Gudbrand Østbye
| Gudbrand Østbye |
|---|
Gudbrand Østbye (1885–1972) var en norsk offiser.
Familie
Han vokste opp på Gjøvik som sønn av Anders Østbye, som var en av grunnleggerne av Gjøvik støperi, og hans kone Ellen Anna, født Hovdenakk.[1] Hans søster Arnhild var gift med forretningsadvokaten Sigbjørn Mustad.
Han giftet seg i 1919 med Ragna Heyerdahl Hørbye, den yngste datteren til politikeren og forfatteren Ragna Hørbye og legen Jens Ludvig Hørbye.[1]
Karriere
Gudbrand Østbye gikk Krigsskolens øvre avdeling og Den militære høiskole. Han ble kaptein i 1917 og major i 1933. Han tjenestegjorde i mange år ved Generalstaben.[1] Fra 1929 til 1937 var han sjef for Statsbanenes militærkontor. Han var samtidig sjef for Østoppland infanteriregiment nr. 5 (IR 5).[2]
Gudbrand Østbye vokste opp med en far som var ordfører for Venstre. Da han kom til Kristiania for å ta offisersutdannelsen, engasjerte han seg i Studentvenstrelaget, der han var formann i vårsemesteret i 1913.[3][4] Østbye representerte Venstre i Oslo skolestyre fra 1931 til 1933[5] og var i samme periode formann i Oslo venstrelag.[3][6]
Fra 1937 var Østbye oberst og sjef for Fjordane infanteriregiment nr. 10 (IR 10).[2] 9. april 1940 var dette involvert i forsvaret av Bergen sentrum. Østbye ble beordret som sjef for 4. feltbrigade, en enhet som ble mobilisert på Voss. Den deltok senere med heder i kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres, fram til brigaden kapitulerte 1. mai 1940.[7]
Etter kapitulasjonen ble Østbye og om lag 500 andre norske offiserer internert på Grini. Et flertall av offiserene fra 4. brigade valgte Østbye som sin leder og utarbeidet et politisk program for et nytt statsstyre i Norge. Målet var å presentere programmet for kong Haakon og få i stand en forhandlet fredsløsning med tyskerne. Programmet var sterkt preget av den antiparlamentariske og korporative tenkningen som også fantes innen Nasjonal Samling. Programmet var forfattet av kaptein Hans Peter L’Orange, som hadde tjenestegjort i Østbyes stab. 17. mai 1940 ble nordmenn oppfordret over radio til å melde seg til kamp i Nord-Norge, og tyskerne nektet offiserene på Grini utreise fra leiren. De fikk derfor ikke oppsøkt kongen.[8][9]
Østbye ble på nytt arrestert under Aktion Polarkreis høsten 1943 og satt i tysk krigsfangenskap i Schildberg (Oflag XXI-C) og Luckenwalde (Stalag III-A) frem til frigjøringen i mai 1945.[2]
Østbye ble gransket av Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 for sin rolle i «offisersopprøret» på Grini, ettersom han hadde søkt om opprykk til general. Han fikk attester på at han hadde vært klar motstander av tyskerne og Nasjonal Samling, men opptredenen på Grini kom til å hefte ved hans karriere, og den ble til hinder for opprykk.[8]
Etter krigen skrev Østbye flere bøker om kampene før kapitulasjonen 5. mai i Sør-Norge:
- Krigen i Valdres – 4. brigades operasjoner i krigen 1940 (1946)
- Operasjonene på vestsiden av Mjøsa, Follebu, Gausdal (1960)
- Operasjonene i Nord-Trøndelag (1963)
For innsatsen i april-dagene 1940 ble han tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren.[2][10] Han mottok også Deltagermedaljen og flere utenlandske ordener.[2]
I 1949 etablerte FN en observasjonsstyrke for å overvåke våpenstillstanden mellom India og Pakistan i Kashmir (UNMOGIP). Dette var første gang at Norge ble bedt om å stille med offiserer til FNs fredsbevarende operasjoner, og oberst Østbye ble den ene av de to første norske offiserene. Østbye tjenestegjorde ved UNMOGIP frem til 1953.[11]
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 Jæger, Herman, Gjerløw, Jens Olaf og Lyche, Kai (red.) (1928). Studentene fra 1903: oplysninger samlet til 25-års-jubileet 1928. Oslo. s. 455–456.
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 Berner, Jørgen H. og Aalheim, Trygve (red.) (1953). Studentene fra 1903: biografiske oplysninger samlet til 50-års-jubileet 1953. Oslo. s. 141.
- ↑ 3,0 3,1 «Ukens portrett». Dagbladet: 7 og 16. 2. oktober 1931.
- ↑ Øverland, Orm (1958). Studentvenstrelaget 1908–1958. Oslo. s. 77.
- ↑ Steenstrup, Bjørn, red. (1930). «Østbye, Gudbrand». Hvem er hvem?. Oslo: Aschehoug. s. 584.
- ↑ «Marius Røhne vald til formann i Oslo vinstrelag etter Gudbrand Østbye». Den 17de mai: 1. 30. januar 1934.
- ↑ Hertzberg, Niels (1962). Operasjonene i Ådalen og i Valdres. Oslo: Gyldendal. s. 393.
- ↑ 8,0 8,1 Borgersrud, Lars (2012). Like gode nordmenn?. Den norske militærfascismens historie 1930–1945. II. Oslo: Scandinavian Academic Press. s. 214–227. ISBN 978-82-304-0096-8.
- ↑ Kluge, Lars (28. november 2012). «Offiserene som sviktet». Aftenposten. Besøkt 17. juli 2026.
- ↑ Gjems-Onstad, Erik (1995). Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren. Oslo: Grøndahl Dreyer. s. 200. ISBN 82-504-2190-6.
- ↑ Marki, Petter (2003). De forente nasjoners fredsbevarende observatøroperasjoner: med norske offiserer i fredsoppdrag. Oslo: Forsvarets kompetansesenter for internasjonal virksomhet. s. 97–98. ISBN 82-996823-0-4.