Mark av Cornwall

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Mark av Cornwall
Fil:King Mark of Cornwall 11400.jpg
Kong Mark av Cornwall»,
illustrert av Howard Pyle (1905).

Mark av Cornwall (latin Marcus, kornisk Margh, walisisk March, bretonsk Marc’h) var en konge av Kernow (Cornwall) tidlig på 500-tallet. I den grad det finnes historiske realiteter bak navnet er det nær totalt omgitt av myter og legender, og er mest kjent for sin tilstedeværelse i legendene om kong Arthur som onkel av ridderen Tristan og som den eldre ektemannen til Isolde i den kjente middelalderromansen om Tristan og Isolde. Her inngår han et hemmelig samarbeid med Tristan, noe som gir Mark tilnavnet «hanreikongen».[1]

Legenden om Tristan og Isolde

Utdypende artikkel: Tristan og Isolde

Cornouailles lokalisering i Bretagne.

Kong Mark sendte nevøen, den unge ridderen Tristan, til Irland for å hendte sin unge brud, prinsesse Isolde. Tristans mor er kong Marks søster, hun kalles Elyzabeth hos Thomas Malory, og Blanscheflur hos Gottfried von Strassburg.[2] Ulykken skjer at Tristan og Isolde blir forelsket i hverandre. Det skjer ved hjelp av en magisk trylledrikk ment for Isolde og kong Mark, men som Tristan og Isolde ved et ulykkestilfelle drikker sammen. Det er begynnelsen til en av de heftigste kjærlighetsfortellinger i middelalderens litteratur.

Mark får mistanker om at det er en affære på gang og til sist blir hans mistanker bekreftet. I en del versjoner av fortellingen sender han Tristan av sted for å bli hengt, og forviser Isolde til et hus for spedalske. Tristan slipper unna hengingen og redder Marks brud fra hennes innesperring, men blir senere gjenoppdaget av Mark. Kongen tilgir dem til slutt ved at Isolde drar tilbake til ham, og Tristan forlater landet.

Framstilling av kong Mark av Cornwall fra 1300-tallet, fra Tristan-teppet. Et av de eldste bevarte billedtepper.[3]

Fortellingen er syklisk hvor Mark mistenker Tristan og Isolde for utroskap, og deretter tror at de er uskyldige. Dette skjer igjen og igjen i fortellingen. I franskmannen Bérouls versjon er Tristan og Isolde aldri i alvorlig fare grunnet at fortelleren erklærer at han selv og Gud er på deres side. Kong Mark, i rollen som ektemann, er ikke portrettert som idealistisk som andre konger i Arthur-litteraturen som kun er avbildet i rollen som konge, og ikke i den personlige rollen som ektemann.

I Prosa-Tristan forverres Marks karakter fra en sympatisk hanrei til en likefram skurk. Han voldtar sin niese og myrder henne deretter da hun føder hans sønn Meraugis. Han dreper også hennes bror Baldwin. I tidlige utgaver av fortellingen dør Tristan i Bretagne, langt unna Mark, men i Prosa-Tristan stikker Mark en kniv i ham mens han fredelig sitter under et tre og spiller harpe for Isolde. Selv om denne versjonen av Marks figur ble populær i andre middelalderverk, eksempelvis Palamedes-romansen og Thomas Malorys Le Morte d'Arthur, har moderne versjoner av legenden om Tristan og Isolde tendert til å hente inspirasjon fra de eldste, mer poetiske versjonene hvor kong Mark er mer sympatisk framstilt. I disse legendene er Mark vanligvis sett på som hersker av Cornwall, bosatt i festningen Tintagel Castle.

Sagnkonge

llustrasjon fra 1922 av N.C. Wyeth: «Kong Mark drepte den edle ridderen sir Tristram mens han satt og sang for sin frue Belle Isolde.»
Kong Mark og La Belle Isolde av Edward Burne-Jones (1862).

Kong Mark har sterk tilknytning til Cornwall, og det er mulig at han var en reell og historisk faktisk monark i dette området tidlig på 500-tallet. I walisiske legender er han kjent som March ap Meirchiawn, og kan ha vært Conomorus (walisisk Kynvawr) som etter sigende både styrte i Cornwall og Cornouaille, en historisk region i Bretagne.[4][5] Identifiseringen med Cunomorus ble gjort i helgenbiografien Vita Sancti Pauli Aureliani,[6] en walisisk helgen fra 500-tallet som er tilknyttet Bretagne. Her nevnes Mark som hersker av Cornwall tidlig på 500-tallet og med et antatt sete ved Castle Dore, en bygdeborg i nærheten av Fowey. Wrmonoc, forfatteren av helgenbiografien, sier om den hellige Paulinus at «fama ejus regis Marci pervolat ad aures quem alio nomine Quonomorium vocant» - «hans berømmelse nådde ørene til kong Marc, også kjent som Quonomorus.»[2] Quonomorus er også stavet Cunomorus, og dette navnet betyr bokstavelig «Hund-av-sjøen».[7]

Både Cunomorus og Tristan er knyttet til den berømte Tristansteinen, som også er lokalisert i Fowey. Steinen minnes Drustanus, sønn av Cunomorus:[2] «[D]RVSTA NVSHIC IACIT CVNO[M]ORI FILIVS» - «her ligger Drustan, Conomorus' sønn».[8]

Det er blitt spekulert i at dette kan tolkes som «Tristan, sønn av Conomorus», det vil si et annet eller overført slektskap mellom Tristan og Mark av Cornwall. Det er et monument[9] som også forsøksvis er knyttet til Tristan («Drustanus»). I de fleste tilfeller er imidlertid Mark referert til som Tristans onkel. Tristans mor (Blancheflor, Elizabeth, Isabelle) er Marks søster, men i en del senere tekstversjoner er Mark også referert til som beslektet med Tristans far Meliadus.

Det har vært forsøk på å knytte kong Mark til kong Conomor av Dumnonia (et britonsk kongedømme fra sub-romersk Britannia). Det er også spekulert om Wrmonoc (nevnt over) gjorde en feil i sin identifisering. I gammelwalisiske nedtegnelser er Mark nedtegnet som «March sønn av Meirchion» og er ulikt tilknyttet henholdsvis nordlige Wales, sørlige Wales eller sørvestlige Skottland.

Conomorus nevnes også av Gregorius av Tours (død 594) i dennes verk Historia Francorum sammen med figuren Waroch, og sistnevnte kan ha vært opprinnelsen til den senere fortellingen Erec et Enide av Chrétien de Troyes. I Historia Francorum skjulte Conomorus høvdingen Macliav (far til Waroch) fra hans fiender. I en annen helgenbiografi, Livene til helgenen, opptrer Mark eller Conomorus som «Comorre» og bortfører han Triphine, datter av «Gueroc» (Waroch) av Vannes (britonsk Gwened), et sted i Bretagne.[8]

Andre legender

Mark av Cornwall har også blitt tilknyttet en keltisk variant av en fortelling fra gresk mytologi om sagnkongen Midas og dennes eselører. I en walisisk fortelling hadde kong Mark ørene til en hest, noe som er ondskapsfull vitsing med hans navn, March, walisisk for «hest».[10][11] Historien forekommer i Tristan av den franske poeten Béroul fra 1100-tallet, hvor en dverg avslører at «Mark har hesteører» til et hagtorntre i nærvær av tre herrer.[10]

Ifølge en bretonsk fortelling utgitt i 1794, var Mark opprinnelig konge av Cornouaille, en historisk region på vestkysten av Bretagne, og satt i Ploumarch (Portzmarch).[12][13] Kongen dreper alle barberere som kjenner hemmeligheten om ørene hans, bortsett fra én som forteller hemmeligheten til sanden[13] (eller vinden).[14] Siv vokser fra dette stedet, som høstes for å lage siv til oboen (eller ganske enkelt pipen).[14] Når instrumentene spilles, ser musikken ut til å si at kongen har hesteører.[13][14] John Rhys spilte inn en walisisk fortelling som ligner på den enklere bretonske versjonen hvor sivet vokser fra stedet der kongens ofre var gravlagt.[15]

En utsmykket versjon fra 1905, samlet av Yann ar Floc'h, blander legenden om Ys med premisset om at Mark ble dømt av Gradlons datter Ahès (eller Dahut).[16] Mark prøvde å jakte på henne da hun antok skikkelsen av en dåhjort, og fikk ørene hans byttet ut med ørene til hans verdifulle hest Morvarc'h.[16][17]

I musikk, film og fjernsyn

Mark (kalt «Marke») er en figur i Wagners opera fra 1859, Tristan und Isolde, en rolle som blir sunget av en bass-stemme.

I det britiske TV-serien Arthur of the Britons fra 1970-tallet, ble Mark framstilt av Brian Blessed, og i filmen Tristan & Isolde (2006) ble han spilt av Rufus Sewell.

I filmen Lovespell (1981) ble han framstilt av Richard Burton.

Referanser

  1. ↑ Brewer, Ebenezer Cobham (1895): Dictionary of Phrase and Fable, s. 315
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 Mark Arkivert 21. desember 2010 hos Wayback Machine., The Camelot Project at the University of Rochester
  3. ↑ «The Tristan and Isolde Quilt», Womenfolk.com
  4. ↑ Fouracre, Paul; McKitterick, Rosamond (2005): The New Cambridge Medieval History: c. 500-c. 700, Cambridge University Press, s. 259
  5. ↑ King Mark of Cornwall, Characters from King Arthur's legends
  6. ↑ Livet til Paulinus Aurelianus, engelsk stavemåte Paul Aurelian, britonsk Paol Aorelian
  7. ↑ Thomas, Charles (1986): Celtic Britain. London: Thames & Hudson ISBN 0-500-02107-4; s. 70
  8. ↑ 8,0 8,1 Historia Francorum Arkivert 31. mai 2010 hos Wayback Machine., Celtic Literature Collective
  9. ↑ ved 50° 20′ 20.25″ N, 4° 39′ 13.87″ W, se GeoHack - Mark of Cornwall
  10. ↑ 10,0 10,1 Sargent-Baur, Barbara N. (2015): The Romance of Tristran by Beroul and Beroul II: Student Edition and English Translation, University of Toronto Press, ISBN 9782849525203; s. 35–37 (vv. 1306–50), og sluttnote, s. 127.
  11. ↑ Rhys, John (1901): Celtic Folklore: Welsh and Manx. 1. Oxford: Oxford University Press. s. 233–234.
  12. ↑ Han er kjent som «kongen av Portzmarch» (ikke som Mark) i Cambrys versjon fra 1794.
  13. ↑ 13,0 13,1 13,2 Cambry, F.: Voyage dans le Finistere en 1749, II, 287; sitert av Loomis (1950), s. 290–291
  14. ↑ 14,0 14,1 14,2 Wood, Charles W. (1891): «The Bretons at Home», The Argosy. 52, s. 226.
  15. ↑ Rhys, John (1901): Celtic Folklore: Welsh and Manx. Bind 1. Oxford: Oxford University Press. ISBN 9780384506107; s. 233–234.
  16. ↑ 16,0 16,1 Brékilien, Yann (1973): Le roi Marc'h aux oreilles de cheval. Nature et Bretagne. s. 37–.
  17. ↑ Milin, Gaël (1991): Le roi Marc aux oreilles de cheval. Librairie Droz. ISBN 9782600028868; s. 245–252.

Litteratur

Eksterne lenker

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
  • «Mark» hos The Camelot Project
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Mark_av_Cornwall&oldid=258898»