Rochus Misch
| Rochus Misch | |||
|---|---|---|---|
| Troskap |  Tyskland til 1945 | ||
| Tjenestetid | 1937–1945 | ||
Rochus Misch (født 29. juli 1917 i Oppeln, død 5. september 2013 i Berlin) var SS-Oberscharführer i Leibstandarte-SS Adolf Hitler og arbeidet som kurér, vakt og telefonoperatør for Adolf Hitler 1940-1945.
Misch var ingen engasjert nazist og meldte seg aldri inn i NSDAP; han var katolikk fra Øvre Schlesien.[1] Som siste gjenlevende tidsvitne om førerbunkeren, der han passet sentralbordet da Berlin falt, så Misch likene av Hitler og Eva Braun etter selvmordene. Etter krigen satt han ni år i russisk krigsfangenskap.[2]
Konen hans var jødisk, noe Misch nektet for også etter krigen; datteren Brigitta visste det fordi mormoren hadde fortalt henne det.[3]
Bakgrunn
Far til Misch omkom i første verdenskrig før sønnen ble født. Moren døde av sykdom i 1920, så Misch vokste opp hos hennes foreldre. Etter å ha vært i malerlære, meldte han seg i 1937 til SS. Under felttoget i Polen i 1939 ble han såret av et skudd i lungen. Under slaget ved Modlin, en sterk festning nær Warszawa, forsøkte Misch å forhandle frem dets kapitulasjon skjønt han selv var blitt såret; for dette ble han tildelt Jernkorset.[4]
Da ble frisk, meldte han seg med de beste anbefalinger fra sin sjef til ny tjeneste for SS-Obergruppenführer Julius Schaub, Hitlers sjefsadjutant, og ble ansatt.
Hitlers livvakt
Som medlem av Hitlers faste stab reiste han med den tyske toppledelsen til de ulike bunkrene hvor de til enhver tid oppholdt seg. 16. januar 1945, etter at tyskernes hadde mislyktes i sitt (aller) siste større angrep, Ardenneroffensiven, flyttet Misch med resten av Hitlers personlige stab inn i førerbunkeren i Berlin, som han stort sett ikke forlot før sammenbruddet 2. mai. Misch tok hånd om alt direkte samband til og fra bunkeren, og var den eneste i bunkeren som var bevæpnet utover vaktene ved inngangen.
Etter Hitlers selvmord 30. april 1945 og ekteparet Josef og Magda Goebbels den 1. mai 1945, utvekslet Misch og Johannes Hentschel, de to siste gjenværende i bunkeren, brev til hverandres ektefeller, i tilfelle noe skulle hende med dem. Hentschel driftet aggregatene som leverte strøm, luft og vann, også til lasarettet for sårede soldater opprettet i Rikskanselliets kjeller.
Fangenskap
Misch ble tatt til fange av russerne på Stettiner Bahnhof 2. mai 1945 etter å ha flyktet fra førerbunkeren 2. mai 1945, rett før russerne inntok den. Sammen med Hitlers personlige pilot Hans Baur ble han sendt til Moskva, der begge ble forhørt og mishandlet, ut fra Stalins idé om at Hitler ikke var død, men hadde benyttet seg av en dobbeltgjenger.[5]
I russiske arkiver fant BBC brevet der Misch ba NKVD-sjefen Berija om å bli skutt, heller enn å sitte fanget. I stedet ble han sittende i fangeleirer i Kasakhstan og Ural til sin løslatelse i 1953, da han fikk reise hjem og etablerte seg i Vest-Berlin.[6]
Tilbake til Berlin
Tilbake hos sin ektefelle Gerda og datteren Brigitta tok Misch opp sitt tidligere yrke som maler og bodde som pensjonist bare 2 km fra førerbunkeren.
Da Berlinmuren falt i november 1989, ble også førerbunkeren gjenoppdaget. Misch gikk da offentlig ut og ba om at den - som et viktig krigsminne - ikke måtte fjernes.
Misch kom igjen i overskriftene i mai 2005 da han foreslo at det skulle reises en plakett for de drepte Goebbelsbarna. Han ble beskyldt for å sverte holocaustsofrenes minne.
Etter at Bernd Freytag von Loringhoven døde i 27. februar 2007, var Misch det siste gjenlevende vitnet fra førerbunkeren fram til sin død.
I april 2006 ble det sendt en dokumentarfilm om ham i den tyske TV-kanalen MDR, under tittelen Der letzte Zeuge – Rochus Misch («Det siste vitnet – Rochus Misch»), tilgjengelig på youTube.[7] Samtidig ble også hans memoarer utgitt i Frankrike: J'etais garde du corps d'Hitler («Jeg var Hitlers livvakt») som straks gikk inn på 10.-plass på den franske bestselgerlisten. Boken ble også utgitt i Sør-Amerika, Japan, Spania, Polen og Tyrkia; og i Tyskland høsten 2007 med tittelen Ich war Hitlers Leibwächter.
Misch var tilsynelatende lojal overfor Hitler frem til sin død i 2013.[8]
Referanser
- ↑ Bahnsen, Uwe: Førerbunkeren (s. 26), Aschehoug, 1976, ISBN 8203084923
- ↑ Letzter Zeitzeuge von Hitlers Suizid ist tot, die Zeit 6. september 2013
- ↑ Steve Rosenberg: «My father was Hitler's bodyguard», BBC 4. september 2009
- ↑ Schnoor, Stefan (15. mai 2011). «The last survivor of Hitler’s downfall - The Fuhrer's bodyguard gives last interview». Daily Express.
- ↑ Misch: Der letzte Zeuge (s. 241-42)
- ↑ Ralf Simon: «Djevelens livvakt», Spiegel 29. juli 2007
- ↑ «Det siste vitnet», youTube
- ↑ «BBC NEWS | Europe | My father was Hitler's bodyguard». web.archive.org. 8. september 2009. Arkivert fra originalen 8. september 2009. Besøkt 18. desember 2020.