Paul Bremer
| Paul Bremer |
|---|
Lewis Paul Bremer III (født 30. september 1941 i Hartford i Connecticut) er en amerikansk diplomat og rådgiver. Han er kjent som medlem av president George W. Bushs rådgiverstab og som leder for USAs sivile administrasjon i Irak etter invasjonen av Irak i 2003.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Bremers far var president for Christian Dior Perfumes Corporation i New York og moren underviste i kunsthistorie ved University of Bridgeport. Bremer ble utdannet ved Yale, Harvard og universitet i Paris på 1960-tallet.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Rett etter å ha blitt uteksaminert arbeidet Bremer for ulike myndigheter i blant andre Afghanistan og Malawi. På 1970-tallet arbeidet han for ulike amerikanske myndigheter, både hjemme i USA og internasjonalt blant annet i Kabul og i Oslo. I Oslo var han den amerikanske ambassades Deputy Chief of Mission fra 1976 til 1979.
Han har også arbeidet under Henry Kissinger og Alexander Haig (1981). Utover på 1980-tallet hadde Bremer stillingen som ambassadør i Nederland i perioden 1983 til 1986 og arbeidet for Kissingers internasjonale konsultfirma Kissinger Associates samt forsikringsselskapet Marsh & McLennan Companies, Inc. På 1990-tallet var Bremer ansatt hos ulike amerikanske myndigheter som arbeidet med sikkerhetsspørsmål og ble ofte konsultert av den amerikanske kongressen som ekspert på internasjonal terrorisme. I 2002 ble han også medlem av president Bushs rådgiverstab.
Irak[rediger | rediger kilde]
Som siviladministrator i Irak fikk Paul Bremer mye kritikk rettet mot seg da han den 23. mai 2003 sendte ut en ordre om å oppløse den irakiske hæren. Dette ble av mange sett på for å være en sterk bidragsyter til den kaotiske sikkerhetssituasjonen og det omfattende væpnede opprøret som oppstod i Irak rett etter invasjonen. Selve utnevnelsen av Bremer som leder for USAs sivile administrasjon i Irak ble også kritisert av ulike menneskerettighetsgrupper på grunn av at han var en talsmann for å lette på restriksjonene rundt CIAs samarbeid med individer og grupper som hadde gjort seg kjente med å bryte menneskerettighetene.[1]
Annet[rediger | rediger kilde]
Den 14. desember 2004 ble Bremer tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Bush.[2] Bremer har gjennom sin diplomatkarriere lært seg å beherske en rekke språk foruten engelsk, som fransk, norsk, persisk og tysk.[trenger referanse]
I 2006 utga Bremer en selvbiografi kalt My Year in Iraq: The Struggle to Build a Future of Hope,[3] som har blitt beskrevet som «en bortimot fortelling fra dag-til-dag som hefter seg til hva Bremer gjorde og med hvem han handlet sammen med, uten å gi større analyser eller innblikk.»[4] Michiko Kakutani i The New York Times karakteriserte den som «en blanding av snurring og oppriktighet, er delvis et forsøk å utrede en del ‘Jeg fortalte deg så’ til sine kollegaer i administrasjonen, og delvis et forsøk på å spre (eller avskrive) ansvaret (eller skylden) ved å etterspore nøyaktig hvem i Det hvite hus, Pentagon og utenriksdepartementet som signert på eller beordret kritiske beslutninger som ble gjort i hans tjenestetid.»[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Dao, James (8. mai 2003): «At the Helm in Shattered Iraq: Lewis Paul Bremer III», The New York Times
- ↑ «President Presents Medal of Freedom», Whitehouse.gov 14. desember 2004
- ↑ Bremer, L. Paul (2006): My Year in Iraq: The Struggle to Build a Future of Hope. Simon & Schuster. ISBN 978-0743273893.
- ↑ Brown, L. Carl (Mai–juni 2006): «Capsule Reviews: My Year in Iraq: The Struggle to Build a Future of Hope». Foreign Affairs.
- ↑ Kakutani, Michiko (12. januar 2006): «A View From the Center of the Iraq Maelstrom». New York Times.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- «Baghdad year zero: Pillaging Iraq in pursuit of a neocon utopia», Naomi Klein, september 2004
- Omtale av Paul Bremer hos NNDB
- «Bremer's Tale: The Top American in Iraq, NPR Fresh Air from WHYY»], (Audio), 10. januar 2006
- «CPA Reunion Party», 14. januar 2006
- «Frontline: the lost year in Iraq», PBS 2006