Sigbjørn Mustad

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Sigbjørn Mustad

Sigbjørn Mustad (1897–1970) var en norsk forretningsadvokat og politiker for Høyre.

Han var stortingsrepresentant for kjøpstedene i Hedmark og Oppland fylker fra 1937 til 1945 og utnevnt av London-regjeringen til sjef for Statens revisjonskontor i London fra 1941 til 1944, mens Norge var okkupert av Tyskland. Mustad ble en av regjeringens hardeste kritikere på «utefronten».

Mustad var sentral i hjemkjøpet av treforedlingskonsernet Union og i den årelange maktkampen som fulgte mellom staten og private kapitalinteresser. Mustad var styreformann i Union fra 1947 til 1963. Aftenposten betegnet ham på 70-årsdagen som «en bragdmann og en bråkmaker».

Bakgrunn

Han ble født 19. april 1897 og vokste opp på gården Nedre Torke i daværende Vardal herred, like sør for Gjøvik kjøpstad. Han var sønn av sakfører og stortingsmann Kristian Mauritz Mustad og hans kone Maren, født Haugsrud. Sigbjørns farfar Ole Mustad var stortingsmann og ledet familiebedriften O. Mustad & Søn til å bli en stor industribedrift og verdens største produsent av fiskekroker.[1]

Han giftet seg i 1924 med Arnhild Østbye, datter av Anders Østbye, som var en av grunnleggerne av Gjøvik støperi og tidligere kontorsjef hos Ole Mustad.[1] Oberst Gudbrand Østbye var Arnhilds bror. Arnhild var, som flere av sine søstre, utdannet tannlege.[2] Sigbjørn og Arnhild fikk sønnene Ole Mauritz og Anders Haavel Mustad, som begge utdannet seg til jurister, og datteren Ellen, som ble lærer og gift med journalisten Halfdan Hegtun.[1] Arnhild døde i 1959, og som enkemann giftet Sigbjørn Mustad seg på nytt med Ragnhild, født Gulbrandsen, enke etter Eilert Holst.[3]

Sigbjørn Mustad hadde to eldre brødre, Ole Stein og Erik, som utdannet seg til ingeniører. Lillesøsteren Halldis ble gift med juristen Edvard A. Aslaksen, som lot seg oppnevne til dommer i «den kommissariske høyesterett» under okkupasjonen.[1]

Tidlig karriere

Da Mustad var 23 år gammel tok han sin juridiske embetseksamen. Han var dommerfullmektig i Namsos og Tønsberg før han slo seg opp som sakfører på Gjøvik i 1923. Han fikk møterett for Høyesterett i 1926.[4][5]

Mellomkrigsårene var økonomisk vanskelige, og Mustad behandlet mange konkurssaker. Han fikk i oppgave av Norges Bank å lede administrasjonsstyret for Gjøvik og Oplands Kreditbank mellom 1927 og 1930, da banken skulle likvideres.[4][5][6] Lokale innskytere etablerte raskt en ny forretningsbank og et selskap, AS Gjøvik Bruk, som kunne overta det sagbruket som hadde vært den likviderte bankens viktigste forbindelse.[5][7]

I 1934 stilte Mustad seg i spissen for etableringen av AS Avviklingsinstituttet, som kjøpte opp boet etter likviderte banker. Den største av disse var Centralbanken for Norge, som hadde store fordringer i treforedlingskonsernet Union.[5] Mange opplendinger – «pensjonerte lærere og embetsmenn, kjøpmenn og jurister, bønder og bankfolk» – investerte i AS Avviklingsinstituttet. Dette konsortiet dannet grunnlag for den «Gjøvik-gruppen», ledet av Mustad, som senere kjøpte seg opp i Union.[6]

Mustad ble tidlig politisk interessert, og som student hørte han ofte på debattene i Stortinget. Han ble første gang tilbudt en antatt sikker stortingsplass for Høyre foran stortingsvalget i 1924, men var ikke gammel nok til å kunne stille, ettersom den daværende valgbarhetsalderen var 30 år.[5] I 1930 etablerte han Høyre-avisen Oplandsposten på Gjøvik, som ble innstilt etter ett års drift.[8] Han viste interesse for kommunepolitikken, men «hadde ikke på den tid noen høy stjerne hos den mann som hadde herredømmet over strykninger og kumulasjoner på mitt partis stemmesedler».[5] Mustad ble varamann til Stortinget fra kjøpstedene i Hedmark og Oppland fylker etter valget i 1933.[5]

Ved stortingsvalget i 1936 ble Mustad valgt inn fra kjøpstedene i Hedmark og Oppland fylker på en fellesliste av Høyre, Frisinnede Venstre og Venstre. Mustad fikk sete i Stortingets sosialkomité, der han opplevde samarbeidet med Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakten, som konstruktivt.[9]

Krig og okkupasjon

Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940, evakuerte Mustad sammen med resten av Stortinget til Hamar og Elverum (flukten fra Oslo etter 9. april 1940). Han fulgte så kongen og regjeringen og var med i følget da kongen og regjeringen ble forsøkt drept under et tysk bombeangrep mot Nybergsund den 11. april. Mustad mente at den kritikken som i ettertid ble rettet mot statsminister Johan Nygaardsvolds opptreden i disse dagene var urettferdig.[10]

Sommeren 1940 oppholdt Mustad seg i Stockholm, mens den norske regjeringen befant seg i eksil i London. I september reiste Mustad gjennom Sovjetunionen til Japan og videre til Nord-Amerika, der han møtte amerikanske diplomater og nordmenn i eksil. Derfra reiste Mustad via Portugal til Storbritannia. Han ankom London første juledag i 1940.[10]

Fil:Statsråd i London 1940 (fo60000002030193).jpg
Den norske regjeringen samlet til statsråd i London i 1940.
Foto: NTBs krigsarkiv / Nasjonalarkivet

Allerede før Mustad ankom London, hadde eksilregjeringen tilbudt ham stillingen som sjef for en midlertidig riksrevisjon. Med Elverumsfullmakten hadde Stortinget overlatt sin myndighet til regjeringen, og det var stortingspresident C.J. Hambro som hadde anbefalt Mustad til en slik rolle. Statens revisjonskontor ble opprettet i januar 1941 og ble først formelt underlagt Høyres representant i eksilregjeringen, Sven Nielsen, senere finansminister Paul Hartmann.[11][12]

Mustad vurderte eksilmyndighetenes regnskapsførsel som improvisert og anså revisjonen som en utakknemlig oppgave. Han opplevde å få et svært begrenset mandat fra regjeringen og at selv mild kritikk ble tatt ille opp.[11][12][13] Nygaardsvold mente på sin side at Mustad oppførte seg som en «overformynder» og ikke hadde noe med å blande seg i organisering og lønnspolitikk.[11][12] Mustad fikk innvilget avskjed fra 1. februar 1944. Han hadde, trolig etter en samtale med Nygaardsvold, nedtonet den konstitusjonelle kritikken i avskjedssøknaden.[11]

Det var en stigende misnøye blant borgerlige eksilpolitikere med at regjeringen ikke gjorde noe større forsøk på, slik Hambro formulerte det, å «rådføre seg med noen utenfor sin snevre partikrets».[14] Det ble tatt initiativ til et «konsultativt råd», men kritikerne oppfattet det slik at regjeringen trenerte saken.[14][15] Mustad deltok på flere «gruppemøter» med Høyre-politikerne som befant seg i London. Møtene ble et tilløp til partipolitikk, men Mustad fikk ikke gehør hos flertallet i gruppen for å ta opp partiarbeidet. Høyremennene Mustad, Hambro, Carl P. Wright og Cato Sverdrup, venstremannen Trygve Utheim, oberst Johan Holst og kontreadmiral og sjef for marinestaben Edvard Christian Danielsen ble oppfattet som regjeringens hardeste kritikere på «utefronten».[14][16]

