Satsumaopprøret

Seinan Sensō
Saigō Takamori (sittende i vestlig uniform) omgitt av sine offiserer (i tradisjonelle antrekk). Nyhetsartikkel fra Le Monde Illustré, 1877.
Dato 29. januar til 24. september 1877 Sted Kyūshū, Japan Resultat Keiserlig japansk seier
Stridende parter
Japan	Satsuma han
Kommandanter og ledere
Meiji Arisugawa Taruhito Kawamura Sumiyoshi Yamagata Aritomo	Saigō Takamori †
Styrker
~70 000-300 000	~30 000-40 000
Tap
~6 400-60 000 (6 971 hedret i Yasukuni)	~6 800-30 000

Satsumaopprøret (japansk: 西南戦争; Seinan Sensō: Den sørvestlige krig) var et opprør i Japan hvor tidligere Satsuma-samuraier reiste seg mot Meiji-regjeringa ledet av Saigo Takamori fra den 29. januar til den 24. september 1877, i meijiperiodens 11. år. Det var det siste og mest alvorlige i en serie opprør mot den nye regjeringen.

Beskrivelse

Bakgrunn

Japan ble tvunget til å åpne havnene sine for handel med omverdenen av den amerikanske kommandøren Matthew C. Perry i 1854. Dette var starten på prosessen som førte til Japans modernisering, ettersom de japanske lederne brøt med den tidligere politikk om å beskytte Japan gjennom isolasjon fra omverdenen. Representanter fra Japan ble sendt rundt i verden for å lære av den moderne vestlige verden. Japanerne introduserte deretter disse lærdommer i sitt eget samfunn. En konsekvens av dette var avskaffelsen av føydalsystemet, som påvirket samuraiklassen (krigerklassen i det føydale Japan) som mistet privilegier og status da en vernepliktig massehær ble introdusert i stedet.

Satsuma-opprøret ble innledet av en rekke andre samuraiopprør av samme grunner, men dette opprøret var det mest alvorlige.

Saigō Takamori kom fra samuraiklassen, og hadde vært del av Meiji-regjeringen og var en av de ansvarlige for Meiji-restaurasjonen og de moderne reformer. I 1873 forlot han regjeringen etter en tvist om hans forsvar for krig mot Korea, men ble avvist.

Opprøret

Saigō trakk seg tilbake til sitt hjem i Satsuma Han etablerte så en rekke «privatskoler» (med maksimalt 120 i Satsumaområdet) hvor samuraier ble trent opp i moderne krigføring utenfor sentralregjeringens kontroll. Satsuma-området var spesielt egnet som base for Saigō, ettersom det var flere samuraier her enn noe annet sted i landet, og det fantes en underklasse av «landssamuraier» her.

Den regionale støtte for Saigō var så stor at prefekturet Kagoshima sluttet med å sendte skattepenger videre til Tokyo, og dermed på en måte kunne anses som et utbryterprefektur.

Sent i 1876 sendte sentralregjeringen politispioner til Saigōs skoler. Etter et par uker ble de oppdaget, og etter tortur sa en av dem at regjeringen planla å myrde Saigō. Regjeringen, som erkente trusselen som Saigōs samuraier kunne representere, forsøkte i all hemmelighet å tømme arsenalet i havnebyen Kagoshima for våpen og krutt den 30. januar 1877 ved hjelp av et skip. Saigōs samuraier oppdaget dette og drev regjeringsskipene på flukt, og tok deretter våpnene til eget bruk. Disse to hendelsene utløste Satsuma-opprøret.

Opprøret

Satsuma-samuraiene fryktet nå direkte militær intervensjon fra sentralregjeringen. Den 13. februar 1877 ble samuraiene fra Saigōs privatskoler organisert i taktiske enheter. De var primært bevæpnet med middelaldervåpen som sverd, men hadde også tilgang til moderne rifler, pistoler og artilleri, som de var blitt trent i å bruke de foregående årene på privatskolene.

Det første militære skritt i opprøret var å erobre garnisonen som var forskanset i Kumamoto slott. Den 22. februar begynte angrepet på Kumamoto slott, men det ble slått tilbake, og etter to dager med kamp trakk 2000 av de 5000 soldatene i angrepsstyrken seg tilbake fra slottet og dro nordover for å konfrontere regjeringens forsterkninger som var kjent for å være på vei. Saigō kjempet snart en trefrontskrig: mot slottet, mot regjeringsstyrker fra nord og mot de fra sør.

