Sømme massegraven

Sømme massegraven er et uvanlig gravfunn på Sømme, Sola i Rogaland hvor seks individer var funnet i et gravkammer som var funnet og undersøkt i 1931. Ved nærmere undersøkelser på de døde som først var angivelig hentet fra en fellesgrav, var det oppdaget at disse hadde blitt halshogd. Hvilken kan indikere en voldsom død for de gravlagte som hadde levd mellom 1885 og 1745 f.kr for omtrent 3,800 år siden. Nyere opplysninger senest i 2024 antyder over 13 døde. Dateringsopplysningene vist at graven var anlagt i overgangen mellom steinalder og bronsealder, cirka 1800 til 1700 f.kr for 3,800 år siden.

Steinalderen og bronsealderen i Sola

I eldste steinalder var den topografiske utformingen av det norske fylket Rogaland preget av høyere havsnivå, som var cirka 20 meter høyere enn i dag, en kontinuerlig landhevning og oversvømminger som skyldes tsunami eller havstigninger som etterlatt seg et øyrikt landskap der Nord-Jæren medregnet Sola ligger. Det hadde vært menneskelig aktivitet der fra gammelt av, de første funnene (2007) var 8,500 år gammelt, fra en oversvømte boplass på Sola. Det var mange steinalderfunn i Sola, deriblant syv boplasser fra eldre steinalder blant annet med steinformasjoner etter telt og flintredskaper. Senere funn avslørt regelmessig kontakt med utlandet, spesielt omkring importerte redskaper som forseggjorte produkter av flint som kom fra dagens Danmark, hvor det var lettere å finne egnede flintressurser enn i Norge. Gjennom denne kontakten kom både produkter, ideer og innflyttere til Jærkysten og ryfylkeøyene og videre nordover langs kysten mot nord i yngre steinalder.

De første spor etter jordbruk i Rogaland som var etter husdyrhold, var påvist gjennom pollenundersøkelser fra perioden 4000 til 3600 f.kr, men åkerbruk kunne fremvises med sikkerhet omkring år 2400 f.kr. Den sene introduksjonen av åkerbruk i motsetning til Østlandet har ikke blitt fullgodt forklart. Pollenundersøkelsene vist dessuten at avskogningen som fulgt til dagens lyngheiene, hadde hendt i tre trinn; fra 4000 til 3600 f.kr, deretter 2500 til 2200 f.kr, og sist fra 1900 til 1400 f.kr. Avskogningen skjedde som et resultat av husdyrholdet som trengte beitemark og vinterfôr. Det hadde vært en eikeblandingsskog på Jæren, som i løpet av meget liten tid ble fjernet omkring 2500 f.kr i motsetning til resten av Rogaland hvor avskogningen ikke hendt så brått eller totalt. Det var beinfunn etter husdyr som vist at disse fantes tidligst ved 3255-2915 f.kr i Stangeland, Klepp. Feholdet og beskjeden korndyrking hadde muligens vært et tillegg til jakt og fangst i tiden før omkring 2300 til 2200 f.kr, men fra dette tidspunktet var det registrert regionale forskjeller innen Rogaland.

Etter hvert som funnmaterialet ble yngre, blir det flere og flere bevis på omfattende kontakt med utlandet, i særpregenheten Danmark, som de første kobber- og senere bronseredskaper kom til omkring 2000 f.kr. Det var funnet en rekke forskjellige etterlikninger tilvirket i stein av bronsedolk og endog bronsesverd i Rogaland, et stort flintsverd var funnet i Grude, Klepp sør for Sola - det er om lag 40 cm lang. Flere hundre dolker var funnet i Rogaland, men disse var sjelden mer enn 20 cm lang. Disse var som regel importvarer selv om det spekuleres om det var flintsmeder i Rogaland, som kunne bearbeide flintstykker til utsøkte kunstgjenstander som gav eierne status i et samfunn under endring. Jæren er et meget funnrikt område fra den forhistoriske Norge, som påvist at det var et rikt samfunn i overgangen til bronsealderen, ettersom det var bygningsfunn og annet spor som tyder på gårdlegging på moreneryggene som hever seg over flatlandet ved 1800 f.kr.

