Mikhail Gorbatsjov

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Mikhail Gorbatsjov
Михаил Сергеевич Горбачёв
Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov
Sovjetunionens statsleder
11. mars 1985–25. desember 1991
ForgjengerKonstantin Tsjernenko
EtterfølgerIngen
Generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti
11. mars 1985–24. august 1991
ForgjengerKonstantin Tsjernenko
EtterfølgerVladimir Ivasjko (fungerende)
Sovjetunionens president
1. oktober 1988–25. desember 1991
VisepresidentAnatolij Lukjanov
Gennadij Janajev
ForgjengerAndrej Gromyko
EtterfølgerGennadij Janajev (fungerende kuppmaker, 19.–21. august 1991)
Nobels fredspris
1990

Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov[lower-alpha 1] (1931–2022) var en russisk og tidligere sovjetisk politiker, som var den siste statslederen i Sovjetunionen fra 1985 til 1991.[1] Han styrte som generalsekretær i sentralkomitéen i Sovjetunionens kommunistiske parti fra 1985 til mars 1990 og deretter som Sovjetunionens president fra mars 1990 til desember 1991. Gjennom sin politikk med perestrojka og glasnost bidro han til Sovjetunionens sammenbrudd og dermed avslutningen av den kalde krigen. Gorbatsjov fikk Nobels fredspris i 1990 for sin viktige rolle i omveltningene i østblokken.[2] Hans kone Raisa deltok som likeverdig i hans offentlige opptredener noe som var uvanlig for en russisk leder.[3]

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Gorbatsjov kom fra landbruksområdet Stavropol kraj i det nordlige Kaukasus og ble født den 2. mars 1931 i Privolnoje i en russisk-ukrainsk familie.[4] Moren var ukrainsk. Familien var fattig.[5] Som barn opplevde han hungersnøden i Sovjetunionen.[6] Han vokste opp i rikt jordbruksdistrikt historiske dominert av kossaker og uten med livegenskap som i det sentrale Russland. Gorbatsjov hadde praktisk sans og fysisk styrke etter arbeid i landbruket.[7] Begge bestefedrene hans ble arrestert etter falske anklager i 1930-tallet. Bestefaren hans på farssiden ble sendt i eksil til Sibir.[8][9] Faren tjenestegjorde under andre verdenskrig og ble først meldt, men kom hjem etter fire år ved fronten.[5]

Han studerte jus ved Statsuniversitetet i Moskva, der han ble uteksaminert i 1955.

Han giftet seg med Raisa Titorenko (av ukrainsk bakgrunn) i september 1953.[3] Paret vendte tilbake til Stavropol-regionen, der Gorbatsjov nådde til topps i det lokale kommunistpartiet.[5]

I 1970 ble han partiformann i den nordkaukasiske region og fikk medlemskap i Det øverste sovjet. Deretter ble han landbrukssekretær. I 1971 ble han valgt inn som medlem av kommunistpartiets sentralkomite og i 1978 ble han valgt til sekretær i sentralkomiteen. På denne tiden flyttet han til Moskva.

Gorbatsjovs forbilder var særlig de to sosialistiske filosofene Alexander Herzen og Vissarion Belinskij som la hovedvekt på individets verdighet.[7]

Glasnost og perestrojka[rediger | rediger kilde]

Gorbatsjov (til venstre) med Erich Honecker, SEDs partidag, Berlin, 1986.

I 1980 ble han medlem av politbyrået. I den egenskap fikk Gorbatsjov det fulle ansvar for landets økonomi. Etter at først Jurij Andropov og deretter Konstantin Tsjernenko døde i henholdsvis 1984 og 1985, ble Gorbatsjov utnevnt til partiets generalsekretær. Han innledet nesten omgående et omfattende politisk og økonomisk reformprogram under parolene «glasnost» (åpenhet; blant annet for at ledelsen skulle få informasjon om problemer i samfunnet) og «perestrojka» (omstrukturering).[5] Hensikten var å reformere systemet, men det skulle bevares, ikke brytes ned. Systemet var i seg selv godt nok, men det skulle akselereres, og arbeidsdisiplinen skulle forbedres. Perestrojka ble til etter Tsjernobyl-ulykken som avslørte svakhetene og dysfunksjonene i sovjetstaten: Gorbatsjov kritiserte serviliteten og forfølgelse av anderledestenkende. I 1989 ble det for første gang arrangerte en form for frie valg til det øverste sovjet og innbyggerne fikk der se at Andrej Sakharov åpent utfordret Gorbatsjov.[7]

Gorbatsjov var 54 år da han kom til makten. Han hadde nye ideer om hvordan Sovjetunionens økonomi skulle reddes fra strukturproblemene den hadde. I motsetning til sine forgjengere hadde Gorbatsjov en energisk og fargerik karisma. Han talte direkte til folket og hørte på deres kommentarer og kritikk. Han elsket å improvisere og forstod å utnytte TV-mediet på en effektiv måte. Han besøkte fabrikker og arbeidsplasser og fikk på denne måten redusert avstanden til folket. Han mestret alle politikkens fasetter, og med sin populistiske sans var han revolusjonerende i sovjetisk sammenheng.

