Signe Øvstaas

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Signe Øvstaas

Signe Øvstaas (1892–1964) var en norsk impresario. Hun arbeidet i mange år i Brødrene Hals' konsertbyrå før hun i 1945 var med på å starte Norsk Konsertdireksjon. Hun ble i 1962 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats i musikkens verden.

Bakgrunn

Øvstaas var født og oppvokst i Drøbak, som datter av Augusta og Hans Øvstaas.[1] Hun vokste opp i et musikalsk hjem. Hennes far, som var lærer ved realskolen i Drøbak, ga barna 50 øre når de hadde øvd inn ny musikk. Fra syv års alder spilte hun sammen med den jevnaldrende Einar Børsum, som senere ble konsertmester i Oslo Handelsstands orkester.[2] I Oslo bodde hun en periode i Wergelandsveien 5.[3]

Impresario

Etter handelsgymnasiet ble Øvstaas ansatt i Brødrene Hals' konsertbyrå,[4] hun var da 21 år gammel.[5] Da hun i 1940 overtok driften som eneansvarlig direktør, hadde hun de ti siste årene vært leder og vært ansatt i totalt 23 år, kun avbrutt av fem år der hun arbeidet med film.[6] Hennes overtakelse av Brødrene Hals må ha forundret noen, for i 1940 kalte avisa Østlendingen overtakelsen en «halsløs gjerning»,[7] mens Hamar Stiftstidende skrev: «Merkelig. Vi leser i Dagbladet: Signe Øvstaas overtar Brødrene Hals. Og Nationen skriver om samme emne: Brødrene Hals er nu Signe Øvstaas».[8] Under hennes første sesong som direktør bestod programmet av blant annet Stephan Barratt Dues debutkonsert, Erling Kroghs jubileumskonsert, Alf Sjøen og Hans Solum, Robert Riefling, Øivind Bergh og Kåre Siem.[6]

Da det frie musikklivet tok til, etter fem års tvang under andre verdenskrig, ønsket Øvstaas å utvide virksomheten. Navnet Brødrene Hals hadde hun kun så lenge hun beholdt det gamle lokalet.[9] Hun inngikk kompaniskap med Rudolf J. Libæk og sammen stiftet de impresario-byrået Norsk Konsertdireksjon i 1945. Norsk Konsertdireksjon var en fortsettelse av Brødrene Hals' konsertbyrå og holdt til i Karl Johans gate 45.[10][11] Byråets program for høstsesongen 1945 hadde navn som Carl-Axel Hallgren, Elisabeth Reiss, Frithjof Backer-Grøndahl, Thoralf Norheim, Egil Nordsjø og Tore Singing på programmet.[9] Fra 1951 drev hun byrået alene,[12] deretter med Egil-Monn Iversen som eier og leder for populæravdelingen i noen år fra 1959, fram til hun gikk av som styreformann i 1962.[13]

«Impresario-yrket synes å ligge godt til rette for kvinnene, bare her i Norge kan vi nevne tre. Signe Øvstaas som har vært i traden i over en mannsalder, Helga Kollbye som kom til etter krigen og Elsa-Mai Gottenschalk som er partner i byrået Impresario A/S».[14] Pauline Hall, 1958

I løpet av karrieren var hun impresario for en rekke norske og utenlandske kunstnere, i tillegg til at hun bisto mange unge talenter og hjalp de fram til debut.[15] «Det er nesten ikke tall på alle de sangere og pianister hun i årenes løp har lansert».[4] Noen av artistene som har kreditert henne som impresario er Luther College Concert Band og Chorus,[16] Oslo Strykekvartett,[17] Ellabelle Davis,[18] Egil Frostmann,[19] Alf Andersen,[20] og Todd Duncan,[21]

I 1950 ble hun valgt inn i styret i Konsertbyråenes forening.[22]

Da hun fylte 70 år ble hun hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats i musikkens verden.[4][23]

Referanser

  1. ↑ «003 Signe Øvstaas - 01 - 0014 Storgade - 004 - Tellingskretsoversikt - Folketelling 1900 for 0203 Drøbak kjøpstad - Digitalarkivet». www.digitalarkivet.no (på norsk). Besøkt 11. mai 2026. 
  2. ↑ Jo. (1941). «Musikk i stuen». Urd. 45: 46 – via nb.ni. 
  3. ↑ Schulerud, Mentz (1960). Wergelandsveien : gaten og menneskene. Oslo: Forsikringsaktieselskapet Dovre. s. 57. 
  4. ↑ 4,0 4,1 4,2 «Signe Øvstaas død». Akershus Amtstidende. 26. oktober 1964. s. 2. 
  5. ↑ «30 000 kroner – og 2,67!». Hamar Arbeiderblad. 13. mai 1952. s. 3. 
  6. ↑ 6,0 6,1 «Brødrene Halse er nu Signe Øvstaas». Nationen. 14. august 1940. s. 3. 
  7. ↑ «Kunstnytt». Østlendingen. 16. august 1940. s. 2. 
  8. ↑ «Merkelig». Hamar Stiftstidende. 15. august 1940. s. 2. 
  9. ↑ 9,0 9,1 «Aulaen skal være garantien for konsertenes kvalitet.». Arbeiderbladet (Oslo). 13. august 1945. s. 10. 
  10. ↑ Myhrer, Reidar (1979). «Rudolf J. Libæk». Norges eldste oratoriekor Cæciliaforeningen gjennom 100 år : 1879 - 1979. Oslo: Cæciliaforeningen. s. 178. 
  11. ↑ Gaukstad, Øystein (1991). Musikkleksikon. Oslo: Universitetsforlaget. s. 181. ISBN 8200029735. 
  12. ↑ Gurvin, Olav (1959). Musikkleksikon. Oslo: Dreyer. s. 567. 
  13. ↑ Cappelens musikkleksikon. 5 : Musikalier - Schwegel. Oslo: Cappelen. 1980. s. 178. ISBN 8202036887. 
  14. ↑ Hall, Pauline (1958). «Musikken». Kvinnens verden : hennes egen bok. 2. Oslo: Norske oppslagsverker. s. 1120. 
  15. ↑ «Det lille intervju». Aftenposten. 21. august 1935. s. 4. 
  16. ↑ Preus, C. K. (1914). Norgesfærden : Luther College Concert Band og Chorus : koncertturnéen 1914. Decorah,Iowa: Udgivernes forlag. s. 271. 
  17. ↑ Bergh, Øivind (1977). Takt og tone. Oslo: Gyldendal. s. 83, 84. ISBN 8205105553. 
  18. ↑ Nyhamar, Jostein (1958). «Timer i toner». Urd. 14 (7): 23. ISSN 0002-3795 – via nb.no. 
  19. ↑ «Egil Frostmann til avgjørende prøve over nyttår : møter de skarpeste og farligste kritikere ved de store opera-aftener i Hamburg». Sør-Varanger Avis. 11. november 1959. s. 2. 
  20. ↑ «Alf Andersen på tre ukers Konsertturne til Vestlandet : har sølvfløyte til 3000 kr. laget i Boston». Telen. 3. februar 1955. s. 2. 
  21. ↑ «„Hyggeligst å synge i de små byene!“ : Todd Duncans Skiens-besøk en begivenhet». Telemark Arbeiderblad (Skien). 17. oktober 1956. s. 6. 
  22. ↑ «Konsertbyråenes Forening». Nationen. 4. april 1950. s. 3. 
  23. ↑ «Signe Øvstaas fikk kongens fortjenstmedalje». Akershus Amtstidende. 16. mai 1962. s. 2. 
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Signe_Øvstaas&oldid=213813»