Eksilregjeringen brukte Mustads juridiske innsikt, blant annet da det ble etablert egne sjøfartsdomstoler, der Mustad fungerte som statsadvokat.[17] Han ble også oppnevnt som medlem av straffelovskomitéen av 1941. Komiteen foreslo at medlemskap i NS og andre nazistiske organisasjoner skulle erklæres straffbart, noe som først skjedde med en provisorisk anordning i 1942, og som ble videreført i landssvikanordningen av 1944. Dette ble et juridisk grunnlag for det norske landssvikoppgjøret.[18]

Frigjøring og rettsoppgjør

Ved frigjøringen av Norge i mai 1945 vendte Mustad tilbake fra London via Skottland. Han tjenestegjorde i maidagene som sivilt personell under Distriktskommando Vestlandet.[19]

I juni 1945 trådte Stortinget fra før okkupasjonen sammen og Nygaardsvold-regjeringen gikk av. Mustad tilhørte et mindretall i Høyres stortingsgruppe som stemte imot forslaget om å gi regjeringsoppdraget til høyesterettsjustitiarius Paal Berg. Han hadde tillit til Berg, men fant det riktigst å peke på Einar Gerhardsen, som leder for det største partiet.[19]

Mustad stilte ikke til gjenvalg ved stortingsvalget i 1945. Han mente å ha utrettet lite og antok at det ville være bedre stemning i Høyre for en kandidat som hadde bidratt på hjemmefronten. I ettertid mente han at dette var en feilvurdering. Han overtalte personlig Leif Burull til å etterfølge ham som førstemann på Høyres liste i byvalgkretsen.[20]

I 1946 var han konstituert lagdommer ved Agder lagmannsrett med bopel i Skien for å delta i behandlingen av landssviksaker.[4] Han mente at rettsoppgjøret etter krigen ble «bedre enn de fleste hadde ventet», men også at mange rettsavgjørelser var «preget av tilfeldigheter, vilkårlighet og innbyrdes ulikhet, tildels i en rent uhyggelig grad».[21]

Union-saken

Sigbjørn Mustads interesse for AS Union Co. begynte i mellomkrigstiden. Konsernet måtte gjøre opp store tap på tømmerkjøp. Da Centralbanken for Norge, som største eier og fordringshaver i Union, ble endelig avviklet av Mustad og AS Avviklingsinstituttet, måtte Union refinansieres med utenlandsk kapital via Hambros Bank i London.[22][23]

Fil:Union Skotfoss bruk (NF WB 39567).jpg
Unions papirfabrikk på Skotfoss i Skiensvassdraget var i sin tid en av de største i Nord-Europa. Foto fra 1932.
Foto: Anders Beer Wilse / Nasjonalbiblioteket

Mustads konsortium fikk hånd om Unions skoger, 90 000 dekar i Holleia. Skogene ble snart solgt videre til Mustads fetter Wilhelm Mustad.[24][25]

Mustad var før andre verdenskrig kjent med at Hambros Bank ønsket å bli løst fra engasjementet i Union.[26] Han så det som uheldig at Union var eid fra Storbritannia, samtidig som Storbritannia var Unions viktigste eksportmarked. Han mente at norsk kontroll kunne sikre stabile tømmerpriser og lønninger i industrien i Norge. Mustad var trolig inspirert av hjemkjøpet av Borregaard i 1918.[23]

I 1941, mens Mustad oppholdt seg i London, tok han opp et hjemkjøp med den norske eksilregjeringen. Regjeringen ønsket å bidra til en refinansiering av Union og samtidig bidra til en større rasjonalisering av norsk treforedlingsindustri. Staten overtok det meste av det som senere ble B-aksjene i Union i 1942, men da krigen var over, hadde ikke hverken staten eller et privat konsortium ved blant andre Mustad kommet til noen enighet med banken om de mer risikofylte fordringene (A-aksjene).[23][27]