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Med hustruen Raisa i Finland, 1987.

Samtidig med innsatsen innenlands arbeidet Gorbatsjov for internasjonal avspenning og nedrustning. Han hjemkalte de sovjetiske troppene fra Afghanistan i 1989, fikk slutt på våpenkappløpet med USA (avtale i 1987), og fastslo at det ikke ville bli brukt våpenmakt mot befolkningen i Øst-Europa i 1989. Det var med bakgrunn i dette han mottok Nobels fredspris i 1990.[2] Da Berlinmuren falt i 1989 ba KGB-offiseren Vladimir Putin i Dresden om militær hjelp mot opphissede folkemassene, uten å få svar fra Moskva.[5]

«Gorbimani»[rediger | rediger kilde]

Bush, Reagan og Gorbatsjov i New York, 1988

Mens Gorbatsjov var i USA i desember 1987, for det tredje møtet med president Ronald Reagan, opplevde han det som senere har blitt kalt «gorbimani». Den siste dagen Gorbatsjov og hans kone Raisa var i Washington, D.C. kjørte de med bil gjennom gatene for å se seg rundt. Da han så folkemengden som sto i gatene og jublet til ham, ba Gorbatsjov sjåføren om å stoppe. Han gikk ut av bilen og begynte å hilse på folk med håndtrykk og omfavnelser. Denne opplevelsen satte han stor pris på, for det russiske folket var langt mindre åpenlyst begeistret for hans forsøk på å forandre verden. Gorbimanien kunne sees også andre steder enn i gatene. Sovjetlederen ble feiret med store middager og hyllet i mediene. Magasinet Time kåret ham til «årets mann» i 1987.

Sovjetunionens oppløsning[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1991 støttet han hardlinere og sendte stridsvogner inn i Litauen i et forsøk på stanse oppløsning av unionen.[7] Etter et mislykket kuppforsøk fra kommunistpartiets harde kjerne, og et vellykket motkupp fra reformfløyen under Boris Jeltsin, var Gorbatsjov politisk svekket og måtte være passiv tilskuer til at Sovjetunionen gikk i oppløsning. Da Gorbatsjov returnerte til Moskva etter å ha vært i husarrest på Krim valgte han å se til sin syke kone i stedet for å opptre offentlig. Denne prioriteringen av familie og privatliv gikk helt på tvers av tradisjonen i Russland og Sovjetunionen. Jeltsin konspirerte med lederne i den hviterussiske og den ukrainske ledelsen om en nytt statsforbund til erstatning for Sovjetunionen. Den 25. desember 1991 trakk han seg formelt tilbake fra presidentstillingen for en stat som noen uker tidligere var blitt oppløst.[5][7]

Etter Sovjetunionens oppløsning utviklet det seg en livlig politisk aktivitet, men det var ikke plass til Gorbatsjov. Han gikk over til å drive privat konsulentvirksomhet i Moskva.

Det er blitt sagt om Mikhail Gorbatsjov at han, sammen med folk som Nelson Mandela og Alexander Dubček, var en av «tilbaketrekningens helter». De har det til felles at de avstod fra å bruke vold, og i stedet valgte en langsom og vanskelig tilbaketrekning fra maktposisjonen.

Etter Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Barack Obama, Joe Biden og Gorbatsjov, Washington D.C., 2009

Noen av pengene fra fredsprisen i 1990 brukte han til å etablere Novaja Gazeta, Russlands første liberale avis. Etter at han gikk av som president hadde han lite å leve av og medvirket blant annet i reklamer for Pizza Hut for å skaffe inntekt.[7]

I september 2008 sa Gorbatsjov og oligarken Aleksandr Lebedev at de skulle gå sammen og lage et politisk parti kalt Russland demokratiske parti,[10] og i mai 2009 var de i ferd med å være klare.[11] Dette var Gorbatsjovs tredje forsøk på starte et politisk parti.[12]

