Sergius IV
| Sergius IV |
|---|
Sergius IV (født Pietro Martino Boccapecora i Roma, død 12. mai 1012 i Roma) var pave fra den 31. juli 1009 til sin død, 12. mai 1012.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Peter Grisetryne (Pietro Bucca Porci) var sønn av Peter skomaker, som bodde i Romas niende region, Pina. Man kjenner ikke til når han var født. Angivelig skal det lite flAtterende tilnavnet «grisetryne» (bucca porci) ha tilkommet i ungsomsårene. Med dette tilnavmnet nevnes han også i Thietmar av Merseburgs krønike.
Biskop[rediger | rediger kilde]
Innen han ble pave var han 1004-1009 biskop av Albano. Han sikret seg støtte fra Johannes Crescentius, patrisieren som dominerte Roma ved å styrke partiet som begunstiget germanerne.
Pave[rediger | rediger kilde]
Omkring den 31. juli 1009 ble han innsatt som pave, og antok pavenavnet Sergius IV; han anses dermed iblant å ha vært den første pave som tok et eget pavenavn, men både Agapetus I og Johannes II kunne også betraktes den første i denne tradisjon.
Ikke meget er kjent om Sergius' pontifikat utover de privilegier han utdelte. En del originalhåndskrifter på papyrus finnes fortsatt bevarte. Flere klostere ble løst av paven fra episkopal jurisdiksjon. I en bulle, hvis historiske ekthet er blitt satt spørsmålstegn ved, manar han til å drive islam ut av Det Hellige Land, en uttalelse som i så fall var foranlediget av at Gravkirken i Jerusalem ble ødelagt i 1009 av fatimidenes kalif ] al-Hakim bi-Amr Allah. Carl Erdmann anså bullen som ekte, men dette er blitt avvist av Aleksander Gieysztor, som mente at den ble fabrikkert omkring tiden for det første korstog for å støtte opp mot marsjen mot Jerusalem. En senere forsker, Hans Martin Schaller, har arbumentert sterkt for dokumentets ekthet.
Selv om hans egen verdslige makt var begrenset under Crescentius, overlot mange fra adelen sine landområder til hans beskyttelse. Han viste seg å være en stor venn av de fattige i tider med hungersnød.
Pave Sergius ble begravet i Lateranbasilikaen og en del benediktinere venererer ham som helgen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- (de) Ernst Pulsfort: «Sergius IV» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 9, Herzberg 1995, ISBN 3-88309-058-1, sp. 1441–1442.
