Henry Kissinger

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Henry Kissinger
USAs 56. utenriksminister
22. september 1973–20. januar 1977
PresidentRichard Nixon, Gerald Ford
ForgjengerWilliam P. Rogers
EtterfølgerCyrus Vance
USAs 8. nasjonale sikkerhetsrådgiver
20. januar 1969–3. november 1975
PresidentRichard Nixon, Gerald Ford
ForgjengerWalt Rostow
EtterfølgerBrent Scowcroft
Nobels fredspris
1973

Heinz «Henry» Alfred Kissinger (IPA: [ˈkɪsɪndʒər]) (1923–2023) var en tyskfødt amerikansk diplomat, statsviter og republikansk politiker.[1] Han spilte en viktig rolle i amerikansk utenrikspolitikk som nasjonal sikkerhetsrådgiver 1969–1975 og utenriksminister 1973–1977 under presidentene Richard Nixon og Gerald Ford.

Etter at Kissinger gikk av, søkte senere amerikanske presidenter og andre verdensledere hans råd. Han var en tydelig eksponent for realpolitisk tenkning i internasjonal politikk: Han mente at internasjonal orden var resultat av nøye balanse mellom stormaktene. Kissinger mente at politikerne aldri står overfor valg mellom godt og ondt, men mellom flere onder og kunsten er ifølge Kissinger å velge det minste ondet.[2] I sine utøvende politiske roller mellom 1969 og 1977 var han med på å utforme avspenningspolitikken overfor Sovjetunionen, åpnet for diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Kina, og fremforhandlet fredsavtalen i Paris, som avsluttet det amerikanske engasjementet i Vietnamkrigen.

Kissinger ble tildelt Nobels fredspris i 1973, Presidentens frihetsmedalje i 1977 og i 1987 Karlsprisen.[3]

Henry Kissinger ble beskyldt for «krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og handlinger i strid med gjeldende rett, sedvaneretten eller folkeretten».[4] Han ble spesielt kritisert for håndteringen av Vietnamkrigen og bombingen av Kambodsja som kostet svært mange sivile liv.[5][6]

Kissinger ble kritisert for å ha medvirket til kuppet i Chile i 1973 hvor den folkevalgte presidenten Salvador Allende ble styrtet av en militær junta ledet av Augusto Pinochet.[7][8]

Richard Nixon viste antisemittiske holdninger og mente at jødene var illojale, med unntak for hans nære medarbeider Kissinger.[9][10] Kissinger ga ut sin siste bok, Leadership, i 2022 da han var 99 år; der omtales Nixon på linje med Charles de Gaulle og Konrad Adenauer. I boken beskrives Nixon som en begavet strateg som manøvrerte gjennom en farlig del av den kalde krigen.[2]

Liv og familie[rediger | rediger kilde]

Heinz Alfred Kissinger ble født 27. mai 1923 i landsbyen Fürth i den tyske delstaten Bayern under Weimarrepublikken. Familien var tyske jøder.[11][12] Faren Louis Kissinger (1887–1982) var lærer, mens moren Paula Kissinger (født Stern) (1901–1998) var hjemmeværende husmor. Henry Kissinger hadde en yngre bror, Walter Kissinger. Tipptippoldefaren Meyer Löb tok slektsnavnet Kissinger etter den bayerske badestedet Bad Kissingen i 1817. Som unggutt spilte han fotball for favorittlaget sitt, SpVgg Fürth. I 1938 unnslapp familien nasjonalsosialistenes jødeforfølgelser ved å utvandre til London, senere til New York.[13]

Kissinger-familiene opplevde diskriminering og andre utslag av antisemittisme i Tyskland. Blant annet mistet faren lærerjobben han hadde hatt hele livet.[14] Kissinger vokste opp som vitne til nazismens fremvekst og nazistenes maktovertakelse i fødelandet. I 1933 ble jøder blant annet nektet adgang til noen badestrender og til fotballkamper. Familien forlot Tyskland i august 1938, kort tid før krystallnatten.[12]

