Åstak
 | Fletting: Det er foreslått at denne siden blir flettet med Ås (huskonstruksjon). |
Et åstak er en takkonstruksjon der taket bæres av horisontale stokker eller bjelker – åser som ligger parallelt med mønet. Takbordene (taktro) som bærer taktekkingen legges da langs takfallet og vinkeltrett på åsene.[1] Som regel inngår åsene i et saltak med fall til to sider, men kan også bære et ensidig pulttak.
I nyere tid brukes åstak mest i hytter og annen tradisjonell bebyggelse, gjerne i hus av lafteverk, og ofte kombinert med torvtak. Åser i enkleste form er av rundtømmer lagt på gavlvegger og tverrvegger, eller på sperrebukker. Åstak egner seg mindre enn sperretak for tak med isolasjon fordi det er vanskeliger å få til både vindtett konstruksjonog lufting av isolasjonen. Med åser av rundtømmer legges isolasjonen på oversiden av takborden mens åsene er synlig innvendig.[2] Åstak er enklere å oppføre enn sperretak og har i tradisjonelle laftehus blitt brukt for moderate spenn på 6 til 8 meter. Åsene avlaster ytterveggene og hindrer at vekten av taket presser langveggene utover. Åstak er kjent fra middelalderen og brukt i mindre bygninger til 1900-tallet. Det finnes kombinasjoner av åser og sperrer, der grove åser bærer mye av vektene og sperrene ligger over åsene. For torvtak på Østlandet og Trøndelag var det vanlig med 22 til 27⁰ takvinkel, i Setesdal var rundt 30⁰ vanlig og i værharde strøk over 30⁰.[3]
På Vestlandet inkludert Møre og Romsdal har sperretak vært dominerende i tradisjonell byggeskikk. Noen store bryggehus i Kristiansund oppført på 1700-tallet og på Veøy prestegård, kanskje fordi prestegården var oppført av arbeidere fra Østlandet.[4] I Nord-Norge har både sperrer og åset blitt brukt.[5]
Åstak i tradisjonelle laftehus
I eldre norsk byggeskikk var åstak særlig brukt på hus i lafteverk, særlig på Østlandet og i Trøndelag, sjelden på Vestlandet og i deler av Agder, hvor laftehusene også etter middelalderen beholdt sperretaket, som var en eldre takkonstruksjon. Åstaket egner seg særlig godt i laftehus med saltak, siden åsene kan laftes inn i gavlene som en videreføring langs de skrå takflatene av veggens lafting. De kunne laftes inn i gavlene for hvert omfar, men som oftest ble de laftet inn over annenhver stokk. Konstruksjonen er statisk ustabil, og den krever at takflaten gir tilstrekkelig skråavstivning til å hindre utknekning av gavlene. Åstak har også vært mye brukt på valmtak i bygdene, med åspar i husets lengderetning vekselvis krysslagt med åspar i tverretningen.
Det rene åstaket innebærer at nesten hele tyngden av taket og eventuell snølast belaster husets gavlvegger. Det kan medføre at veggene «setter seg» ujevnt, og at fundamentene kan svikte.
Problemet med ujevn belastning på veggene ble mange steder kompensert ved å legge sperrer som spenner fra en mønsås i mønet til langveggene. I et mønsåstak blir mønsåsen laftet inn mellom de to øverste stokkene i gavlene. På denne festes de skråstilte sperrene i tverretningen, som nederst blir lagt opp på stavlegjene øverst i langveggene. Mønsåstaket fordeler taklasten jevnt mellom alle fire vegger i laftehuset. I noen bygder var det vanlig å konstruere taket med to sideåser i tillegg til mønsåsen, slik at taklasten ble bedre fordelt og dimensjonen på sperrene kunne redusere.
Taktro på åstak
På et åstak er det naturlig å legge «stående» taktro eller reistro på tvers av åsene. Ved å forlenge bordene utenfor vegglivet vil deres nedre ender være uten understøttelse, slik at de må ha grove dimensjoner for å tåle vekten av et tungt torvtak med snølast uten nedbøyning. Takutstikket er særlig utsatt for lekkasjer og fuktskader, og dersom enden av bare ett trobord råtner, må hele bordet fornyes, i hvert fall opp til første eller andre ås innenfor veggen. En reparasjon blir da en omstendelig prosess som vil kreve at store deler av taktekkingen må omlegges. For å løse dette problemet var det vanlig å lage takutstikket med langtro som på et sperretak. Da ble det lagt korte raftsperrer til å bære uttroet, i Gudbrandsdal og flere steder kalt «rafter». Raftene ble festet til stavlegjen og til første ås innenfor. Med denne konstruksjonen kunne hele det ytterste bordet i uttroet repareres eller skiftes ut uten inngrep i taktroet innenfor.
Åstak båret av sperrebukker
Mange steder, og særlig i byene, var det vanlig å avlaste åstaket med kraftige sperrebukker mellom de bærende tverrveggene. Sperrebukker er konstruert som sperrebind, men med kraftigere dimensjoner enn i sperretak med tettstilte sperrebind. I nyere tid var dette en vanlig takkonstruksjon i byenes leiegårder i murverk. Åsene i slike tak var da som oftest firskåren skurlast og ikke rundtømmer som i laftehus.
I moderne småhus blir takene som regel konstruert med prefabrikerte sperrebind. Men fremdeles kan åser i inngå i takkonstruksjonene, særlig i slake tak med sperrebukker eller sperrebind med stor innbyrdes avstand. Som åser benyttes nå helst skurlast med rektangulært tverrsnitt.
Se også
Referanser
- ↑ Bastiansen, Alf (1962). Bygg-teknikk. Oslo: Teknologisk forl.
- ↑ Trehus. Oslo: Norges byggforskningsinstitutt. 1997. ISBN 8253605897.
- ↑ Drange, Tore (1992). Gamle trehus. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200213897.
- ↑ Byggeskikk i Romsdal. Molde: Romsdalsmuseet. 1999.
- ↑ Hage, Ingebjørg (1984). Byggeskikk og bygningsvern. Tromsø: Tromsø museum.
Litteratur
- Gunnarsjaa, Arne (2007). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt Forlag AS. s. 879–880. ISBN 978-82-7935-197-9.
- Edgar Karlsen (1993). Lærebok i lafting. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200410064.