Fra bronsealderen er det mange spor i sørvestlandet mellom Sunnhordland og Lista som avslørt en rik kultur med en stabil befolkning, maktsentre og omfattende handelsvirksomhet, ettersom bronse måtte hentes fra utlandet - i Karmsund-området, øyene i Boknafjorden og på Jæren er det fleste fornminner og arkeologisk funn som påvist at de kystnære landskapene var tettest befolket. Mange av funnstedene knyttes til steder med gode havneforhold som Hafrsfjord, området rundt Orrevatnet og ved utløpet av Figgjo og Håelva. Ennå var det også påvist bosetning knyttet til fangstfolk langs strender og elver i Jæren, som da tyder på mer sammensatte kulturbetingelser mellom folk som hadde regionale forskjeller knyttet til februk, åkerbruk, jakt og fiske i dagens Rogaland. Omkring 1500 f.kr hadde en ny gravskikk etablert seg med monumentale gravhauger eller gravrøys som rommet hellelagte graver, som hadde sterke likhetstegn med det som fantes i Nord-Jylland. Tyngdepunktene for disse gravhaugene som skulle markere styrke og rett på nærområdet, var i Sola og Klepp, hvor disse skulle være godt synbare.

Gravfunnet

Til tross for et rikt funnmateriale fra steinalderen som ble flere og flere etter hvert som disse bli yngre, er det ikke påviste mange gravfunn. Hele perioden mellom 4000 og 1700 f.kr var meget fattig på gravfunn, som stort sett var i Sola-Tjora området. Meget mange gravsteder på Jæren hadde forsvunnet i de siste århundrer, Tor Helliesen i slutten på 1800-tallet hadde registrert over 500 gravhauger alene i Sola og blant annet utgravd noen av disse, en av gravhaugene som var registrert, var på Sømme. Det var ikke uvanlig at bønder skulle fjerne gravhauger i forbindelse med nyrydning, men i 1931 valgt bonden som skulle fjerne Sømme gravhaugen, å varsle Stavanger museum etter å ha funnet steinheller. Museumsdirektør Jan Pedersen dro ut og begynte å kartlegge funnstedet før utgravningen.

Da Helliesen registrerte gravhaugen, var den 15 meter i diameter og 1,5 meter i høyde, men hadde krympet til 12 meter pga. åkerdrift. Pedersen kunne konstatere at det var et gravkammer i gravhaugen, men det er uvanlig stort ved å være et rektangulært gravkammer på 3,5 meter lengde og 2,5 meter bredde besto av store steinheller satt på høykant. Det var reist en 70 cm høy stein på toppen av haugen, som muligens var ment for å markere en spesiell grav. I selve kammeret var syv mindre steiner på mellom 17 til 37 centimeter i høyden, reist på bunnen som var dekket av et 12-15 cm tykt lag av trekull og jord. Da laget ble undersøkt, vist det seg at hele bunnen på kammeret var dekket med brente menneskebein. De var i dårlig forfatning, men ble gravd frem og ivaretatt for transport til Bergen museum hvor August Brinkmann i zoologisk avdeling begynte arbeidet med å kartlegge alle menneskebeinene.

Brinkmann rapporterte at menneskebeinene var etter seks voksne identifiserte individer, uten å kunne bestemme disses kjønn - som betyr at gravkammeret hadde rommet en massegrav. Det var syv oppreiste stein, som fulgt til spekulasjoner om det var syv personer som hadde blitt gravlagt, men funnmaterialet var etter seks personer. Fellesgrav fra steinalderen var ikke ukjent, hvor gravstedet benyttes flere ganger for begravelser av døde. Nyhetene om det meget unike gravfunnet var en sensasjon i lokalavisene, som omtalte dette i flere artikler. Ett år senere hadde Brinkmann undersøkte knoklene på nytt, og det var da han fant bevis på halshogging. På forendene av den andre halsvirvel på samtidige fem individer ble det funnet spor etter overhugg ment for å skille hodene fra kroppene. På nytt bli det sensasjon for avisene som deretter spekulert om massegraven var fra vikingtiden. De døde var brent og omhyggelig lagt i laget med trekull og jord som de deretter reist syv stein på. Det spekuleres om den syvende steinen kan ha vært skafottet, og at den hellelagte plassen var henrettelsesstedet.

