Normanna
Normanna, også kalt norsk Roquefort er en blåmuggost produsert av TINE. Som navnet antyder er den lansert som en norsk versjon av franske Roquefort, og likner den av form og utseende. Osten har blågrønne årer som kommer av at det ved modningen blir stukket mange hull i osten hvor blåmuggen, Penicillium roqueforti, kan vokse og formere seg. Osten har 50 % fett i tørrstoffet. Den er mer skarp på smaken enn sin yngre makker Norzola.[1]
Produksjon av Normannaost startet ved Binde Meieri i juni 1932, under veiledning av den danske meieristen Bernhard Vogt. Ingeniør I. Mork overtok som veileder, etterfulgt av meierist Iver Skreden som hadde spesialisert seg i Normannaostproduksjon, og var konsulent for Eksportlaget fra 1939 til 1945. Tidligere hadde det vært forsøk med blåmuggost ved Hafslo Meieri og Statens Meieriforsøk, men det var ikke tradisjon for produksjon av denne typen ost i Norge. Målet var å demme opp for import av fransk Roquefort. Etter suksessfull oppstart ved flere trøndelagsmeierier, ble det også gjort forsøk med produksjon basert på geitemelk ved Sunnylven Meieri. Norske Meieriers Salgssentral satte i gang regelmessig kvalitetskontroll fra 1937, og osten ble før krigen omsatt i tre kvalitetsklasser, Jarl, Varde og en navnløs 3. klasse.[2] Etter krigen ble annenklasses ost solgt under merkenavnet Nordost.[3]
I motsetning til franske Roquefort som lages på sauemelk, er den norske varianten produsert av kumelk. Det samme gjelder de andre internasjonale parallellene til den franske osten, engelske Stilton, danske Danablu og svenske Ädelost.[4]
Etter krigen ble det igjen satset på eksport, og en a tomtene Salgssentralen snuste på i tilknytning til Nyhavna i Trondheim, fikk navnet Normanna. I 1953 var eksporten oppe på førkrigsnivå, men det var lite suksess i annet enn de gamle markedene. Forsøk på å eksportere Normannaost til England i 1956 strandet i første omgang på grunn av for gammel og lakegivende ost, men senere tok eksporten seg opp både der og på kontinentet, til Vest-Tyskland, Sveits, Italia og Hellas. Eksporten til EEC, senere EF, lå på omkring 250-400 tonn i året til det falt sammen etter opprettelsen av Fellesmarkedet i 1972. Eksporten til Storbritannia toppet seg i 1969 på nesten 300 tonn, mens mindre mengder ble eksportert til USA, hvor osten var underlagt kvoteregulering.[3]
Innenlands hoppet omsetningen av Normanna fra 685 tonn i året i 1952 til 850 tonn i 1958, før den jevnet seg ut.[3] Senere har produksjonen gått ned i takt med økt import. All produksjon av blåmuggost er samlet ved Selbu Meieri.[5]
Referanser
- ↑ Hesthaug, Ellen (1975). fattige gastronom's ostebok. Oslo: Grøndahl. s. 24, 30-31. ISBN 8250401379.
- ↑ Wekre, Eivind (1953). Norske meieriers salgssentral. Oslo: Norske meieriers salgssentral. s. 120.
- ↑ 3,0 3,1 3,2 Benterud, Olav (1978). Norske meieriers salgssentral. Oslo: [Norske meieriers salgssentral]. ISBN 8299051207.
- ↑ «Norsk delikatesse med franske aner». «Jærbladet». 11. mars 1983. s. 9.
- ↑ DALHEIM, ULF (11. juni 2007). «Muggen suksesshistorie». adressa.no. Besøkt 28. august 2025.