Nils Landmark
| Nils Landmark | |||
|---|---|---|---|
| Født | Kristiania | ||
Nils L. Landmark (født 11. mars 1775 i Kristiania, død 29. oktober 1859 i Fjaler) var en norsk sorenskriver, proprietær og politiker.
Han var sønn av kunstvever Nils Svensson fra Värmland, som tok navnet Landmark og innvandret til Norge i ung alder, og dennes norske hustru Karen Andersdatter Killerud. Faren døde i 1782, og moren hadde ikke råd til å forsørge deres seks barn. Nils ble satt bort til en velstående slektning eller svoger av moren, bakermester Schiøberg. I 16-årsalderen flyttet han inn hos sorenskriver Johan Daniel Stub i Nordfjord, som hans eldre bror Andreas Landmark var fullmektig for. Stub skal ha betalt for Nils Landmarks opphold ved Københavns Universitet, hvor han tok juridisk eksamen i 1797. Deretter ble han fullmektig hos Stub, som var gammel og syk, og i 1799 ble Landmark bemyndiget til å styre embedsforretningene. Han bestyrte også i et par år Sunnfjord sorenskriverembede.[1][2]
Stub døde i 1802, og i 1804 flyttet Landmark fra Nordfjord til Sunnfjord, hvor han ble fullmektig for den nye sorenskriver Ludvig Rennord. Landmark ble konstituert som sorenskriver etter Rennords død i 1806, og i 1808 ble han endelig utnevnt til sorenskriver. Han satt i embedet til utgangen av 1852. Han var jordbruksinteressert og kjøpte storgården Tysse i Holmedal, som ble drevet som et mønsterbruk for moderne jord- og hagebruk.[1][2]
Landmark var innvalgt på Stortinget fra Nordre Bergenhus amt 1821–1823, samtidig som broren, og var sekretær i Stortinget og visesekretær i Odelstinget i 1821. Nils Landmark var medlem av hele 15 komiteer, hvorav formann i to og sekretær i fem.[1][2]
Nils Landmark ble utnevnt til ridder av Nordstjerneordenen i 1821.[1] I 1851 ble han også utnevnt til ridder av St. Olavs Orden «for embedsvirksomhet og for nidkjærhet ved utførelsen av offentlige verv».[3]
Han var farfar til sogneprest Jonas Rein Landmark og oldefar til filosof Johan Daniel Landmark og forfatteren Julli Wiborg.[1]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 Landmark, A. (1924). Landmark. Stamtavle over en norsk slegt. Kristiania: Cammermeyers boghandel. s. 84–90.
- ↑ 2,0 2,1 2,2 Lindstøl, Tallak (1914). Stortinget og statsraadet 1814–1914. Bind 1, del 2: Biografier L–Ø samt tillæg. Kristiania. s. 525–526.
- ↑ Amundsen, O. Delphin (1947). Den kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947. Utgitt av Ordenskanselliet. Oslo: Grøndahl & Søn. s. 153.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata