Runestein

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Karlevi-runesteinen, landsbyen Vickleby i Mörbylånga på Öland i Sverige. Runestein over dansk høvding.
Foto: Erlend Bjørtvedt
Mange runesteiner var malt i kraftige farger.

Runestein er en stein, gjerne oppreist, som har en inskripsjon med runer. Tidvis kan det også betegnes på runer risset direkte inn i fjellet. Verdens eldste runestein, Holesteinen, funnet i Hole nær Tyrifjorden, ble trolig ristet en gang mellom 50 fvt og 275 evt. Vi finner runesteiner i Norden og på steder nordboere enten besøkte eller slo seg ned, eksempelvis på øya Man i Irskesjøen, se Manske runesteiner. De fleste bevarte runesteinene er fra sen vikingtid (middelalderen). Tradisjonen med å riste runer på steiner holder seg levende til innpå 1100-tallet.

Inskripsjonene var hogd inn, slik at bokstavene ble rimelig store. Formatet på steinen ble deretter. Skriftene var enten for å minnes døde stormenn eller viktige hendelser og handlinger, som at noen bar fisk til et vann på Hardangervidda og gjorde dette kjent for ettertiden. Mange steiner var obelisklignende, og krevde stor mannemakt for å reises. Tidvis er figurer avbildet. Teksten kan være kunstnerisk utformet, som når linjene med bokstaver formes som bånd med løkker. Runesteiner ble vanligvis malt etter at de var reist, men dette er lite synlig da fargene oftest er erodert bort.

Kopier og senere tiders forsøk på svindel er kjent. Den såkalte Kensingtonsteinen fra USA er et forsøk på historieforfalskning ved å flytte vikinghistorien fra «Vinland» til Midtvesten. Helge Ingstads utgravninger ved L'Anse aux Meadows avdekket ingen runer, men viste trolig yttergrensen for hvor langt Leiv Eirikssons etterfølgere kom.

Historie

Lingsbergsteinen i Sverige, katalogisert som «U 240»
En tidlig runestein, Möjbrosteinen fra Hagby (først plassert i nærheten av Möjebro), Uppland, Sverige. Som med andre tidlige runeinskripsjoner, er denne skrevet fra høyre og mot venstre, senere runesteiner ble skrevet fra venstre og mot høyre. Teksten er «Frawaradar anahaha is laginar»[1]

Å reise steiner med runeinskripsjoner ser ut til å være veletablert på 300- og 400-tallet i Norge og Sverige, og disse tidlige runesteinene var vanligvis plassert ved siden av graver.[2] De tidligste danske runesteinene dukket opp på 500- og 600-tallet.[2] Alt i alt finnes det rundt 50 runesteiner fra folkevandringstiden i Norden.[3] De aller fleste runesteiner ble reist i perioden mellom 950-1100 e.Kr. og de fleste ble reist i Sverige og Danmark, og i en mindre grad i Norge.[4]

Tradisjonen er nevnt i både i innledningen av Snorre Sturlasons Ynglingesagaen i Heimskringla og i visdomsdiktet Håvamål:

«Den første alderen ble kalt brennalderen, da var det skikk å brenne alle døde og reise bautasteiner etter dem...» (...) «Til minne om stormenn skulle folk gjøre en haug, og etter alle slike menn som det hadde vært manns mot i, skulle de reise bautasteiner; denne skikken holdt seg i lange tider.»[5]
Son er kjærfengd,
om seint komen,
etter faren fór,
sjeldan bautasteinar
nær brauti stend,
utan frendar fekk dei reist.
-Håvamål (72)[6]

Hva som resulterte i produksjonen av de fleste runesteiner var en utvikling som synes å ha begynt i Danmark på 960-tallet. Kong Harald Blåtann hadde akkurat blitt døpt som kristen og for å markere en ny tid og orden beordret han reisningen av en rekke runesteiner.[7] Harald Blåtanns biografi blir oppsummert på en runeinskripsjon på Jellingsteinene som han lot reise for å ære sine foreldre. På norrønt står det:

Haraltr kunukr bath kaurua kubl thausi aft kurm fathur sin auk aft thaurui muthur sina. sa haraltr ias sar uan tanmaurk ala auk nuruiak auk tani karthi kristna.
Harald, konge, ba gjøre disse kumbler [minner] etter Gorm sin far og Tyra sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.