Trekantoppgjør om kontrollen i Union

I 1946 var det en begynnende høykonjunktur i treforedlingsindustrien. Mustad og hans «Gjøvik-gruppe» begynte å kjøpe A-aksjer i Union og sikret seg bestemmende innflytelse. En annen gruppe rundt skipsreder Thoralf Holta i Skien kjøpte seg også opp. De private oppkjøpene ble oppfattet av regjeringen som spekulasjon som ville bidra til kortsiktig fortjeneste og ikke til restrukturering av selskapet. Dette førte til at staten krevde å få aksjemajoritet eller likeverdig kontroll.[23]

Flertallet av de private aksjonærene var kritiske til statsinnblanding i økonomien på generelt grunnlag og «absolutt mot statlig majoritet» i Union. Mustad ble valgt til styreformann, og Unions direktør Lars Jørgensen var på Mustads side.[23]

Helge Wåle i Arbeiderbladet beskrev Mustad som en som behersket «spillet om penger og den makt penger kan skape». For Mustad ble Union-saken oppslukende og personlig. Wåle gav følgende karakteristikk av Mustad:

«Han virker ytterst korrekt og svært grundig både når han taler og skriver, og i vanlig samtale meget elskverdig, ja ofte nærmest beskjeden, men det er noe tørt, intenst energisk og av og til nesten fanatisk pågående over hans framtreden som nok kan imponere, men ikke akkurat sjarmere.»[6]

Historiker Tore Grønlie vurderte i ettertid at Mustads motiver ikke bare var rent forretningsmessige, men at hovedmotivet var «hans intense ønske om å spille hovedrollen under Unions rekonstruksjon».[23]

I 1949 ble staten og styret i Union enige om en oppgjørspris for statens B-aksjer, at B-aksjene skulle få stemmerett, og at staten skulle selge. Det var en forventning om at staten ville selge til Norges Skogeierforbund, som ønsket seg inn på eiersiden i industrien, og som hadde dels sammenfallende interesser med staten.[23] Mustad ville få i stand en avtale mellom «Gjøvik-gruppen» og skogeierne om styringen av selskapet. Arne Rostad, styremedlem i Skogeierforbundet og pådriver for å gå inn i Union, tilbød underhånden å kjøpe Holta-gruppens aksjer, noe som ville ha gjort at skogeierne fikk flertall uten «Gjøvik-gruppen». Da Mustad ble kjent med dette, blokkerte han for avtalen med staten. Staten krevde da sine fordringer i Union inndrevet, noe som førte til en langvarig rettsprosess. I 1960 fikk staten medhold i Høyesterett, og oppgjøret ble kostbart for Union.[23][28]

De private aksjonærene så mer optimistisk enn staten på utsiktene for treforedlingsindustrien.[23] Mustad motarbeidet, sammen med fagforeninger og kommuner, i 1940- og 1950-årene forsøk på å nedlegge Unions fabrikker på Skotfoss i Skiensvassdraget og på Geithus, Embretsfoss og Skotselv i Drammensvassdraget. I 1954 medvirket han til at de lokale bygdeallmenningene kom inn som medeiere i fabrikken på Klevfoss i Løten, slik at driften kunne fortsette.[29]

Berner Hansen dekket kampen om Union for Telemark Arbeiderblad og oppfattet Mustad som populær blant arbeiderne og usnobbete i sin omgang med dem. «Selv om det ikke kan utelukkes at han delvis gjorde det av opportunistiske grunner, tok det seg ganske sympatisk ut.»[30] En av Mustads skarpeste kritikere, stortingsrepresentant og småaksjonær Sverre Løberg, skrev at Mustad «er en enhjørning, men der finnes intet personlig uvennskap i hans holdning til dem som er uenig med ham».[31]

Mustad trekker seg tilbake

Mustad opplevde ikke å få støtte for sine synspunkter på Unions fremtidige strategi eller forholdet til staten, og han gikk derfor av som styreformann i 1963. Han solgte de fleste av sine aksjer i 1965 til et konsortium rundt Den norske Creditbank (DnC). Mustad forklarte salget som en måte å avverge at en annen gruppering sikret seg aksjemajoriteten.[32]

