Riivo Sinijärv
| Riivo Sinijärv | |||
|---|---|---|---|
| Estlands utenriksminister | |||
| 17. april 1995–6. november 1995 | |||
| Regjering | Vähi II | ||
| Forgjenger | Jüri Luik | ||
| Etterfølger | Siim Kallas | ||
Riivo Sinijärv (født 1947) er en estisk politiker og bedriftsleder. Han var medlem av flere av Estlands regjeringer etter uavhengigheten fra Sovjetunionen.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Han er utdannet ingeniør i kjemisk prosessteknologi. Han arbeidet først som forskningsassistent ved Det estiske vitenskapsakademiet, senere ved Det nasjonale instituttet for kjemisk fysikk og biofysikk i Tallinn. I 1988 ble han administrerende direktør for en farmasibedrift, og i 1989 leder for den estiske SMB-foreningen.[1][2]
Like etter at Estland ble uavhengig fra Sovjetunionen i 1991, ble han blant lederskikkelsene i Det estiske samlingspartiet, som for en stor del bestod av «reformkommunister» fra glasnost og perestrojka. Han var stedfortredende industri- og energiminister i overgangsregjeringene.[1] Ved de første frie parlamentsvalgene i 1992 ble Sinijärv leder for Samlingspartiets valgforbund «Trygt hjem», som ble sittende i opposisjon til Mart Laars høyreregjering. Sinijärv var formann i Riigikogus utenrikskomité fra 1992 til 1993.[3]
Fra 1993 til 1995 var han Estlands ambassadør i Storbritannia med sideakkreditering til Irland.[1][2][3]
Etter parlamentsvalgene i 1995 var Sinijärv medlem av flere ustabile regjeringsdannelser ledet av Samlingspartiets Tiit Vähi og Mart Siimann. Sinijärv var utenriksminister fra april 1995 til regjeringen gikk i oppløsning i november samme år etter en telefonavlyttingssak. Han gikk så til stillingen som leder for statskontoret for EU-integrasjon. I august 1996 ble han konsultativ europaminister, men overtok allerede i desember 1996 som innenriksminister, etter at Det estiske reformpartiet trakk seg ut av regjeringen. Han fortsatte etter regjeringsskiftet i mars 1997, men gikk av måneden etter.[2][4]
Sinijärv var konsulent ved privatiseringen av jernbaneselskapet Eesti Raudtee, deretter konserndirektør i selskapet fra 2001 til 2006.[2][5]
Han har vært president for Europabevegelsen i Estland i mange år.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ 1,0 1,1 1,2 Jõeste, Marje (red.) (1993). «Üürike, Madis». Estonia, a Reference Book, 1993 (på engelsk). Oversatt av Tiia Raudma og Margareta de Villacis. Tallinn: Estonian Encyclopaedia Publishers. s. 152. ISBN 5-89900-027-9.
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 «Riivo Sinijärv» (på estisk). Tallinns universitet. Besøkt 23. mars 2022.
- ↑ 3,0 3,1 Mõttus, Aaro m.fl. (red.) (2004). «Riigikogu liikmed fraktsioonides». Riigikogu VII, VIII ja IX koosseis. Statistikat ja kommentaare (PDF) (på estisk). Tallinn: Riigikogu. s. 87. ISBN 9985-9246-9-X.
- ↑ Mõttus, Aaro m.fl. (red.) (2004). «Valitsusliidud ja valitsuskabinetid». Riigikogu VII, VIII ja IX koosseis. Statistikat ja kommentaare (PDF) (på estisk). Tallinn: Riigikogu. s. 249–251. ISBN 9985-9246-9-X.
- ↑ Mäekivi, Mirjam (14. desember 2006). «Vare ja Sinijärv lahkuvad raudteelt suure koondamishüvitisega». Postimees (på estisk). Besøkt 23. mars 2022.