Kvann
| Kvann | |||
|---|---|---|---|
| Fil:Archangelica officinalis a2.jpg | |||
| Nomenklatur | |||
| Angelica archangelica L. | |||
| Populærnavn | |||
| kvann, kvanne | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planter | ||
| Divisjon | Dekkfrøete planter | ||
| Klasse | Tofrøbladete planter | ||
| Orden | Skjermplanteordenen | ||
| Familie | Skjermplantefamilien | ||
| Slekt | Kvannslekta | ||
| Økologi | |||
| Habitat | terrestrisk | ||
| Utbredelse | Norge, Sverige, Finland, Færøyene og Island | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Kvann (Angelica archangelica) er en flerårig (sjeldnere toårig) plante som finnes i det meste av Norge i to ganske distinkte underarter: fjellkvann og strandkvann,[1] og regnes som den eldste grønnsaken i Norge. Landnåmsfolkene tok den med ved utflyttingen til Island og Færøyene. Kvann nevnes i Heimskringla, og vikingene tygget kvann som om det var skråtobakk.[2]
I Frostatingsloven fra 950-tallet står at «tyveri av kvann skal straffes med bøter». Der var også lovfestet at om noen mistet gården sin, fikk de likevel ta med seg halvparten av kvannplantene. Stilkene inneholder cirka 10 milligram C-vitamin pr 100 gram, nok til å hjelpe mot skjørbuk der det ikke fantes andre botemidler.[3]
Kvann var offisielt listet som legeplante i Norge til 1895. I flere bygder i Indre Sogn var det vanlig å røyke tørket kvannrot i hjemmelagde jernpiper, spesielt mot søvnløshet. Kvannroten måtte da være skåret før St. Hans, kløvd på langs og tørket. På Voss la folk tørket kvann i kleskistene mot møll og for at klærne skulle lukte godt. I folketroen kunne en verne seg mot pest ved å gå med en kvannrotflis mellom tennene. Under kolera-utbruddet i Bergen vinteren 1848/49 fikk en vossing i Bergen kvann tilsendt hjemmefra, for da fantes det knapt kvann å få tak i i byen. Han mente han hadde holdt seg frisk fordi han gjorde bruk av rådet om kvannrotflis mellom tennene. I 1910 fant en munk på å lage likør av kvann som setter smak på benediktinerlikøren, og på den norske St. Hallvard-likøren.[4]
Utseende
Kvann er store, kraftige planter med hule stengler. Bladene er to ganger finna med breie småblad og oppblåste bladslirer. Bladstilkene er runde med utydelig renne på oversida (skiller kvann fra den nært beslekta sløke som har tydelig, dyp renne på oversida av bladstilkene). Blomsterstandene er kuleforma skjermer med gulgrønne (sløke har hvite) kronblad. Storsveipblad (se skjermplantefamilien) mangler eller faller av tidlig, småsveipblad er smale. De to underartene er ganske like, men fjellkvann har småsveipblader som er ca like lange som blomsterstilkene, mens disse er halvparten så lange som blomsterstilkene hos sløke. Den tidligere dyrka formen "gardskvann" eller "vossakvann" hadde kompakte bladstilker.
Utbredelse
Fjellkvann er vanlig i åstrakter og fjellstrøk i hele Norge og finnes mest i næringsrike, fuktige områder. I vest og nordover finnes den også i lavlandet. Strandkvann er vanlig langsmed kysten til Rogaland, men utbredelsen er dårlig kjent.[5] Fjellkvann finnes på begge sider av Nord-Atlanteren, mens strandkvann er utbredt i Nordvest-Europa. Kulturformen (gardskvann, vossakvann) ble dyrka i egne grønnsakhager («kvanngardar») på Vestlandet, men er nå svært sjelden.
Kvann nevnes i mange stedsnavn, som Kvanndal i Granvin. Da misjonæren Hans Egede kom til Grønland, kalte inuittene planten quanek, trolig avledet av det nordiske navnet. På samisk kalles kvann rasse, avledet av «gras».[6] På norsk kalles planten også jol, særlig den spiselige delen.[7]
Da kronprins Harald og Sonja Haraldsen forlovet seg sommeren 1967, fikk de en kvannplante fra Tveite på Voss i forlovelsespresang av Det norske hageselskap. I 1994 ble dronning Sonja forespurt hvordan det gikk med planten, og fikk til svar at den gikk med da veksthuset på Skaugum ble nedlagt i 1972.[8]
Bruk
Av kvannen ble det trukket en sterk te som angivelig hjalp mot diverse sykdomsplager og skulle verne mot trolldom. Godlukten sitter i rotspissene, som var vært et etterspurt råstoff i parfymeindustrien.[9]
Som fruktbarhetssymbol var kvannstilker fast innslag i 1870-1880-årenes ridende vossabrylluper.[10] Bruden fikk tildelt den største kvannstilken, men også ryttere og andre gjester bar hver sin kvann. Etter et bryllup rundt 1880 fantes det ikke en kvannspire tilbake på gården. Men da de ridende bryllupene gikk av mote, forsvant også innslaget med kvann. Da var også poteter og andre rotfrukter blitt vanlig i kostholdet, og behovet for kvann mindre. Lengst holdt kvanndyrkingen seg på støler og fjellgårder.[11]
Biter av stilken kan kokes sammen med rabarbra til syltetøy eller grøt.[12] Planten var ifølge Jens Holmboe en av de viktigste kildene til spiselige røtter i gammel tid. Særlig den årsgamle roten ble spist, og ansett for å være en viktig «frukt» i Lofoten og Vesterålen.[13] Kandisert kvann brukes som pynt på kaker og godterier. Blomstene har samme smak, men er søtere.[14] Kvann er en sentral del av det samiske kjøkken, brukt i tradisjonelle salater, på grill, kokt med ost og kombinert med fisk.[trenger referanse]
Kvann er omtalt i Snorres saga om Olav Tryggvason, der Olav byr dronning Tyra en kvannstilk for å blidgjøre henne.[15]
Underarter og varieteter
- Fjellkvann, Angelica archangelica ssp. archangelica
- Vossakvann, Angelica archangelica ssp. archangelica var. maiorum
- Strandkvann, Angelica archangelica ssp. litoralis
Referanser
- ↑ Lid, J. og D. T. Lid (2005). R. Elven, red. Norsk flora (7 utg.). Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-6029-8.
- ↑ Borghild Dale: «Kvann, ein gamal kulturplante», Gamalt frå Voss, hefte XXIII 1991, ISBN 0333-0869 (s. 84)
- ↑ Vetlesen, Kari: «kvann» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 13. juli 2026 fra [1]
- ↑ Knut Nedkvitne: «Kvann», Gamalt frå Voss 1995, ISSN 0333-0960 (s. 20-21)
- ↑ Lid, J. og D. T. Lid (2005). R. Elven, red. Norsk flora (7 utg.). Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-6029-8
- ↑ Knut Nedkvitne: «Kvann» (s. 18)
- ↑ Høiland, Klaus (19. januar 2015). «Planten som påvirket norgeshistorien». Finse Alpine Research Centre. Universitetet i Oslo. Besøkt 13. desember 2016.
- ↑ Knut Nedkvitne: «Kvann» (s. 24)
- ↑ Borghild Dale: «Kvann, ein gamal kulturplante» (s. 85)
- ↑ Ingerid Jordals foto fra tradisjonelt, ridende vossabryllup, NRK
- ↑ Knut Nedkvitne: «Kvann» (s. 22)
- ↑ Dragland, Steinar (2000). Kvann - botanikk, innholdsstoff, dyrking, høsting og foredling. Nes: Planteforsk, Apelsvoll forskningssenter, avd. Kise. s. 28. ISBN 8247901943.
- ↑ Jens Holmboe (1929). Gamle norske matplanter. Oslo: I kommisjon hos J. Dybwad. s. 16, 19.
- ↑ McVicar, Jekka (1997). Til å spise opp. Oslo: Hilt & Hansteen. s. 26. ISBN 8274134540.
- ↑ Olav Tryggvassons saga, kap. 92, heimskringla.no
Eksterne lenker
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
- Norges sopp- og nyttevekstforbund behandler kvann som FEIL: denne sidens pageid er ikke registrert i malen.