Forholdet mellom Mustad og DnC ble komplisert, der DnC ønsket er mindre konfronterende linje overfor staten. «Gammelkapitalistene» Mustad og Holta fant i økende grad sammen. I 1969 medvirket Mustad og Holta til en kraftig økning i aksjekursen og en stor utbetaling til aksjonærene, før banken til slutt sikret seg aksjemajoritet.[32]

Etter at han gikk av som styreformann, bodde Mustad en tid i Luzern i Sveits og flyttet så tilbake til Gjøvik. Han gikk inn med aksjekapital i Greaker Cellulosefabrik for å redde den fra konkurs i 1966. Fabrikken overtok også driften av konkursrammede Vestfos Cellulosefabrik.[30][33] Fabrikkene holdt det gående frem til 1970–1971.[33][34]

Mustads helse ble merkbart svekket de siste årene. I 1970 var han på vei til Danmark da han ble alvorlig syk, og han døde på sykehus i Helsingborg i Sverige, 73 år gammel.[35]

Referanser

  1. ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 Finne-Grønn, S.H. og Gram, Harald (red.) (1951). «Mustad». Norsk slektskalender. II. Utgitt av Norsk slektshistorisk forening. Oslo: Cammenmeyer. s. 166–171. 
  2. ↑ Bjerke, Nils (1929). Norges tannlæger. Oslo: Hanche. s. 194 og 304. 
  3. ↑ Gundersen, Jens Christian, Arnesen, Joachim og Schive, Jakob (red.) (1965). Studentene fra 1915: biografiske opplysninger samlet til 50-årsjubileet 1965. Oslo. s. 195. 
  4. ↑ 4,0 4,1 4,2 Haffner, Vilhelm (1949). Stortinget og statsrådet 1915–1945. 1. Oslo: Aschehoug. s. 514–515. 
  5. ↑ 5,0 5,1 5,2 5,3 5,4 5,5 5,6 Mustad, Sigbjørn (1958). Utenlands i krigsårene: før og efter. Gjøvik. s. 7–14. 
  6. ↑ 6,0 6,1 6,2 Wåle, Helge (3. september 1949). «Mustad». Arbeiderbladet: 7. 
  7. ↑ Mollgard, Reidar (1954). A/S Gjøvik bruk gjennom 25 år: med en kort omtale av byens eldre sagbruksindustri. Gjøvik. s. 22–52. 
  8. ↑ Paulsberg, Terje (1999). Ingens herre, ingens trell: Oppland Arbeiderblad 75 år i distriktets tjeneste. II. Gjøvik. s. 211. ISBN 82-994928-2-3. 
  9. ↑ Mustad, Sigbjørn (1958). Utenlands i krigsårene: før og efter. Gjøvik. s. 14–19. 
  10. ↑ 10,0 10,1 Mustad, Sigbjørn (1958). Utenlands i krigsårene: før og efter. Gjøvik. s. 20–31. 
  11. ↑ 11,0 11,1 11,2 11,3 Kolsrud, Ole (2004). En splintret stat: regjeringskontorene 1940–1945. Administrasjon og arkiver. III. Oslo: Universitetsforlaget, utgitt med støtte fra Riksarkivet. s. 54–60. ISBN 82-15-00570-5. 
  12. ↑ 12,0 12,1 12,2 Espeli, Harald og Nilsen, Yngve (2015). Riksrevisjonens historie 1816–2016. Bergen: Fagbokforlaget. s. 249–253. ISBN 978-82-450-1774-8. 
  13. ↑ Mustad, Sigbjørn (1958). Utenlands i krigsårene: før og efter. Gjøvik. s. 31–40 og 57–59. 
  14. ↑ 14,0 14,1 14,2 Sejersted, Francis (2003). Opposisjon og posisjon: Høyres historie 1945–1981 (2 utg.). Oslo: Pax. s. 17–18. ISBN 82-530-2563-7. 
