Kurt Gerstein

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Kurt Gerstein

Kurt Gerstein (født 11. august 1905 i Münster;[1] død 25. juli 1945 i Paris) var en tysk ingeniør og SS-offiser som var hygienefagmann i Waffen-SS, først med graden Obersturmführer. Han var i tilintetgjørelsesleirene Belzec og Treblinka i 1942 andre verdenskrig. Der var han vitne til bruken av eksos under massemord; han var også senere vitne til bruken av Zyklon B for samme formål. Gerstein forsøkte å informere nøytrale land om sine observasjoner. Gerstein møtte den svenske diplomaten Göran von Otter på toget mellom Berlin og Warszawa og de samtalte om Gersteins opplevelser.[2] Etter den tyske kapitulasjonen la han frem sine vitnesbyrd skriftlig. Gersteinrapporten ble nevnt under Nürnbergprosessen som bevis for leveranser av Zyklon B til Auschwitz.[3]

Gerstein meldte seg i 1925 inn i den protestantiske kristelige ungdomsbevegelsen[4] og hans kristelige-moralske overbevisning ble sterkere med alderen.[5] Han meldte seg inn i NSDAP i mai 1933 (samtidig med faren og brødrene)[1] og i SS i 1934. Gerstein var etter 1933 medlem av Martin Niemöllers Den bekjennende kirke og hadde i disse kirkelige kretser kontakt med personer som var motstandere av naziregimet. Da Wittekind, et rasistisk og kristendomsfiendtlig stykke, ble vist i hjembyen brøt Gerstein inn i forestillingen hvorpå han ble anholdt og banket opp av en gruppe SA-menn.[5] Han satt seks uker i varetekt høsten 1936 og ble utestengt fra partiet. I 1938 ble han på nytt arrestert og satt internert i konsentrasjonsleiren Welzheim.[5][1] Gerstein gikk inn i Waffen SS i 1941, ifølge ham selv for å sabotere nazistenes kriminelle virksomhet.[6] I Waffen SS arbeidet som ekspert på hygiene og desinfeksjon ved hygieneinstituttet i Berlin og skaffet seg informasjon om T-4s drap på psykiatriske pasienter i Grafeneck og Hadamar.[1][4]

Sommeren 1942 ble han sendt til det okkuperte Polen for å overbevise Odilo Globocnik og Christian Wirth om å ta i bruk Zyklon B til avliving i utryddelsesleirene. I august 1942 besøkte han Belzec-leiren ved Lublin og han var der vitne til bruk av en eksos fra en dieselmotor til gasskamrene. Det var Lorenz Hackenholt som bestyrte avlivingen med eksos fra en motor. På vei tilbake til Berlin møtte han den svenske diplomaten von Otter på toget. Gerstein fortalte von Otter om hva som foregikk og oppfordret von Otter om å rapportere til den svenske regjeringen og de allierte. Gerstein informerte Otto Dibelius den protestantiske biskopen i Berlin.[4][7] Han forsøkte også å få et møte med den pavelige nuntius erkebiskop Cesare Orsenigo i Berlin, men lyktes ikke. Gerstein gjenforteller det selv i en rapport sitert i Nürnberg-prosessene: Han møtte aldri nuntien. Det er sant at Gerstein dro til nuntiaturet. Det er ikke kjent nøyaktig når. Man vet at han snakket med et medlem av nuntiaturet, men vi vet ikke med hvem. Det er lett å forestille seg reaksjonen til nuntiaturets personell ved ankomsten av noen i SS-uniform som sier at han har avsløringer. Det var logisk å tro at det var en provokasjon. Det hadde vært presedenser.[8]

Diplomaten von Otter rapporterte muntlig til sjefen for den politiske avdelingen i Sveriges utenriksdepartement som ikke informerte de allierte fordi de mente det var for risikabelt å sendte informasjon mellom to fiendtlige makter. Dibelius bekreftet overfor von Otter at Gerstein var pålitelig. Walter Laqueur fikk i 1980 se von Otters mappe i departementet og den inneholdt bare et brev fra von Otter til den svenske diplomaten grev Lagerfelt i London: Brevet gjengir historien Gerstein fortalte blant annet med beskrivelse av dødsleiren Belzec.[9]

Død

Kurt Gerstein ble funnet død i det franske Cherche-Midi-fengselet i 1945, etter angivelig å ha begått selvmord.[10] Gersteins liv og virke er preget av motsetninger og tvetydigheter som ettertidens forskere har hatt vanskelig for å finne ut av.[6][11][12][5]

Gerstein kom fra en borgerlig familie. Faren nasjonalist, protestant og antisemitt, og arbeidet som dommer.[5] Gerstein var utdannet gruveingeniør. Han sa opp sin stilling ved den statlige bergforvaltningen i Preussen og begynte i 1936 på medisinstudier i Tübingen.[1]

