gulbrandsen.[18][5]

Jens Chr. Hauge viser i sin Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen til at han avhørte Gulbrandsen mens de begge var i Norge. Hauge trodde da ikke på at Gulbrandsen ikke hadde sprukket under avhør. Han trodde heller ikke på at han hadde klart å flykte fra Gestapo helt uten hjelp. Men ifølge Hauge hadde Store-Tor ikke røpet noen ting etter flukten. Etter full forklaring ble han ifølge Hauge frikjent for mistanke.[19]

Historikeren Pryser finner det påfallende at det ikke ble reist noen landssviksak mot Gulbrandsen. Han viser til at flere andre nordmenn som ble presset til å samarbeide med tyskerne på tilsvarende vis, fikk harde straffer etter andre verdenskrig. Pryser tror at hensynet til det norske forsvarets prestisje førte til at det ikke ble noen sak mot Gulbrandsen.[18][5]

Historikeren Njølstad beskriver holdningen til MI5 og SOE slik at de etter å ha hørt Gulbrandsen legge alle kort på bordet, ikke trodde han hadde hatt til hensikt å holde avtalen med Fehmer. Han hadde heller aldri slik de vurderte det, opptrådd som tysk agent etter at han ble sluppet ut av Gestapos fengsel.[16] Njølstad fremholder videre at Gulbrandsen etter sin forklaring for de allierte, hadde vært villig til å stille som dobbeltagent tilbake i Norge. Tronstad som avhørte ham, så at dette kunne bli farlig for agentene i Norge, men at det også kunne bli enda mer kostbart å la det være. Løsningen ble likevel at han ble instruktør for Lingekompaniet, der han også fungerte dessuten som depotsjef. Planene om å bruke Gulbrandsen som dobbelagent for de allierte ble ikke lagt helt bort. Det ble også laget en formell plan («special operation») for dette, kalt Operasjon Omelette. Planen innebar at Gulbrandsen skulle villede Gestapo om SOEs operasjoner i Norge. Dette ble imidlertid ikke gjennomført.[20]

Gulbrandsens karriere etter krigen

Han hadde en lang utdannelse og karrière i det norske forsvaret etter andre verdenskrig. Han gjennomførte Long Gunnery Staff Course England 1947–1948, Ordnance officer Course, Aberdeen, USA 1952–1953, Forsvarets høyskole 1964. Karrièren startet som sjef for Skole- og øvelsesavdelingen Oscarsborg 1946. Videre var han hovedlærer Kystartilleriets skyteskole 1948, sjef 1952, nestkommanderende Oslofjord festning 1958, kommandant Harstad festning 1960, sjef Harstad Sjøforsvarsdistrikt 1962, nestkommanderende Sjøforsvarskommando Østlandet 1967, sjef Sjøforsvarets kommando Trøndelag siden 1972. Formann i Festningsartillerioffiserenes forening 1951, medlem av Forsvarets artillerinemnd 1952–1958.[2] Gulbrandsens siste tjenestested var Forsvarets Overkommando, hvor han var til sin død i 1980.[21]

Gunnar Sønsteby om Gulbrandsen

Gulbrandsens kolleger i Kompani Linge var ifølge historikerne Petter Ringen Johannessen og Arnfinn Moland, ikke kjent med hendelsene knyttet til Gulbrandsen sommeren og høsten 1942.[22] Ifølge Pryser var kun et fåtall personer i politiet og Forsvaret klar over dette.[23] Sønsteby reflekterte over dette, slik det er gjengitt i boka Ringen Johannessen og Moland. Han mente at Gulbrandsen kanskje burde vært stilt for krigsrett, men at det hele ble dysset ned og at dette kanskje var det beste. Man hadde sett at Gulbrandsen var hardt såret og hadde blitt torturert. Deretter hadde han somlet litt eller ikke orket å fortelle hva som hadde skjedd, og så ble det godtatt.[5]

«Han hadde alle muligheter til å gjøre opp for seg, men valgte ikke å gjøre det. Jeg hatet ham helt til han gikk bort.[24]»

Gunnar Sønsteby om Gulbrandsen

Etter krigen var Gulbrandsen, ifølge Ringen Johannessen og Moland tiltenkt rollen som fanebærer for Kompani Linge da de skulle paradere på Karl Johan og foran Slottet. Da Sønsteby ble klar over dette tok han saken opp med Hauge for å hindre at Gulbrandsen ble fanebærer. Hauge ville undersøke saken nærmere før de foretok seg noe. Da oppsøkte Sønsteby Gulbrandsen direkte og fortalte ham at han var uakseptabel som fanebærer. Gulbrandsen var rystet over beskjeden, og skal ha trukket pistolen mot Sønsteby, uten at det skjedde noe mer. Sønsteby fikk Harald Sandvik til å bære fanen, med den begrunnelse at Gulbrandsen hadde trukket seg. Sønsteby ba Gulbrandsen om en forklaring på hendelsene i 1942, men fikk intet svar. Det som opprørte Sønsteby var at Gulbrandsen ikke ba om unnskyldning, hverken under dette møtet eller senere.[22]

