Sigbjørn Mustad
| Sigbjørn Mustad |
|---|
Sigbjørn Mustad (1897–1970) var en norsk forretningsadvokat, investor og politiker fra Gjøvik. Han var stortingsrepresentant for Høyre fra 1937 til 1945, sjef for Statens revisjonskontor i London under den tyske okkupasjonen av Norge fra 1941 til 1945[1][2] og en av London-regjeringens hardeste kritikere på «utefronten»,[3] senere storaksjonær og styreformann i treforedlingskonsernet Union fra 1947 til 1963.[4]
Familie
Han vokste opp i Vardal som sønn av overrettssakfører og stortingsmann Kristian Mauritz Mustad og hans kone Maren, født Haugsrud. Sigbjørns farfar Ole Mustad var stortingsmann og ledet familiebedriften O. Mustad & Søn på Brusveen frem til å bli verdens største produsent av fiskekroker.[5][6]
Han giftet seg i 1924 med Arnhild Østbye, datter av Anders Østbye, som var en av grunnleggerne av Gjøvik støperi og tidligere kontorsjef hos Ole Mustad.[5]
Karriere
23 år gammel tok Sigbjørn Mustad sin juridiske embetseksamen. Han var dommerfullmektig i Namsos og Tønsberg før han slo seg opp som sakfører på Gjøvik i 1923. Han fikk møterett for Høyesterett i 1926.[5][6]
Mellomkrigsårene var økonomisk vanskelige, og Mustad behandlet mange konkurssaker. Han fikk i oppgave av Norges Bank å lede administrasjonsstyret for Gjøvik og Oplands Kreditbank mellom 1927 og 1930, da banken måtte likvideres.[5][6][7] Lokale innskytere kunne raskt etablere en ny forretningsbank og et selskap, AS Gjøvik Bruk, som kunne overta det sagbruket som hadde vært den likviderte bankens viktigste forbindelse.[6][8]
I 1934 stilte Mustad seg i spissen for etableringen av AS Avviklingsinstituttet, som kjøpte opp boet etter likviderende banker.[6] Mange opplendinger – «pensjonerte lærere og embetsmenn, kjøpmenn og jurister, bønder og bankfolk» – investerte i selskapet. Dette konsortiet dannet grunnlag for den «Gjøvik-gruppen», ledet av Mustad, som senere kjøpte seg opp i Union.[7]
Mustad ble tidlig politisk interessert, og som student hørte han ofte på debattene i Stortinget, men var ikke gammel nok til å være valgbar da han først ble tilbudt en antatt sikker stortingsplass for Høyre foran valget i 1924.[6]
Referanser
- ↑ Kolsrud, Ole (2004). En splintret stat: regjeringskontorene 1940–1945. Administrasjon og arkiver. III. Oslo: Universitetsforlaget, utgitt med støtte fra Riksarkivet. s. 54–60. ISBN 82-15-00570-5.
- ↑ Espeli, Harald og Nilsen, Yngve (2015). Riksrevisjonens historie 1816–2016. Bergen: Fagbokforlaget. s. 249–253. ISBN 978-82-450-1774-8.
- ↑ Christensen, Christian (1986). De som heiste flagget. Oslo: Cappelen. s. 34 og 118. ISBN 8202093198.
- ↑ Svendsen, Arnljot Strømme (1973). Union 1873–1973: en norsk treforedlingsbedrifts liv og eksistenskamp. Oslo: Aschehoug. s. 244–246.
- ↑ 5,0 5,1 5,2 5,3 Haffner, Vilhelm (1949). Stortinget og statsrådet 1915–1945. 1. Oslo: Aschehoug. s. 514–515.
- ↑ 6,0 6,1 6,2 6,3 6,4 6,5 Mustad, Sigbjørn (1958). Utenlands i krigsårene: før og efter. Gjøvik. s. 7–14.
- ↑ 7,0 7,1 «Mustad». Arbeiderbladet: 6. 3. september 1949.
- ↑ Mollgard, Reidar (1954). A/S Gjøvik bruk gjennom 25 år: med en kort omtale av byens eldre sagbruksindustri. Gjøvik. s. 22–52.
Eksterne lenker
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata