Odilo Braun

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Odilo Braun

Odilo Braun (født Leo Stanislaus Braun) (1899-1981) var en tysk katolsk prest tilhørende dominikanerordenen. Fra 1941 til 1945 var han et ledende medlem av «Ausschuss für Ordensangelegenheiten» under bispekonferansen i Fulda. Denne komiteen var en av de viktigste katolske motstandskretsene mot naziregimet.

Liv og virke

Bakgrunn

Leo Braun ble født den 18. november 1899 i Danzig i kongedømmet Preussen i keiserdømmet Tyskland. Han kom fra en stor håndverkerfamilie; faren hans var skomaker og arbeidet senere som kirketjener i Danzig. Fra 1912 gikk han på Danzig kommunale grunnskole, men måtte slutte etter fire år for å bidra til familiens levebrød. Han jobbet Kaiserliche Werft Danzig på verkstedkontoret til ubåtdivisjonen, og avtjente også sin militærtjeneste der fra 1916 til 1918.

Etter slutten av første verdenskrig gikk han på en grunnskole igjen fra 1920 til 1923, men i 1923 begynte han en kommersiell læretid innen skipsfart og spedisjonsbransjen. Han ble senere leder for et avdelingskontor for arbeidsledighetsstøtte ved Senatet i Fristaden Danzig. I 1924 sluttet Braun, tidligere medlem av Bund Neudeutschland, seg til Normannsteinern,[1] en progressiv utbrytergruppe av Bund Neudeutschland.

Dominikaner

Odilo Braun sluttet seg til dominikanerordenen den 22. oktober 1926 og fikk ordensnavnet Odilo. Etter et novisiat i Venlo studerte han teologi fra 1928 i Walberberg, Düsseldorf og Leuven (Belgia). Han avla sin høytidelige profess den 23. oktober 1930.

Prest

Den 24. februar 1933 ble han ordinert til prest i Kölnerdomen. Han arbeidet som misjonær, og fra 1936 ledet han forlaget Albertus Magnus i Vechta (Oldenburg) inntil det ble stengt av Gestapo. Han var også redaktør for ordenens misjonstidskrifter, Der Apostel og Marienpsalter. Han fikk en advarsel i 1937 for å ha kommet med kritiske bemerkninger om regimet.

I 1938 ble han provinsialsyndikus i Köln. I 1940 etterfulgte han Ansgar Sinnigen som generalsekretær for Superioren-Vereinigung (SV) i Berlin, en forening av de høyere overordnede i misjonsordenene. I 1941 orkestrerte han dens oppløsning for å forhindre et direkte forbud. Under jorden ble «Ausschuss für Ordensangelegenheiten» gjenopprettet, bestående av paterne Augustin Rösch S.J., Lothar König S.J. og Laurentius Siemer O.P., samt lekmannsrepresentanten, advokaten Georg Angermaier, og flere medlemmer av Fulda bispekonferanse, som Konrad Graf von Preysing og Johann Baptist Dietz. Et hyrdebrev, som spesifikt tok for seg menneskerettighetsbruddene under nazidiktaturet, ble nedlagt veto mot av kardinal Adolf Bertram; bare «Hyrdebrev om De ti bud» [2] ble lest opp i 1943.

Pater Braun, i likhet med de andre komitémedlemmene, hadde kontakt med flere motstandskretser. Han stilte leiligheten sin i Berlin til rådighet for Josef Wirmer og Alfred Delp S.J. som møtested. Pater Braun deltok i et memorandum som oppfordret de tyske generalene til å gjennomføre et militærkupp og eliminere Hitler. Etter det mislykkede attentatet på Hitler i juli 1944 ble han arrestert den 27. oktober 1944 og ført til Gestapo-fengselet på Lehrter Straße i Berlin. Til tross for tortur kunne ingen tilståelse oppnås; han ble løslatt den 12. februar 1945.

Krigsslutt, etterkrigstid

Han aksepterte deretter en stilling som fengselsprest i Berlin, som han hadde til 1958.

Etter anbefaling fra kardinal Preysing ble han utnevnt av det allierte kontrollrådet til å lede fire avnazifiseringskommisjoner mellom 1945 og 1948.

Fra 1950 til 1953 tjenestegjorde han som kapellan for flyktninger fra den sovjetiske okkupasjonssonen hos den katolske nødhjelpsorganisasjonen i Berlin. Fra 1953 og utover tjenestegjorde han i flyktningleiren i Berlin, og fra 1960 til 1964 i flyktningleiren i Uelzen. I Holxen grunnla han den katolske menigheten Maria Rast. I 1976 etablerte han et rehabiliteringssenter for ungdom i Braunschweig.

Odilo Braun var medlem av styret for stiftelsen «Hjelpefondet 20. juli 1944». Han var spesielt engasjert i offentlige minnestunder og tok initiativ til årlige gudstjenester på det tidligere henrettelsesstedet Plötzensee.

De fleste av papirene hans oppbevares i arkivet for kristendemokratisk politikk til Konrad Adenauer-stiftelsen i Sankt Augustin.

Pater Odilo Braun døde den 9. august 1981 på St. Vincenz' sykehus i Braunschweig. Graven hans ligger blant prestenes graver på den katolske kirkegården i Braunschweig.

Litteratur

  • Antonia Leugers: Dominikaterpater Odilo Braun (1899–1981) im Widerstand gegen die NS-Diktatur. I: Die Diözese Hildesheim in Vergangenheit und Gegenwart. Jahrbuch des Vereins für Geschichte und Kunst im Bistum Hildesheim, 67. Jahrgang, Hildesheim 1999, ISBN 3-7698-1256-5, s.259–283.
  • (de) Elias H. Füllenbach: «Braun, Odilo» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 17, Herzberg 2000, ISBN 3-88309-080-8, sp. 171–175.
  • Ders., Odilo Braun OP (1899–1981), in: Wort und Antwort 62 (2021), s.84–88. Vgl. https://www.academia.edu/80339047/Odilo_Braun_OP
  • Antonia Leugers (1996). Gegen eine Mauer bischöflichen Schweigens. Der Ausschuss für Ordensangelegenheiten und seine Widerstandskonzeption 1941-1945. Frankfurt/Main: Knecht. 

Referanser

  1. ↑ Werner Kindt: Dokumentation der Jugendbewegung. Band III: Die deutsche Jugendbewegung 1920 bis 1933. Die Bündische Zeit. Diederichs, Düsseldorf 1974, ISBN 3-424-00527-4, s.697–718
  2. ↑ «Hyrdebrev om De ti bud»1943–1945. Mainz. s. 184-197. 

Eksterne lenker

Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Odilo_Braun&oldid=324279»