Feil under oppretting av miniatyrbilde:

Slaget ved Shiroyama; Saigos endelige nederlag, 24. september 1877.

Opprørsstyrkene klarte å forhindre forsterkninger fra å nå Kumamoto frem til midten av april, da en styrke fra sør brøt gjennom og avlastet garnisonen. Dette var vendepunktet i opprøret.

Etter det bestod militæraksjonen hovedsakelig av en rekke forfølgelser av Saigōs stadig krympende styrker. I september klarte Saigō, sammen med en liten styrke av tilhengere, å bryte gjennom regjeringens linjer og nå Kagoshima. Der forberedte han seg på sitt siste slag med en styrke på noen hundre mann mot en motståend styrke på 30.000 mann. I det påfølgende slaget den 24. september ble Saigō skutt i lysken. En av hans tilhengere bar ham bort fra slaget slik at han kunne begå rituelt selvmord (seppuku). Opprøret var dermed over.

Etterspill

Etter Satsuma-opprøret var det ikke flere samuraiopprør mot den japanske nye orden. Knusingen av opprøret hadde på en håndgripelig måte vist at elitekrigerne, samuraiene, ikke var militært overlegne de vernepliktige (hovedsakelig bønder) som kjempet mot dem. Av regjeringens styrke på 60.000 mann var 7.000 drept og 9.000 såret. Av de 30.000 menn i opprøret var det bare en håndfull som overlevde.

Til tross for opprøret ble Saigō Takamori en folkehelt i Japan på grunn av romantisk nostalgi for føydaltiden. Man trodde at han gjorde opprør av aktverdige og riktige grunner. Han er representert med en statue i Tokyo (reist i 1898). Det romantiske glimtet rundt samuraiopprøret finnes også i Vesten, for eksempel i filmen Den siste samurai, hvor Saigō er modell for skikkelsen Moritsugu Katsumoto.

Litteratur

• Henry Mounsey, Augustus (1879). The Satsuma Rebellion: An Episode of Modern Japanese History (på English). J. Murray. 
• Beasley, W. G. (1972). The Meiji restoration. Stanford, Calif: Stanford University Press. ISBN 978-0-8047-0815-9. 
• Buck, James H. (1973). «The Satsuma Rebellion of 1877. From Kagoshima Through the Siege of Kumamoto Castle». Monumenta Nipponica. 28 (4): 427–446. JSTOR 2383560. doi:10.2307/2383560. 
• Shiba, Gorō; Ishimitsu, Mahito; Craig, Teruko; Shiba, Gorō (1999). Remembering Aizu: the testament of Shiba Gorō (Nachdr. utg.). Honolulu: University of Hawai'i Press. ISBN 978-0-8248-2157-9. 
• Drea, Edward J. (1998). In the service of the Emperor: essays on the Imperial Japanese Army. Studies in war, society, and the military. Lincoln: University of Nebraska Press. ISBN 978-0-8032-1708-9. 
• Gordon, Andrew (2003). A modern history of Japan: from Tokugawa times to the present. New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-511061-6. 
• Henshall, Kenneth G. (2001). A history of Japan : from stone age to superpower. New York: New York : St. Martin's Press. ISBN 978-0-312-23370-9. 
• Jansen, Marius B. (2000). The making of modern Japan. Cambridge (Mass.): the Belknap press of Harvard university press. ISBN 978-0-674-00334-7. 
• Keene, Donald (2005). Emperor of Japan: Meiji and his world, 1852-1912. New York Chichester: Columbia University Press. ISBN 978-0-231-12341-9. 
• Perrin, Noel (1979). Giving up the gun : Japan's reversion to the sword, 1543-1879Gratis registrering kreves. Boston: Boston : D.R. Godine. ISBN 978-0-87923-278-8. 
• Ravina, Mark (2004). The last samurai: the life and battles of Saigō Takamori. Hoboken, N.J: John Wiley & Sons, Inc. ISBN 978-0-471-08970-4. 
• Sims, Richard L. (2001). Japanese political history since the Meiji renovation, 1868-2000. New York: Palgrave. ISBN 978-0-312-23914-5. 

Referanser

Autoritetsdata