Didrik Arup Seip

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Didrik Arup Seip

Didrik Arup Seip (1884–1963) var en norsk språkforsker.

Han var elev ved Kongsgaard skole i Stavanger.[1] Seip ble dr. philos. i 1916, og var professor i riksmål, senere nordisk språkvitenskap, ved Universitetet i Oslo fra 1916 til 1954. Han var universitetets rektor fra 1937 til han ble avsatt av okkupasjonsmyndighetene i 1941. Han tilbragte resten av krigen i fangenskap (først i Norge, så i Tyskland), og derefter i tvungent eksil i Tyskland.

Familie

Han var sønn av sogneprest Jens Lauritz Arup Seip og barnebarn av biskop Jens Lauritz Arup.[2] Hans Seip var hans bror. Han var oppkalt etter sin oldemor Didrikke von Cappelen, datter av Ulrich Fredrich von Cappelen og barnebarn av Diderich von Cappelen.[trenger referanse]

I 1914 giftet han seg med Johanne Remmer Seip (1892–1966).[3] Som svigerfar til Per Saugstad var han morfar til barnelegen Ola Didrik Saugstad og filosofen Jens Saugstad. Han var også svigerfar til legen Peter F. Hjort. Datteren Katrine Seip Førland, som var professor i kjemi ved NTH, var gift med Tormod Førland, som Seip dermed ble svigerfar til.[4][5][3] Hans søster Kathrine Seip var gift med Eivind Berggrav.[6]

Virke

Seip var medlem av rettskrivingskommisjonen av 1916 og av Norsk språknemnd fra 1952 til 1955, som han var den første formannen for. Med sitt arbeid for samnorskens fremme møtte disse nemndene massiv kritikk og motstand fra blant andre Foreldreaksjonen mot samnorsk. Nemndene var sammensatt utelukkende av filologer og språkpolitikere som vedtok nye rettskrivningsregler for skole og det offentlige, uten at presse, forlag eller vanlige språkbrukere ble forespurt.

Seip var i yngre år med i Pønskarlaget (en liten, utvalgt krets av filologer ved Det Kgl. Fredriks Universitet, stiftet i 1903, nedlagt i 1927, som hadde møter der landsmål var påbudt målform). Han var også en periode formann i studentmållaget i Oslo.

Seip skrev forskjellige studier i norsk språkhistorie i eldre og nyere tid, der han på flere punkter gikk i rette med påstander om at nynorsk er en eldre og mer opprinnelig form for norsk. I Norsk språkhistorie til omkring 1370 skrev han i 1936 at: «Mye av det som har gjeldt som dansk,...er utviklet i norsk lenge før dansk kom til landet.» Slik påviste han at dialektale trekk som har vært oppfattet som «danske», finnes i tekster fra før 1300, altså før dansk språkpåvirkning, slik som «øst» for aust, «kommer» for kjem og «vann» for vatn. At navneformen «Norge» ble kassert til fordel for «Noreg», fikk ham til å utgi en bok i 1923 der han påviste at navnet «Norge» ble brukt før 1300 - før det fantes i dansk eller svensk. I 1939 påpekte Seip at «mange tåler ikke å høre at det er norsk, det de har ment bare var dansk», og kanskje bidro dette til at han ble forbigått da kirke- og undervisningsminister Knut Liestøl - som ikke var filolog, men folkeminnegransker - oppnevnte en rettskrivningskomité i 1934.[7]

Han var mangeårig formann i Bymålslaget.

Sammen med Francis Bull og Halvdan Koht gav han ut den første vitenskapelige utgaven av Henrik Ibsens skrifter, den såkalte Hundreårsutgaven (21 deler i 23 bind, 1928-1957). Denne utgaven er et produkt av sin tid, da den ikke gjengir Ibsens tekst bokstavrett, og er nå blitt erstattet av en edisjonsfilologisk utgave.

Med Henrik Jæger utgav han også en fullstendig utgave av Henrik Wergelands skrifter.

Han ble utnevnt til universitetsrektor i 1937. Seip foreslo som rektor å innføre en velferdsorganisasjon for studentene med obligatorisk medlemskap og finansiert av en tvungen medlemskontingent. Seip mente en slik organisasjon ville få bedre økonomisk grunnlag enn det universitetets studentkontor hadde. Lov om studentsamskipnad ved Universitetet i Oslo ble vedtatt våren 1939 (Studentsamskipnaden SiO).[8]

Andre verdenskrig

Etter okkupasjonen i 1940 ble han medlem av det såkalte Administrasjonsrådet, en midlertidig regjering for Norge. Han ble også tidlig i krigsårene en sentral mann i Kretsen, en viktig motstandsgruppe under den andre verdenskrig.[9] Seip ble 11. september 1941 avsatt fra sin stilling ved universitetet av okkupasjonsmakten og arrestert. Han var internert på Grini og i Sachsenhausen, han ble løslatt fra Sachsenhausen i desember 1942 uten lov til å vende tilbake til Norge. Først måtte han bo i München og fra april 1943 i Berlin. Etter bombingen 23. november 1943 flyttet han til landsbyen Groß Kreutz utenfor Potsdam og ble der «sivilinternert» sammen med familien Hjort. Der var han sammen med Johan B. Hjort ledende i arbeidet med å hjelpe skandinaviske fanger i Tyskland.[10][11][12] Seip skriver selv at Sven Hedin besøkte ham i leiren i 1943 og hadde talt hans sak overfor den tyske ledelsen. Adolf Hoel og Olaf Broch tok opp Seips situasjon med tyske myndigheter og med universitetet i Berlin.[13] Johan Scharffenberg nevner at prins Eugen, den svenske diplomaten Richert og den finske diplomaten Kivimäki medvirket til at Seip ble løslatt. Himmlers massør Felix Kersten skal ha spilt en viktig rolle ved å påvirke Himmler.[12]