  15. ↑ Mustad, Sigbjørn (1958). Utenlands i krigsårene: før og efter. Gjøvik. s. 60–62. 
  16. ↑ Christensen, Christian (1986). De som heiste flagget. Oslo: Cappelen. s. 34. ISBN 82-02-09319-8. 
  17. ↑ Mustad, Sigbjørn (1958). Utenlands i krigsårene: før og efter. Gjøvik. s. 50. 
  18. ↑ Mustad, Sigbjørn (1958). Utenlands i krigsårene: før og efter. Gjøvik. s. 47–48. 
  19. ↑ 19,0 19,1 Mustad, Sigbjørn (1958). Utenlands i krigsårene: før og efter. Gjøvik. s. 71–73. 
  20. ↑ Mustad, Sigbjørn (1958). Utenlands i krigsårene: før og efter. Gjøvik. s. 78. 
  21. ↑ Mustad, Sigbjørn (1958). Utenlands i krigsårene: før og efter. Gjøvik. s. 73. 
  22. ↑ Svendsen, Arnljot Strømme (1973). Union 1873–1973: en norsk treforedlingsbedrifts liv og eksistenskamp. Oslo: Aschehoug. s. 159–170. 
  23. ↑ 23,0 23,1 23,2 23,3 23,4 23,5 23,6 23,7 23,8 Grønlie, Tore (1978). «Kampen om Union 1946–1949». Historisk tidsskrift. 57 (1): 1–52. ISSN 0018-263X. 
  24. ↑ «Union i spekulanthender». Arbeiderbladet: 4. 27. august 1949. 
  25. ↑ Klausen, Sverre (29. august 1949). «Tvungen avståelse av Holleiaskogene». Fremtiden: 2. 
  26. ↑ Mustad, Sigbjørn (1958). Utenlands i krigsårene: før og efter. Gjøvik. s. 39. 
  27. ↑ Svendsen, Arnljot Strømme (1973). Union 1873–1973: en norsk treforedlingsbedrifts liv og eksistenskamp. Oslo: Aschehoug. s. 184–185. 
  28. ↑ Solli, Stein (1988). «Union-saken». I Aavatsmark, Ivar, Elsrud, Edvard og Wedul, Kåre. Under kroners tak. Oslo: Norges Skogeierforbund. s. 79–83. ISBN 82-90203-06-3. 
  29. ↑ Mustad, Sigbjørn (1961). Sannheten om Union. 1. Gjøvik. s. 10–12. 
  30. ↑ 30,0 30,1 Hansen, Berner (18. april 1967). «Sigbjørn Mustad 70 år». Telemark Arbeiderblad: 7. 
  31. ↑ Løberg, Sverre (20. april 1965). «A/S Union før generalforsamlingen». Telemark Arbeiderblad: 4. 
  32. ↑ 32,0 32,1 Lange, Even (1982). «Union-saken». I Sejersted, Francis. En storbank i blandingsøkonomien: Den norske Creditbank 1957–1982. Oslo: Gyldendal. s. 112–131. 
  33. ↑ 33,0 33,1 «Greaker konkurs, kassen bunnskrapt!». Sarpen: 1, 3, 4 og 5. 13. november 1971. 
  34. ↑ «Samtlige ansatte på Vestfos Cellulose ble oppsagt i går». Fremtiden: 9. 1. desember 1970. 
  35. ↑ Holand, Johan E. (31. oktober 1970). «H.r. advokat S. Mustad er død». Varden: 2. 

Kilder

  • Christian Christensen, De som heiste flagget, Cappelen Oslo, 1986 ISBN 8202093198 (E-bok fra NB)
  • Ole Kolsrud, En splintret stat : regjeringskontorene 1940-1945, Universitetsforlaget Oslo, 2004, ISBN 8215005705 (E-bok fra NB)
  • Sigbjørn Mustad, Utenlands i krigsårene : før og efter, Gjøvik, 1958 (E-bok fra NB)

Eksterne lenker

  • Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
Autoritetsdata

Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Sigbjørn_Mustad&oldid=266038»