Familien bodde i Washington Heights på øvre Manhattan, hvor det fantes et tysk-jødisk innvandrermiljø. Kissinger ble raskt assimilert inn i amerikansk kultur, men mistet ikke sin tyske aksent.[15]

Henry Kissinger døde i sin bolig i Connecticut, USA, 29.november 2023.[16]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Etter det første året ved George Washington High School begynte han å ta skolen som kveldskurs og arbeide på en børstefabrikk på dagtid. Han fortsatte å arbeide sideløpende med studier i regnskapsføring ved City College of New York, og utmerket seg faglig.[15]

Kissinger fikk sin baccalaurusgrad summa cum laude fra Harvard i 1950. Han tok senere doktorgraden i historie i 1954, over temaet Metternich, Castlereagh og fredens problemer 1812–22.

Han tok doktorgrad om europeisk stormaktspolitikk på 1800-tallet, og maktutøvelse og maktbalanse ble hans spesialfelt. Etter oppløsningen av Sovjetunionen advarte han om at Russland ville forbli en nasjonalistisk trussel.[17]

Han pleiet forbindelser med Nelson Rockefeller. Kissinger var nasjonal sikkerhetsrådgiver fra 20. januar 1969 til 3. november 1975 under president Richard Nixon og USAs utenriksminister fra 22. september 1973 til 20. januar 1977 under Nixon og etterfølgeren Gerald Ford.

Militærtjeneste[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1943 ble han innrullert i United States Army og avbrøt studiene.[15] William Donovan fremholdt at nylige immigranter fra sentral-Europa, med sine språk- og kulturkunnskaper, var nyttige i arbeidet med å bekjempe nazismen og kommunismen.[14]

Han fikk grunntrening ved Camp Croft i Spartanburg i Sør-Carolina, og ble sommeren 1943 naturalisert som amerikansk statsborger. Han kom i kontakt med en annen tysk innvandrer, som merket seg Kissingers tyskkunnskaper og intellekt. Kissinger ble således overflyttet til den militære etterretningstjenesten, og meldte seg frivillig til risikable etterretningsoppdrag under Ardenneroffensiven. Under den amerikanske innmarsjen i Tyskland fikk Kissinger ansvaret for å administrere byen Krefeld i Nordrhein-Westfalen, og klarte å etablere et sivilt styre i løpet av åtte dager.[18]

For sin innsats i å spore opp Gestapo-offiserer og sabotører i Hannover, ble han tildelt Bronze Star Medal. I juni 1945 fikk han ansvaret for avnazifiseringen av byen Bensheim i Hessen.[19] I 1946 underviste han i etterretning ved Camp King i Oberursel, nordvest for Frankfurt am Main.[20]

