Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle
| Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle |
|---|
Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle (1910–1958) var en norsk jurist og NS-embetsmann under okkupasjonen.
Biografi
Han vokste opp i Oslo. Han var oppkalt etter sin morfar, presten Søren Georg Daniel de Fine von Krogh. Da han var ett år gammel, døde faren, og moren, Dagny, giftet seg senere med embetsmannen Fridtjof Krogh og fikk flere barn med ham.[1]
Han tok juridisk embetseksamen med god karakter i 1932.[2][3] Han arbeidet noen år som advokatfullmektig og dommerfullmektig, senere som saksbehandler i Justisdepartementet og Forsyningsdepartementet.[2]
Han meldte seg inn i Nasjonal Samling 16. januar 1941,[4] mens han var fylkeskontorsjef i Finnmark, bosatt i Vadsø.[2][5] Han ble konstituert som fylkesmann i Troms da Hans Gabrielsen, som midlertidig styrte begge fylkesmannsembeter, ble arrestert i juli 1941. Da Wilhelm Thagaard ble arrestert av Gestapo i 1942, ble Hasle kalt til Oslo og konstituert som prisdirektør.[5]
Hasle var en ideologisk overbevist nasjonalsosialist og spilte en sentral rolle i NS-«nyordningen»: Han var ekspedisjonssjef i Innenriksdepartementet fra 1942 til 1943 og ekspedisjonssjef i Justisdepartementets lovavdeling fra juli 1943 og frem til frigjøringen våren 1945.[2][5][6] Hasle og Sverre Riisnæs skrev i 1943 en lov med tilbakevirkende kraft som hjemlet en «særdomstol», der politijurist Gunnar Eilifsen kunne dømmes til døden.[7] Hasle var oppnevnt som fast formann i Politiets alminnelige særdomstol fra 22. mai 1944 og avsa en rekke dødsdommer mot norske motstandsfolk, hvorav ni ble eksekvert.[4][8]
Hasle ble dømt i Eidsivating lagmannsrett 26. juni 1947 for blant annet medvirkning til drap. Han ble dømt til tvangsarbeid på livstid og tap av allmenn tillit for alltid.[4][9] De tre fagdommerne stemte for dødsstraff.[9] Påtalemyndigheten anket straffutmålingen til Høyesterett, som opprettholdt dommen 16. mai 1951. Hasle ble løslatt fra Bjørkelangen tvangsarbeidsleir 11. juni 1954.[4] Han døde få år senere av kreft.[10]
Referanser
- ↑ Flere forfattere (1928). Studentene fra 1903: oplysninger samlet til 25-års-jubileet 1928. Oslo. s. 227–228.
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 Møller, Tryggve Juul (red.) (1953). Studentene fra 1928: biografiske opplysninger, statistikk og artikler samlet til 25 års jubileet 1953. Oslo. s. 132–133.
- ↑ «Juridisk embedseksamen». Aftenposten (morgen utg.): 6. 11. juni 1932.
- ↑ 4,0 4,1 4,2 4,3 Veum, Eirik (2012). Nådeløse nordmenn: Statspolitiet 1941–1945. Oslo: Kagge forlag. s. 950. ISBN 978-82-489-1174-6.
- ↑ 5,0 5,1 5,2 Kolsrud, Ole (2004). En splintret stat: regjeringskontorene 1940–1945. Administrasjon og arkiver. III. Oslo: Universitetsforlaget, utgitt med støtte fra Riksarkivet. s. 195–196 og 207–208. ISBN 82-15-00570-5.
- ↑ Bugge, Helge Olav (1986). «Lovavdelingen – medarbeideroversikt». I Coward, Kirsti, Rognlien, Stein og Bugge, Helge Olav. Festskrift: Lovavdelingen 100 år 1885–1985. Oslo: Universitetsforlaget. s. 199. ISBN 82-00-07607-5.
- ↑ Graver, Hans Petter (20. august 2019). «Jussens helter: Helten som også var skurk». Juridika. Besøkt 15. desember 2025. «Skulle Eilifsen kunne dømmes til døden, måtte loven gis tilbakevirkende kraft. En slik lov ville bryte med rettssikkerheten på det groveste, og det viste seg å være tilnærmet umulig å få noen til å skrive en slik lov, selv blant NS-medlemmene i departementet. Til slutt måtte ekspedisjonssjef Georg Hasle skrive loven selv sammen med justisminister Sverre Riisnæs.»
- ↑ «Hasle tiltalt for overlagt mord i ni tilfeller». Tromsø: 1. 20. juni 1947.
- ↑ 9,0 9,1 «Hasle fikk livsvarig». Tromsø: 1. 27. juni 1947.
- ↑ Dødsannonse i Aftenposten, 7. november 1958, s. 14.