Runesteinen har tre sider hvor to av dem også er dekorert med bilder. På den ene siden er det et dyr som er prototypen på et mytologisk fabeldyr og som ble vanlig å risse inn på runesteiner. På den andre siden er det hva som enten er Danmarks eldste avbildning av Jesus, eller muligens kanskje en figur med dobbel betydning. Det viser en mann med begge armene strukket ut, innviklet i greiner. Det er mulig at det viser Jesus, men for samtidens nordboere kan den også tolkes som Odin som henger seg selv i et tre, Yggdrasil, «ofret seg selv til seg selv». Det er beskrivelsen av en ekstatisk opplevelse av ritual art.[8]

Kort tid etter at den danske steinen ble reist, synes det å ha skjedd noe med runesteintradisjonen i Norden. En rekke høvdinger og mektige småkonger forsøkte bevisst å etterligne kong Harald Blåtann, og fra Danmark har en bølge med runesteiner spredt seg nordover gjennom Sverige og Norge. I de fleste distrikter synes det som om det også døde ut i løpet av en generasjon, skjønt det ble også reist kristne steiner, først med runer, siden formet som et kors uten runer. I de sentrale svenske områdene i Uppland og Södermanland holdt tradisjonen seg til ut på 1100-tallet.[7] Fil:Öl-1-rundanska.opus På Öland står Karlevisteinen, Ölands eneste runestein av granitt og reist over en dansk høvding, Sibbe frode («Sibbe den vise»), trolig på hjemvei etter slaget ved Fyrisvollene en gang i 980-årene. På ene siden er det ristet inn den eneste skaldestrofen i dróttkvætt som er bevart i original i Sverige.[9] På andre siden er risset inn at steinen ble satt over Sibbe frode, Foldens sønn, av følget hans. Kvadet er bygd opp av alliterasjoner og kjenninger, der «vogn-gud over Yndils strande» betyr «sjøkriger»; for Yndil er en havkonge, og «Yndils strande» derfor havet; «vogn på havet» er kjenning for «skip», og «guden på skipet» betyr «sjøkrigeren»:

Dulgt ligger, hvis følge
flest visste det - mest var
dåd og kamp, en kjempe
drøy i denne høy.
Vogn-gud vil ei råde,
vant til kamp, i Danmark
over Yndils strande
sannere for landet.[10]


Kjente runesteiner

Referanser

  1. ↑ «Om lifvet i Sverige under hednatiden» av Oscar Montelius, side 81 – 82, 1905).
  2. ↑ 2,0 2,1 Zilmer 2005:38
  3. ↑ Olstad, Lisa (2002): «Ein minnestein for å hedre seg sjølv» Arkivert 2005-08-29, hos Wayback Machine.. Forskning.no.
  4. ↑ Artikkelen «Runsten» i svenske Nationalencyklopedin (1995), tome 16, s. 91-92.
  5. ↑ Snorre Sturlason: Heimskringla (Sagaer om de norske kongene), side 3, 9
  6. ↑ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), side 38
  7. ↑ 7,0 7,1 Harrison & Svensson 2007:192
  8. ↑ Steinsland, Gro: Norrøn religion : Myter, riter, samfunn. Oslo 2005. Side 425
  9. ↑ Karlevistenen i Sverige, oland.se
  10. ↑ Knud Togeby: «Europeisk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 2, Bokklubben Nye Bøker, ISBN 82-574-0063-7 (s. 246)

Litteratur

  • Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002 i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse
  • Harrison, D. & Svensson, K. (2007): Vikingaliv. Fälth & Hässler, Värnamo. ISBN 91-27-35725-2
  • Nationalencyklopedin (1995), tome 16, s. 91-92.
  • Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion : myter, riter, samfunn, Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-530-2607-7
  • Snorre Sturlason: Heimskringla (Snorres kongesagaer), Oslo 6. utg. 2003. ISBN 82-05-31464-0
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Runestein&oldid=37842»