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ↑ «Henry Kissinger er død». www.vg.no. 30. november 2023. Besøkt 30. november 2023. 
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 Knutsen, Torbjørn L. (3. november 2023). «Studium av store menn». www.dagogtid.no (på norsk nynorsk). Besøkt 4. juni 2024. 
  3. ↑ Karlsprisens internettside besøkt 28. juni 2014
  4. ↑ O'Grady, Sean (13. september 2013). «Henry Kissinger: A diplomatic colossus who is still a key influence in US amid Syria crisis». The Independent (på engelsk). Besøkt 6. mars 2014. 
  5. ↑ Rebecca Tan og Regine Cabato (30. november 2023). «Henry Kissinger’s central role in the U.S. carpet bombing of Cambodia». The Washington Post (på English). Besøkt 30. november 2023. 
  6. ↑ Norton, Tom (30. november 2023). «Fact Check: Did Kissinger say he'd be antisemitic if he wasn't Jewish?». Newsweek (på English). Besøkt 30. november 2023. 
  7. ↑ «KISSINGER AND CHILE: THE DECLASSIFIED RECORD ON REGIME CHANGE». nsarchive2.gwu.edu. Besøkt 30. november 2023. 
  8. ↑ «KISSINGER AND CHILE: THE DECLASSIFIED RECORD ON REGIME CHANGE». nsarchive2.gwu.edu. Besøkt 30. november 2023. 
  9. ↑ «Washingtonpost.com: New Tapes Reveal Depth of Nixon's Anti-Semitism». Washington Post. 6. oktober 1999. Besøkt 30. november 2023. 
  10. ↑ «Decades Later, Kissinger’s Words Stir Fresh Outrage Among Jews». New York Times. 16. desember 2010. «Nixon’s hard-wired anti-Semitism is an old story.» 
  11. ↑ Isaacson, Walter (2005) [1992]. Kissinger: A Biography (på engelsk) (2 utg.). New York: Simon & Schuster. s. 22. ISBN 0-671-66323-2. 
  12. ↑ 12,0 12,1 «Death of Henry Kissinger: From WWII refugee to the nexus of US political power». France 24 (på English). 30. november 2023. Besøkt 30. november 2023. 
  13. ↑ Sunkara, Bhaskar (27. mai 2023). «Henry Kissinger turns 100 this week. He should be ashamed to be seen in public». The Guardian (på English). ISSN 0261-3077. Besøkt 27. mai 2023. 
  14. ↑ 14,0 14,1 Suri, Jeremi (2008). «Henry Kissinger, the American Dream, and the Jewish Immigrant Experience in the Cold War». Diplomatic History. 5. 32: 719–747. ISSN 0145-2096. Besøkt 30. november 2023. 
  15. ↑ 15,0 15,1 15,2 Isaacson, Walter (2005) [1992]. Kissinger: A Biography (på engelsk) (2 utg.). New York: Simon & Schuster. s. 37–38. ISBN 0-671-66323-2. 
  16. ↑ Wilson, Paul LeBlanc, Kristin (30. november 2023). «Henry Kissinger, a dominating and polarizing force in US foreign policy, dies at 100 | CNN Politics». CNN (på English). Besøkt 30. november 2023. 
  17. ↑ «Ubehagelig aktuell (+)». www.dn.no. 26. mai 2023. Besøkt 29. mai 2023. 
  18. ↑ Isaacson, Walter (2005) [1992]. Kissinger: A Biography (på engelsk) (2 utg.). New York: Simon & Schuster. s. 39–48. ISBN 0-671-66323-2. 
  19. ↑ Isaacson, Walter (2005) [1992]. Kissinger: A Biography (på engelsk) (2 utg.). New York: Simon & Schuster. s. 53. ISBN 0-671-66323-2. 
  20. ↑ Isaacson, Walter (2005) [1992]. Kissinger: A Biography (på engelsk) (2 utg.). New York: Simon & Schuster. s. 55. ISBN 0-671-66323-2. 
  21. ↑ Borchgrevink, Aage (10. juli 2011). «Spillets mester». Aftenposten (på norsk) (morgen utg.): 10.  |seksjon= ignorert (hjelp)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Walter Isaacson: Kissinger. A biography. Simon & Schuster, 1992.
  • Holger Klitzing: The Nemesis of Stability. Henry A. Kissinger's Ambivalent Relationship with Germany. Trier: WVT, 2007. ISBN 3-88476-942-1.
  • David Andersson: Dr Kissinger och världshistorien. Stockholm: Bokförlaget Atlantis, 2012.
  • Niall Ferguson: Kissinger: 1923-1968: The Idealist. New York: Penguin Press, 2015. 978-1594206535

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
  • Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
  • Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
  • (en) Nobels fredspris 1973 hos Nobelprize.org
  • (en) Henry Kissinger hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1973
Forrige mottaker:
Folket i Luxembourg 		Mottager av Karlsprisen
 Neste mottaker:
François Mitterrand og Helmut Kohl
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Henry_Kissinger&oldid=635403»