Wilhelm Cuno
| Wilhelm Cuno |
|---|
Wilhelm Cuno (født 2. juli 1876 i Suhl (Thüringen), død 3. januar 1933) var en tysk politiker og industrimann. Han var Tysklands 15. kansler fra 1922 til 1923.
Juristen Wilhelm Cuno var generaldirektør for Hamburg-Amerika-linjen da han ble utnevnt som kansler.[1] Han ble dermed den første partiløse kansler i Weimarrepublikken.
Wilhelm Cuno representerte den hanseatiske kjøpmanns- og forretningsstand.[1] Han hadde en konservativ grunnholdning, men bortsett fra en tydelig antikommunisme, viste han ikke noen særlig interesse for ideologiske eller partipolitiske spørsmål. Cuno deltok sjelden i diskusjonene i Riksdagen. Rikspresident Friedrich Ebert hadde imidlertid personlig sterk tillit til ham. Cuno hadde også vært på tale som minister i Joseph Wirths regjeringer.[1]
Cunos regjering førte passiv motstand mot den franske okkupasjonen av Ruhr.[2] Da regjeringen etterhvert måtte erkjenne at denne linjen ville føre til økonomisk ruin, gikk den av i august 1923.[3]
Wilhelm Cuno tok i 1930 initiativet til en samarbeidsavtale mellom de to tyske rederiene Hapag og Norddeutscher Lloyd.[2]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ 1,0 1,1 1,2 «Akten der Reichskanzlei. Weimarer Republik, Kabinett Cuno, Einleitung». Das Bundesarchiv.
- ↑ 2,0 2,1 Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 28. august 2016.
- ↑ Reinhard Sturm (2011). «Kampf um die Republik 1919-1923». Bundeszentrale für politische Bildung.