I Groß Kreutz bodde også Peter F. Hjort som var student, men ikke immatrikulert. Seip arrangerte da, som universitetets lovlige rektor, immatrikuleringsfest.[13]:505 Peter Hjort giftet seg senere med Seips datter Tone som var i Tyskland sammen med foreldrene.[14]

I februar 1945 inngikk Folke Bernadotte en avtale med Heinrich Himmler om flytting av de danske og norske fangene. Avtalen med Himmler innebar at Bernadotte kunne rådføre seg med Seip i Groß Kreutz. Seip involverte da resten av den lille norske gruppen der. De detaljerte listene over norske og danske fanger samlet i Groß Kreutz spilte en viktig rolle i oppsamlingen av fanger og praktisk gjennomføring av transporten, kjent som «de hvite bussene».[11] I mars 1945 var Seip sammen med Wanda Heger (født Hjort) og Bjørn Heger i Luckenwalde for å besøke de norske offiserene internert der. Der møtte de blant andre Otto Ruge, Jan Staubo og Tancred Ibsen. De følgende ukene besøkte Johan B. Hjort offiserene flere ganger.[15]

Seip og hans kone forlot Tyskland med fly fra Tempelhof internasjonale lufthavn til Sverige 9. april 1945. Himmler hadde på spørsmål fra Folke Bernadotte personlig gitt tillatelse til utreisen.[16] Seip var en av de første av de deporterte som kom til Sverige.[17]

Seip ble ønsket velkommen tilbake til universitetet 13. mai 1945 etter evakueringen.[8]

I ti år var han ordfører i skogplantingsorganisasjonen Bygg ditt land og sørget for at organisasjonens Skog-ABC ble godkjent som lærebok.[18]

Utmerkelser og hedersbevisninger

Seip ble i 1945 utnevnt til æresdoktor ved Københavns Universitet.[20]

Bibliografi

  • Seip, Didrik Arup (1946). Hjemme og i fiendeland: 1940-45. Oslo: Gyldendal. 
  • Tone Hjort (red.): Til minne om mor og far. Johanne og Didrik Arup Seip, Blommenholm 1984.

Referanser

  1. ↑ Stavanger Aftenblad: «Den nye professor», 4. mars 1916 s.19.
  2. ↑ Svendsen, Åsmund (2025). «Familien». Jens Arup Seip. Historikeren og hans land. Oslo: Forlaget Press. s. 19. ISBN 978-82-328-0741-3. 
  3. ↑ 3,0 3,1 Vinje, Finn-Erik (28. august 2014). «Didrik Arup Seip». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 21. oktober 2017. 
  4. ↑ Til minne om far og mor, Didrik Arup Seip og Johanne Karoline Louise Seip f. Remmer, ved fars 100-årsdag den 31. august 1984. [Blommenholm]: T. Hjort. 1984. 
  5. ↑ Norsk slektskalender. Oslo: Cammermeyers Boghandel. 1951. 
  6. ↑ Heiene, Gunnar (1992). Eivind Berggrav: en biografi. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200215644. 
  7. ↑ Vinje, Finn-Erik: «Didrik Arup Seip» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. mai 2026 fra [1]
  8. ↑ 8,0 8,1 Collett, John Peter (1999). Historien om Universitetet i Oslo. [Oslo]: Universitetsforlaget. ISBN 8200129373. 
  9. ↑ Kluge, Rolf (1970). Norge og den annnen verdenskrig: Hjemmefrontledelsen tar form ; Kretsen dannes sommeren 1941. Oslo: Universitetsforlaget. 
  10. ↑ «Didrik Arup Seip». Store norske leksikon (på norsk). 23. mars 2017. Besøkt 21. oktober 2017. 
  11. ↑ 11,0 11,1 Ottosen, Kristian (1995). Historien om nordmenn i tysk fangenskap 1940-45. Aschehoug. ISBN 8203260756. 
  12. ↑ 12,0 12,1 Scharffenberg, Johan (1958). Folke Bernadotte og det svenske redningskorps 1945: Trevor-Ropers angrep på Bernadotte. Oslo: Tanum. 
  13. ↑ 13,0 13,1 Seip, Didrik Arup (1946). Hjemme og i fiendeland: 1940-45. Oslo: Gyldendal. 
  14. ↑ Til minne om far og mor, Didrik Arup Seip og Johanne Karoline Louise Seip f. Remmer, ved fars 100-årsdag den 31. august 1984. [Blommenholm]: T. Hjort. 1984. s. 33. 
  15. ↑ Seip 1946, s. 587-589.
  16. ↑ Seip 1946, s. 593.
  17. ↑ Seip 1946, s. 596.
  18. ↑ Forsiden av årsmelding for Bygg ditt land, 1963
  19. ↑ Norges Statskalender 1948 s. 1091.
  20. ↑ «Æresdoktorer siden 1929». Københavns Universitet. Arkivert fra originalen 22. februar 2015. Besøkt 22. februar 2015. 

Litteratur

  • John Tuneld: Didrik Arup Seip – en bibliografi. Utg. av Bymålslaget, Norske Samlaget, Oslo 1981.

Eksterne lenker

Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Didrik_Arup_Seip&oldid=314092»