Om Gulbrandsens handlinger før arrestasjonen skrev Sønsteby at «Det har vært hevdet at Store-Tor var agent for tyskerne allerede før han kom til Vestlandet, men det er det – så vidt jeg kan se – ikke kildemessig grunnlag for å påstå.»[25]

Hauge og Sønsteby møttes jevnlig, og diskuterte alltid Gulbrandsen og i tillegg motstandsmannen Kai Holst. Hauge skrev i sin rapport fra sitt arbeid under krigen, at Gulbrandsen var frikjent for mistanke.[22][19]

Vurderinger i senere tid

Pryser drøfter i boken Hitlers hemmelige agenter (2001), Gulbrandsens samarbeid med Gestapo.[26] I boken Svik og gråsoner fra 2010 utvidet Pryser beskrivelsen av Gulbrandsen og viser til informasjon fra Rolf Langum (1921–2001), motstandsmann og sivilingeniør fra Drammen.[27]

Langum sendte Pryser en håndskrevet rapport på 21 sider, med flere vedlegg, om Gulbrandsen. Langums hypotese var at Gulbrandsen arbeidet for tyskerne allerede fra 1940. Langum begrunner påstanden med at Gulbrandsen besøkte Tyskland i 1936 eller 1937, og der ble kjent med en tysk familie som han senere hadde en del kontakt med. Da Gulbrandsen skulle flykte til Storbritannia i 1941 ble en båt han skulle reise med, men hvor han ikke stilte opp, tatt av tyskerne. Langum nevner også flere andre forhold som han anser peker mot at Gulbrandsen allerede før sin arrestasjon i 1942 hadde gitt informasjon til tyskerne.[28]

«Ingen dreven milorgmann eller Lingekar kunne handlet slik Torbjørn Gützler Gulbrandsen har gjort som beskrevet foran. Han var skyld i så mange triste menneskeskjebner både direkte og indirekte med sine handlinger, at alt er uforklarlig. Personlig kan jeg bare forklare alt med: Torbjørn Gutzler Gulbrandsen var allerede fra 1940 en Abwehr-mann eller hemmelig Gestapo-agent.»

Konklusjon i Rolf Langums notat om Gulbrandsen[29]

Juristen Hanne Sophie Greve har ifølge Pryser, vært opptatt av Gulbrandsens virksomhet under andre verdenskrig. Hun kontaktet Pryser i 2001 i forbindelse med en erstatningssak mot Tyskland knyttet til terror mot sivilbefolkningen i Telavåg i 1942. Greve mente ifølge Pryser «at mer lå bak denne aksjonen enn det som har fremkommet i ettertid. Hennes mistanke retta seg mot en annen SOE-agent, Torbjørn Gulbrandsen.» I forlengelsen av dette peker Pryser på at Gulbrandsen «lot seg verve som Gestapo-agent under tysk press», og stiller spørsmålet om «han [var] i tysk tjeneste før arrestasjonen i 1942?»[30]

I sin bok I min tid (2024) spør Pryser hvordan Hauge kunne tillate at Gulbrandsen fikk en militær karriere etter krigen. Pryser begrunner spørsmålet med at «Gulbrandsen sviktet sine kamerater, noe som førte til at store deler av Milorg på Østlandet ble rullet opp høsten 1942».[31] Ifølge Pryser selv fremholdt Njølstad på NRK P2 i 2010[32] at Pryser dømte Gulbrandsen altfor bastant.[33]

Utmerkelser

Gulbrandsen ble hedret med Deltagermedaljen med rosett, Haakon VIIs 70-årsmedalje, Storbritannias 1939–1945 Star og Defence Medal.

