Trikromatisk teori
Trikromatisk teori er en grunnleggende forklaringsmodell av det menneskelige fargesyn basert på hvordan øyet oppfatter farger. Teorien ble lansert av Thomas Young på begynnelsen av 1800-tallet og videreutviklet av Hermann von Helmholtz omtrent femti år senere. Den blir derfor også omtalt som Young-Helmholtz-teori.
Young foreslo at det finnes i øyet tre forskjellige reseptorer som er følsomme for henholdsvis rødt, grønt og blått lys.[1] Disse fotoreseptorene kalles i dag for tapper. Helmholtz visste at man kunne lage andre farger ved å kombinere disse tre primærfargene. Han argumenterte derfor at selv om reseptorene var mest følsomme for disse karakteristiske bølgelengdene, ville de også kunne registere annet lys. På den måten vil hver reseptor kunne reagere på lys med andre bølgelengder, men i noe mindre grad. Den relative størrelsen av signalet som hver av dem skaper, vil da bestemme hva slags fargeinntrykk hjernen danner. Dette vil kunne forklare for eksempel hvorfor en passende blanding av rødt og grønt lys kan oppfattes som en spektral gulfarge.[2]
Denne trikromatiske teorien ble eksperimentel undersøkt og i stor grad verifisert av James Clerk Maxwell omtrent på samme tid som Helmholtz arbeidet med den. I dag danner den grunnlaget for beskrivelsen av forskjellige fargeblandinger. Den mest kjente er RGB som er basert på en additiv blanding av rødt (R), grønt (G) og blått (B) lys.[3]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ T. Young, The Bakerian Lecture: On the Theory of Light and Colours, Phil. Trans. Roy. Soc. 92, 12-48 (1802).
- ↑ R. P. Feynman, Color Vision, Lectures on Physics, Caltech (1964). Online.
- ↑ S.J. Williamson and H.Z. Cummins, Light and Color in Nature and Art, J. Wiley & Sons, New York (1983). ISBN 0-471-08374-7.