Olav Lien

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Olav Lien

Olav Lien (1896–1957) var en norsk sakfører og politiker. Han var en av lederne for Bygdefolkets Krisehjelp under gjeldskrisen i landbruket i 1930-årene. Han gikk senere inn i Nasjonal Samling som propagandist og ansvarlig for pressesensuren i Telemark.

Seminaristen og sakføreren

Han vokste opp på slektsgården Nordre Lien øverst i Svartdal i Seljord.[1][2]

Han gikk Tromsø lærerskole og arbeidet noen år som lærer i Kviteseid, der hans kone, som også var lærerutdannet, kom fra. Han tok både artium og juridisk embetseksamen som privatist. Han åpnet egen sakførervirksomhet i Kviteseid i 1929 og fikk bevilling som overrettssakfører i 1931.[1][3][4]

Lokalhistoriker Tore Skaug skrev i en biografisk fremstilling av Lien: «Snart var han kjent både i og utanfor bygda som litt av ein mirakeladvokat som heller ikkje alltid tok seg betalt».[1]

Gjeldskrisen i landbruket

Historiker Jostein Nerbøvik beskrev Lien som «ei merkeleg blanding av brennhuga idealist og laussloppen opportunist».[5] Lien mente at hans gamle parti Venstre var skyld i paripolitikken og gjeldskrisen i landbruket. Samtidig var han dypt uenig i Bondeparti-regjeringenes krisepolitikk, som tok utgangspunkt i å ta høyere priser og forbedre lønnsomheten i næringen. Han ble valgt inn i Kviteseid kommunestyre og formannskap for Arbeiderpartiet i 1931, men ble møtt med betydelig skepsis innad i partiet.[1]

Bygdefolkets Krisehjelp, som Lien var med på danne i 1931, tok sikte på å føre tvangsauksjonerte gårder tilbake til sine opprinnelige eiere. Krisehjelpen krevde, i likhet med Arbeiderpartiet, en allmenn nedskrivning av gjeld. Krisehjelpen ble kjent for sine massemobiliseringer av demonstranter til tvangsauksjoner og utkastelser, og for sine boikottaksjoner mot de som kjøpte gårdene.[1][6]

Krisehjelpen fantes over store deler av Østlandet, men var løst organisert. Historikerne er enige om at dette skapte et tomrom som kunne fylles av Liens karismatiske lederskap. I 1932 ble Lien formann i arbeidsutvalget og redaktør for bladet Bygdefolket. Lien ønsket et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og krisehjelpen, men dette ble avvist av Arbeiderpartiets landsmøte i 1933. Arbeiderpartiet suspenderte Liens medlemskap.[1]

Ved stortingsvalget i 1933 stilte Bygdefolkets Krisehjelp og Nasjonal Samling (NS) en fellesliste i Telemark fylkes landdistrikter med Olav Lien som førstekandidat. Krisehjelpen var nær konkurs og fikk en kontantoverføring fra NS. Det ble sagt, ifølge historiker Olav Rovde, «at Lien selde organisasjonen til partiet».[6] Listen fikk 9 prosent av stemmene i valgkretsen, og mellom 25 og 50 prosent i Kviteseid, Seljord, Bø og Hjartdal, men ikke noe stortingsmandat. Historiker Knut Kjeldstadli mente at «oppslutninga berodde på Olav Liens personlige autoritet og en tradisjonell bygderadikalisme, ikke på noen uttalt fascistisk sympati».[1] Rovde er langt på vei enig med Kjeldstadli og Nerbøvik, men mener at retorikken i Bygdefolket viser et ideologisk slektskap mellom bevegelsene.[6]

Mange i Bygdefolkets Krisehjelp var misfornøyde med samrøret med NS. Overgangen av medlemmer ble ikke så stor som NS hadde håpet på.[7] Olav Lien meldte seg heller ikke inn i NS.[8] Ved kommunevalgene i 1934 stilte Bygdefolkets Krisehjelp egne lister i flere kommuner. Krisehjelpen fikk 7 av 24 representanter i Kviteseid kommunestyre – Lien var én av dem – men ble holdt utenfor formannskapet.[9][10]

I 1935 inngikk Arbeiderpartiet og Bondepartiet kriseforliket, og «Bygdefolkets Krisehjelp kvarv bort i ei skodde av brochmannianisme og i eit kaos av indre oppgjer og eksklusjonar».[7] Bladet Bygdefolket gikk opp i Vår Vei, som var et NS-organ for Telemark og Aust-Agder, og som utkom til over stortingsvalget i 1936.[6][7]

Okkupasjonen og NS

Fil:NS-fylkesstyret i Telemark (TGM-B.31977.L5.103).jpg
Nasjonal Samlings fylkesstyre i Telemark i 1940–1941. Lien sitter fremst, lengst til venstre.
Foto: Jensen Atelier / Telemark Museum

I 1937 ble Lien valgt inn i kommunestyret og formannskapet i Kviteseid som førstekandidat på en borgerlig fellesliste.[11][12] Han stilte seg også i spissen for en arbeidsgiverforening for landbruket i Vest-Telemark, som kunne forhandle kollektivt med Norsk Skog- og Landarbeiderforbund og motarbeide import.[13][14][15] Lien støttet arbeidernes organisasjons- og streikerett: «arbeidskrafti er deira einaste aktivum».[16]