Det blir senere foretatt datering av menneskebeinene som gjorde gravstedet til et av de eldste i Sola, ved å være fra mellom 1885 og 1745 f.kr. Den norske bronsealderen startet cirka 1700 f.kr. Men i 2013-2016 ble det bevarte beinmaterialet utsatt for undersøkelser av Sean Denham, Mari Høgestøl og Grete Lillehammer. Det vist seg at en av de døde var et barn, og tenner etter en eldre mann var også oppdaget. Ifølge Nils Anfinset i kontakt med Denham og Høgestøl kom beinmaterialet fra minst 13 voksne og flere barn. De største knoklene som var undersøkt i 1931-32, var plukket ut av brente og dels oppløste bein som var lagt over hele bunnen av gravkammeret. Det kunne antyder at massegraven egentlig var en fellesgrav, men det var lagt jordhaug over gravkammeret, og gjenbruk av gravsteder i Norge var mer snakk om individuelle begravelser. Et eksempel var i Skeie, Klepp hvor en yngre kvinnes grav var gjenåpnet for å begrave en eldre mann i folkevandringstiden (400-550 e.kr).

Andre liknende graver

Det er gjort nyere funn av gravsteder som kan ha tjent som fellesgraver fra neolittisk tid. Det meste kjente funnet er hellekistegraven sør for Vestkapp i Selje i Vestlandet i 2023. Denne hellekistegraven på 4 meter lengde og 2 meter bredde var funnet begravd under sand, som rommet et stort antall ubrente menneskebein etter minst tre voksne individer og et barn fra for 4000 år siden. Kremasjonsgravskikken ble dominerende i yngre bronsealder fra omtrent 1100 f.kr, ennå var det oppdaget brente bein ikke bare i Sømme, men også annetsteds fra den samme perioden - Bersagel ved Sandnes og Nag i Strand ikke langt fra Sola.

Der i Nag ble en gravhaug undersøkt i 2020, som vist seg å være uvanlig ved å bestå av skjørbrent stein under torv og sandsilt, som rommet flere separate grav med brent bein. De separate gravene vist at gravstedet var åsted for individuelle begravelser gjennom flere århundrer i overgangstiden ved år 1800 f.kr og inn i eldre bronsealder. I samtidige graver som lot seg undersøkes - gravhaugen var skåret i to av en moderne rørgrøft - var det funnet uidentifiserte brent bein ved siden av keramikk, flint og en slipestein. Der på Nag finnes det et helleristningsfelt 150 meter fra gravhaugen, som hadde flere skipsfigurer av den eldste typen, som kan ha blitt ristet inn i det samme tidsrommet som haugleggingen.

På resten av Norge finnes det forskjellige gravskikk fra yngre steinalder og bronsealder, kollektive fellesgraver, individuelle graver, skjelettgraver og kremasjonsgraver med regionale karakteristikk fra forskjellige tidsperioder og kulturer, som traktbegerkulturen og steinøkskulturen for eksempel. Men gravskikken knyttet til Sømme gravhaug som ifølge Helliesen skjulte et gravkammer, var utbredt over store avstander. Den kjente Mjeltehaugen På Giske, Sunnmøre som var utgravd og ødelagt i 1847, innholdet et gravkammer selv om det strides om det var åtte steinkister eller et enslig gravkammer på 4,50 meter lengde og 1,20 meter bredde. Graven er bedre husket for helleristningsdekorterte heller og sin status som et gåtefullt gravfunn ikke så forskjellig fra Sømme massegravfunnet. Hvis det var åtte steinkister der som var samtidig oppført, mente det at den også var en fellesgrav/massegrav for åtte samtidige døde. Dateringsopplysningene er likedan usikkert, men stadfestet til eldre bronsealder.

Ikke langt fra Sømme ligger to større gravhauger, Store Melhaug og Lille Melhaug ved Sola skole, den første gravhaugen rommet fire gravkister, hvorav tre innenfor den omkringliggende steinmuren, som avslørt gjenbruk på mindre enn ett tusen år fra 1800 til 900 f.kr. Den andre gravhaugen som egentlig er ikke mindre tross navnet, rommet også en sentral gravkiste hvor et bronsesverd var funnet, og tre sekundære gravkister. Andreas Lorange som utgravd Melhaugene, var nøysomt i hans dokumentarbeid fra utgravningen av de tre gravhaugene på høyden Rege, på den største, Rege-haugen, var en av de rikeste bronsealdergravene oppdaget i 1881. Der hadde han studerte gravkonstruksjonen som besto av et gravkammer på 2 meter lengde, 0,60 meter bredde og 1 meter høyde, sammensatt av små flate heller som utgjorde langveggene og store bearbeidede hellestein satt på høykant i hver endevegg. Store enslige hellestein var brukt som gulv og tak. Det var en åpning inn til gravkammeret ved den ene endeveggen, som mente at det var ferdigbygd før den døde ble førte inn. Dette inngår i et regionalt gravskikkmønster fordi liknende gravkister var funnet i gravhaugene på Nord og Sør Sunde, Madla, Jåsund, Tjora, Tjelta og Byberg. Disse har alle hatt små horisontale plasserte heller som utgjør langveggene og store loddrette heller i endeveggene.