Litteratur

  • Dieter Gräbner, Stefan Weszkalnys: Der ungehörte Zeuge. Kurt Gerstein – Christ, SS-Offizier, Spion im Lager der Mörder. Conte, Saarbrücken 2006, ISBN 3-936950-45-8.
  • Helmut Franz: Kurt Gerstein, Außenseiter des Wiederstandes der Kirche gegen Hitler, Polis 18, Zürich 1964
  • Saul Friedländer: Kurt Gerstein oder die Zwiespältigkeit des Guten. Beck’sche Reihe (1789), München 2007, ISBN 3-406-54825-3 (deutsche Erstausgabe: Bertelsmann, München 1968; Originaltitel: Kurt Gerstein ou l’ambiguité de bien. Castermann, Paris 1967, übersetzt von Jutta und Theodor Knust)
  • Jürgen Schäfer: Kurt Gerstein – Zeuge des Holocaust. Ein Leben zwischen Bibelkreisen und SS. In: Beiträge zur Westfälischen Kirchengeschichte, Band 16. Luther, Bielefeld 1999, ISBN 3-7858-0407-5.
  • Bernd Hey, Matthias Rickling, Kerstin Stockhecke: Kurt Gerstein (1905–1945). Widerstand in SS-Uniform. In: Schriften des Landeskirchlichen Archivs der Evangelischen Kirche von Westfalen Band 6, 4. Auflage, Verlag für Regionalgeschichte, Bielefeld 2010 (Erstauflage 2003, ISBN 3-89534-486-9), ISBN 978-3-89534-776-4.
  • Pierre Joffroy: Der Spion Gottes. Aufbau, Berlin 2002, ISBN 3-7466-8017-4.
  • Gerhard Hirschfeld, Tobias Jersak (Hrsg.): Karrieren im Nationalsozialismus: Funktionseliten zwischen Mitwirkung und Distanz, Campus, Frankfurt am Main / New York 2004, ISBN 3-593-37156-1, S. 255–264.
  • Sebastian Sigler, Klaus Gerstein: Der einsame Weg des Kurt Gerstein. In: Sebastian Sigler (Hrsg.): Corpsstudenten im Widerstand gegen Hitler. Duncker & Humblot, Berlin 2014, ISBN 978-3-428-14319-1, S. 289–321.
  • Ludwig (V) Emil Gerstein (1868–1954): Wie sind wir miteinander verwandt? Bearbeitet und neu herausgegeben von Rolf Stamm und Hans Joachim Gerstein, Bonn 2013, ISBN 978-3-416-03400-5, S. 112–116.
  • Gerstein-Bericht. In: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, 1953, S. 177 ff.; ifz-muenchen.de (PDF; 5,2 MB).

Referanser

  1. ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 Schütz, Mathias (1. juni 2018). «Doppelte Moral». NTM Zeitschrift für Geschichte der Wissenschaften, Technik und Medizin. 2 (på Deutsch). 26: 185–212. ISSN 1420-9144. doi:10.1007/s00048-018-0189-8. Besøkt 9. mars 2023. 
  2. ↑ Lofstad, Ralf (8. mai 2019). «Svenskene ble varslet i 1942. Gjorde ingenting». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 9. mars 2023. 
  3. ↑ IMT: Der Nürnberger Prozess gegen die Hauptkriegsverbrecher ... Fotomech. Nachdruck München 1989, ISBN 3-7735-2503-6, Band 6, S. 401 / 30. Januar 1946
  4. ↑ 4,0 4,1 4,2 Wistrich, Robert S. (2001): Who's Who in Nazi Germany, Taylor & Francis Group, s.73f, ISBN 9780415260381.
  5. ↑ 5,0 5,1 5,2 5,3 5,4 Englund, Peter (1997). Brev fra nullpunktet. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200228401. 
  6. ↑ 6,0 6,1 Valeri Hébert (2006). «Disguised Resistance? The Story of Kurt Gerstein». Holocaust and Genocide Studies. 20 (1): 1–33. doi:10.1093/hgs/dcj001. Besøkt 9. mars 2023. 
  7. ↑ Englund, Peter (1997). Brev fra nullpunktet. no#: Universitetsforl. ISBN 8200228401. 
  8. ↑ https://www.katolsk.no/nyheter/2002/02/18-0008, 18. februar 2002, lest 11. april 2026
  9. ↑ Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant. Document. ISBN 8275190010. 
  10. ↑ «Kurt Gerstein». encyclopedia.ushmm.org (på English). Besøkt 8. desember 2020. 
  11. ↑ Friedländer, S. (2007). Kurt Gerstein oder die Zwiespältigkeit des Guten. Verlag C.H. Beck, München.
  12. ↑ Friedländer, S. (1969). Kurt Gerstein, the Ambiguity of Good. Knopf.
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Kurt_Gerstein&oldid=324427»