Lien ble tuberkulosesyk i slutten av 1930-årene og var mindre fremme i offentligheten, men ble brukt som juridisk konsulent.[1]

Han meldte seg inn i NS under den tyske okkupasjonen av Norge, men motivasjonen er uklar. Han ble oppnevnt til presseleder i Telemark, og han var da med på å utøve sensur og avsette flere redaktører. Han rapporterte til både Pressedirektoratet og tyskerne.[1] Han var også «rikstaler» og opptrådte blant annet på vervemøter for Den norske legion.[8]

Hans kone støttet ikke NS og separerte seg fra ham. Etter frigjøringen vitnet hun også mot ham under landssvikoppgjøret.[17]

I 1949 ble han dømt i Vest-Telemark herredsrett til 2,5 års fengsel. Rettens flertall la vesentlig vekt på at Lien var syk og ikke hadde kunnet arbeide som sakfører på flere år.[1][18] Påtalemyndigheten anket straffeutmålingen til Høyesterett, som i 1951 skjerpet straffen til 4 års fengsel og ett års tap av retten til å drive sakførervirksomhet.[19]

De siste årene han levde, drev Lien sakførervirksomhet. Han ble etter hvert tillitsmann i Kviteseid sparebank, men holdt ellers ingen offentlig profil.[1]

Referanser

  1. ↑ 1,00 1,01 1,02 1,03 1,04 1,05 1,06 1,07 1,08 1,09 1,10 Skaug, Tore (2007). «Olav Lien – frå krisehjelp til landssvik». Gamalt frå Kviteseid. Kviteseid historielag. 22: 51–68. ISSN 0801-6186. 
  2. ↑ Flatin, Tov (1954). «Gardar og ættir». Seljord. III. Seljord kommune. s. 20. 
  3. ↑ Halbo, Sverre M. (1933). Norges advokater og sakførere 1932. Utgitt av Den norske Sakførerforening. Oslo: Aschehoug. s. 288. 
  4. ↑ Møller, Tryggve Juul (red.) (1950). Studentene fra 1925: biografiske opplysninger og statistikk samlet til 25-års jubileet 1950. Oslo. s. 216. 
  5. ↑ Nerbøvik, Jostein (1991). Bønder i kamp: Bygdefolkets Krisehjelp 1925–35. Oslo: Samlaget. s. 77. ISBN 82-521-3476-9. 
  6. ↑ 6,0 6,1 6,2 6,3 Rovde, Olav (2017). «Den nasjonalsosialistiske røsla i bygd og by i Telemark før andre verdskrig». Telemark historie: Tidsskrift for Telemark historielag. 38: 15–31. ISBN 978-82-993715-6-8. ISSN 0800-3408. 
  7. ↑ 7,0 7,1 7,2 Nerbøvik, Jostein (1991). Bønder i kamp: Bygdefolkets Krisehjelp 1925–35. Oslo: Samlaget. s. 246–247. ISBN 82-521-3476-9. 
  8. ↑ 8,0 8,1 «Rettssaken mot ‘presseleder’ Olav Lien». Porsgrunns Dagblad: 3. 6. september 1949. 
  9. ↑ «Kommunevalgene; våre representanters stilling». Bygdefolket. Porsgrunn: 1. 27. oktober 1934. 
  10. ↑ «Arbeiderpartiet fikk ordføreren i Kviteseid». Telemark Arbeiderblad. Skien: 8. 28. desember 1934. 
  11. ↑ «Til ordfører i Kviteseid». Telen. Notodden: 1. 30. desember 1937. 
  12. ↑ «Valget i Telemark». Telen. Notodden: 2. 21. oktober 1937. 
  13. ↑ «Arbeidsgjevarlag i skog- og jordbruket skipa i Vest-Telemark». Telemark Arbeiderblad. Skien: 1. 8. november 1937. 
  14. ↑ «En spekulant». Telemark Arbeiderblad. Skien: 4. 10. november 1937. 
  15. ↑ «Telemark arbeidsgiverlag». Telen. Notodden: 1. 30. juni 1938. 
  16. ↑ Lien, Olav (28. desember 1937). «Prisar og løner i jord- og skogbruk». Telen. Notodden: 1. 
  17. ↑ «Rettssaken mot NS-presseleder Olav Lien». Porsgrunns Dagblad: 1–2. 8. september 1949. 
  18. ↑ «To og et halvt års fengsel for Olav Lien». Porsgrunns Dagblad: 1. 13. september 1949. 
  19. ↑ «Olav Lien får straffen skjerpet». Rjukan Arbeiderblad: 2. 5. januar 1951. 

Litteratur

  • Frøland, Kaare (1962). Krise og kamp: Bygdefolkets Krisehjelp: en kriseorganisasjon i norsk mellomkrigspolitikk. Oslo: Universitetsforlaget. 
  • Nerbøvik, Jostein (1991). Bønder i kamp: Bygdefolkets Krisehjelp 1925–35. Oslo: Samlaget. ISBN 82-521-3476-9. 
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Olav_Lien&oldid=245133»