Utmerkelser

Deltagermedaljen med rosett
Haakon VIIs 70-årsmedalje
1939–1945 Star
Defence Medal

Referanser

  1. ↑ Fødselsregister for Bragernes 1918 på Digitalarkivet
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 Hvem er Hvem? 1973, s. 194
  3. ↑ Pryser 2010, s. 130
  4. ↑ Aftenposten morgen – Dagens navn. 60 år (26.4.1978, s.10)
  5. ↑ 5,0 5,1 5,2 5,3 5,4 5,5 Moland, Arnfinn: Gunnar Sønsteby 24 kapitler i Kjakans liv, Orion, 2004, s. 78 - 80
  6. ↑ 6,0 6,1 Pryser 2010, s. 131
  7. ↑ Hauge, Jens Chr.: rapport om mitt arbeide under okkupasjonen, Gyldendal Forlag, Oslo, 1995, s. 15 - 16
  8. ↑ 8,0 8,1 8,2 Olav Njølstad. «Professor Tronstads krig : 9. april 1940-11. mars 1945». www.nb.no. s. 205, 207. Besøkt 17. september 2025. «Side 207:Fysisk sett var Gulbrandsen ikke blitt mishandlet i fengslet, men den psykiske torturen hadde vært desto mer brutal og utspekulert.» 
  9. ↑ Pryser 2010, s. 132–135
  10. ↑ Pryser 2010, s. 135–136
  11. ↑ Pryser 2010, s. 136–137
  12. ↑ Kjeldstadli 1959, s. 160–162
  13. ↑ 13,0 13,1 13,2 Pryser 2010, s. 140–142
  14. ↑ Pryser (2010) side 146.
  15. ↑ Pryser 2010, s. 145–148
  16. ↑ 16,0 16,1 Olav Njølstad (2014). «Professor Tronstads krig : 9. april 1940-11. mars 1945». www.nb.no. s. 207. Besøkt 18. september 2025. «Etter at han hadde lagt alle kort på bordet, ser det ut til at både MI5 og SOE konkluderte med at Gulbrandsen aldri hadde hatt til hensikt å etterleve avtalen med Fehmer og heller ikke på noe tidspunkt etter at han slapp ut av Gestapos klør, hadde opptrådt som Gestapos agent.» 
  17. ↑ «Milorg 1941-43 : fremvekst, ledelse og organisasjon». www.nb.no. 1991. s. 35. Besøkt 5. oktober 2025. 
  18. ↑ 18,0 18,1 Pryser 2010, s. 149–153
  19. ↑ 19,0 19,1 Jens Chr. Hauge (1995). «Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen». www.nb.no. Gyldendal. Besøkt 19. september 2025. «Han ble også, etter å ha gitt full forklaring, frikjent for mistanke og arbeidet som instruktør ved agentskoler til krigen var over.» 
  20. ↑ Olav Njølstad (2014). «Professor Tronstads krig : 9. april 1940-11. mars 1945». www.nb.no. s. 207. Besøkt 18. september 2025. «Ifølge SOE-historikeren Ian Harrington gikk planen ut på å bruke Gulbrandsen til å villede Gestapo om SOEs operasjoner i Norge.» 
  21. ↑ Pryser 2010, s. 154–155
  22. ↑ 22,0 22,1 22,2 Ringen Johannessen/Moland 2024 s. 371–373
  23. ↑ Pryser 2010, s. 123, 127, 144, 147
  24. ↑ Ringen Johannessen/Moland 2024 s. 372
  25. ↑ Arnfikk Moland. «Gunnar Sønsteby : 24 kapitler i Kjakans liv». www.nb.no. s. 81. Besøkt 2. oktober 2025. 
  26. ↑ Pryser 2001, s. 206–207
  27. ↑ Pryser 2010, s. 123
  28. ↑ Pryser 2010, s. 123, 126, 128–131
  29. ↑ Pryser 2010, s. 128
  30. ↑ Pryser 2024, s. 279–280
  31. ↑ Pryser 2024, s. 332
  32. ↑ Søndagsavisen 28. februar 2010, med programleder Hans Wilhelm Steinfeldt. (Pryser 2024, s. 362)
  33. ↑ Pryser 2024, s. 362

Kilder

  • Jens Christian Hauge: Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen, Gyldendal, Oslo, 1995 ISBN 82-05-23200-8 (E-bok fra NB)
  • Sverre Kjeldstadli: Hjemmestyrkene, Aschehoug Oslo, 1959 (E-bok fra NB)
  • Petter Ringen Johannessen og Arnfinn Moland: Nr. 24 Gunnar «Kjakan» Sønsteby, Cappelen Damm, 2024, ISBN 9788202492762
  • Tore Pryser (2001) Hitlers hemmelige agenter : tysk etterretning i Norge 1939-1945, Universitetsforlaget, ISBN 8215000754 (E-bok fra NB)
  • Tore Pryser (2010), Svik og gråsoner: Norske spioner under 2. verdenskrig, Spartacus Forlag, ISBN 9788243005075
  • Olav Njølstad (2012, 2014), Professor Tronstads krig : 9. april 1940-11. mars 1945, Aschehoug. ISBN 9788203293863
  • Tore Pryser (2024), I min tid, Svein Sandnes Bokforlag, ISBN 9788293903666
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Torbjørn_Gützler_Gulbrandsen&oldid=142473»