Men Sømme gravhaugen hadde et gravkammer som besto av steinheller satt på høykant, eller kantsatte heller. Bedre dokumenterte funn av denne typen var på Særheim i Klepp, Hognestad, Re og Holen i Time på Jæren. Dette var også funnet ved Karmsundet hvor Storesund og to gravhaug på Reheia også hatt kantsatte heller i gravkammeret. De hellebygde gravene med kantsatte heller ved Karmsundet var mest vanlig i kontrast til Jæren, hvor det var 46 registrerte gravkammer, som stort sett besto av tørrmurte kammer med horisontale og små steinheller eller bruddstein. Denne gravskikken kan ha vært importert fra Danmark, hvor det nordvestre landet omkring Thy ved Limfjorden i Jylland hadde en rik bronsealderkultur fra den eldre bronsealderen som etterlatt seg mange hellekistegraver bygget av kantsatte heller.

Den danske hellekistegraven oppsto i Øst-Danmark i perioden 2400 til 2000 f.kr og spredt seg vestover, hvor det siden var avdekket regionale forskjeller - disse i øst var lagt vest-øst med inngang mot øst, og disse i nord var lagt nord-syd. Den vanlige hellekisten var et avlangt kammerrom omsluttet og dekket med flate stenheller eller steinfliser som disse kalles på dansk. Disse var enten enkeltgrav eller fellesgrav, ved gjenbruk vil det skje haugbrudd fordi de danske hellekistene var som regel hauglagt, for å ligge de døde ovenpå hverandre, noen ganger ryddet bort knoklene etter gravlagte for å få plass. Ved 1600 f.kr ble gravskikkene mer orientert mot individet og slekt. En svensk aner av hellekistegravskikken spredt seg også til Norge, minst 11 hellekister var funnet i Haldenvassdraget i indre Østfold fra perioden 2300 til 1300 f.kr som en avkant fra Dalsland mot Vänern hvor det var funnet mange hellekister, som var stort sett et innlandsfenomen i det svenske innlandet langs vassdragene. Disse var oppført av store steinheller og hauglagt med en lav, rund eller oval haug av jord og stein.

Felles for samtidige bronsealderhaugene uansett forskjellene i gravkistene er at de er oppbygd av stein, sand og torv. Store arealer landbruksjord var «skrellet av» i form av torvstykker som ble lagt ovenpå haugkonstruksjonen.

Se også

• Massakren på Inderøy

Litteratur

• Pedersen, Stylegar og Norseng; Østfolds historie bind 1 - Øst for Floden Østfold fylkeskommune 2003 ISBN 82-91932-13-1
• Nils Anfinset; En kort introduksjon til Bronsealderen i Norge Cappelen Damm Akademisk 2024 ISBN 978-82-02-67442-7
• Jørgen Jensen; Danmarks Oldtid - Fra stenalder til vikingetid Gyldendal 2013 ISBN 8788702044256
• Gro Mandt, Trond Lødøen; Bergkunst - Helleristningar i Noreg Det norske samlaget Oslo 2005 ISBN 82-521-6227-4
• Lise Nordenberg Myhre; Historier fra en annen virkelighet - Fortellinger om bronsealderen ved Karmsundet Arkeologisk museum i Stavanger 1998 ISBN 82-7760-042-9
• Tor Obrestad; Den lengste historia: Rogaland 10 000 f.kr - 1350 e. kr Wigestrand 2004 ISBN 82-91370-88-5
• Atle Skarstein, Tor Erik Hansen; Solas eldste historie Skalden Forlag 2008 ISBN 978-82-997946-0-2

Eksterne lenker

• En massegrav på Sømme- syv mennesker halshugget.
• – Visste du at vi har massegraver i Sola?

Autoritetsdata