Han døde den 30. august 2022 på sykehus i Moskva etter lang tids sykeleie.[1]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Halvor Tjønn beskriver Gorbatsjov som en ærlig og anstendig, men godtroende person. Ifølge Tjønn var Gorbatsjovs største feil at han trodde godt om sovjetsystemet.[13] Professor Jardar Østbø ved institutt for forsvarsstudier skriver at Gorbatsjov representerte kommunismens utviklingstro og opplysningstanke. Da Gorbatsjov snakket med Andrej Gromyko straks etter Tsjernenkos dødsfall sa fikk han Gromyko med på at det var behov for endringer i Sovjetunionen. Ifølg Østbø forsto Gorbatsjov at sovjetsystemet hadde vesentlige svakheter og mangler, men han ville forbedre systemet innenfra og mistet kontrollen over det han satte i gang. Gorbatsjov hadde liten forståelse av nasjonalitetsproblemene i Sovjetunionen generelt og Ukraina spesielt, ifølge Østbø. Da han i 1991 forsto at Sovjetunionen var i oppløsning unnlot han å bruke militærmakt og avverget dermed mulig borgerkrig.[5]

Eliten i Russland anså Gorbatsjov som et fjols, eller i verste fall en forræder: Han utløste oppløsningen av Sovjetunionen uten å tjene noe på det selv. Gorbatsjov ønsket ikke selv at Sovjetunionen skulle avsluttes på den måten: Han ønsket å reformere og forbedre Sovjetunionen.[7]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ↑ russisk: Михаил Сергеевич Горбачёв

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ↑ 1,0 1,1 Jan Espen Kruse (30. august 2022). «Gorbatsjov er død – han endret verdenshistorien, men ble aldri populær hjemme». NRK. Besøkt 31. august 2022. 
  2. ↑ 2,0 2,1 «Nobels fredspris 1990» (på engelsk). Nobelstiftelsen. 15. oktober 1990. Besøkt 11. september 2011. 
  3. ↑ 3,0 3,1 «The life and love of the Soviet Union’s last leader». The Economist. 16. januar 2021. ISSN 0013-0613. Besøkt 5. mars 2023. 
  4. ↑ Gorbachev, Mikhail; Ikeda, Daisaku (22. juli 2005). «Moral Lessons of the Twentieth Century: Gorbachev and Ikeda on Buddhism and Communism» (på English). I.B.Tauris. Besøkt 9. oktober 2015. 
  5. ↑ 5,0 5,1 5,2 5,3 5,4 5,5 5,6 Østbø, Av Jardar; professor; forsvarsstudier, Institutt for. «Sjelden har det vært mer på sin plass å si: fred over hans minne.». Morgenbladet (på norsk). Besøkt 25. september 2022. 
  6. ↑ Gorbachev, Mikhail Sergeevich (1. januar 2006). «Manifesto for the Earth: Action Now for Peace, Global Justice and a Sustainable Future» (på English). CLAIRVIEW BOOKS. Besøkt 9. oktober 2015. 
  7. ↑ 7,0 7,1 7,2 7,3 7,4 7,5 7,6 «Mikhail Gorbachev did not mean the Soviet Union to end that way». The Economist. 30. august 2022. ISSN 0013-0613. Besøkt 5. mars 2023. 
  8. ↑ «The International Non-Govermental foundation for socio-economic and political studies (The Gorbachev Foundation) - Mikhail Gorbachev - Biography». Горбачев Фонд. Besøkt 9. oktober 2015. 
  9. ↑ Gorbatsjov, Mikhail. Gorbachev: On My Country and the World.. New York: Columbia University Press. s. 20. ISBN 978-0-231-11515-5. 
  10. ↑ Gray, Sadie. «Gorbachev launches political party with Russian billionaire». the Guardian. Besøkt 9. oktober 2015. 
  11. ↑ «Mikhail Gorbachev will found new political party / MosNews.com». 16. juli 2011. Arkivert fra originalen 16. juli 2011. Besøkt 9. oktober 2015. 
  12. ↑ «Gorbachev sets up Russia movement». 20. oktober 2007. Besøkt 9. oktober 2015. 
  13. ↑ Tjønn, Halvor (2. september 2022). «Ein ærleg mann som tok feil». www.dagogtid.no (på norsk nynorsk). Besøkt 25. september 2022. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Av Gorbatsjov

Biografier

  • William Taubman Gorbachev: His Life and Times 2017 ISBN 978-0393647013

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Mikhail Gorbatsjov – sitater

Forgjenger  Sovjetunionens president
1988–1991 		Etterfølger
ingen (Sovjetunionen oppløst)
Forgjenger  Generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti
1985–1991 		Etterfølger
Forgjenger  Formann i Russlands kommunistparti
1989–1990 		Etterfølger
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Mikhail_Gorbatsjov&oldid=445180»