Kolbein Lauring
| Kolbein Widrik Lauring | |||
|---|---|---|---|
| Født |  Ljan | ||
| Troskap | Norge | ||
| Tjenestetid | 1940–1945 | ||
| Enhet | Oslogjengen | ||
Kolbein Widrik Lauring (født 15. juni 1914, død 31. mai 1987) var aktiv i motstandsbevegelsen under den andre verdenskrig.
Lauring var født i Narvik, men 8 år gammel flyttet han til Ljan og vokste opp i Herregårdsveien 12a, like nedenfor Ljan skole. Nedenfor der igjen lå hytten der Max Manus bodde med faren sin. De to guttene ble snart venner, kanskje fordi begge ble mobbet for talemålet sitt. Manus var leder for en guttegjeng som lekte krig på Ljan; leder for den andre gjengen var Jens Chr. Hauge.[1]
Lauring og Manus var også sammen under førstegangstjenesten. Høsten 1939 var de tilbake i Oslo der Manus arbeidet for sin far, men daglig stakk innom Lauring som reparerte kontormaskiner i firmaet Knutsen og Bommen. De ble enige om å gå i krigen da Sovjetunionen i november angrep Finland, og meldte seg som frivillige i Sverige. I slutten av januar 1940 nådde de frem til Salla-fronten etter en 15 timers marsj, fem iskalde mil uten mat og drikke. Det var så vidt de maktet å sette opp telt. I mars kom det beskjed om at det var inngått fredsavtale; da lå finnene med bare 1 500 mann overfor en sovjetisk styrke på 50-60 000 mann; Manus på en lyttepost, Lauring bak de finske linjene.[2]
9. april 1940 kom Lauring og Manus med toget til Torneå og ble møtt med nyheten om krigen var kommet til Norge samme morgen. 131 norske soldater, deriblant «Shetlands-Larsen», satte opp et kompani under den svenske kaptein Gösta Benckert. Via Stockholm kom de til norskegrensen med tog. Den beskjedne norske styrken på Kongsvinger festning var i ferd med å overgi seg uten kamp; men Benckerts kompani bet fra seg på Vardåsen fort, der to gamle feltkanoner med ett sluttstykke på deling hadde lite å stille opp mot den tyske overmakten. Lauring ble arestert og satt i fengsel frem til like før våpenstillstanden 7. juni 1940.[3]
Sammen med Max Manus, Gregers Gram og Gunnar Sønsteby ga Lauring ut den illegale avisen Vi vil oss et land.
16. januar 1941 ble Lauring arrestert av Gestapo, med et kart på seg som viste samtlige tyske luftvernstillinger i Holmenkollåsen.[4] Han ble utsatt for 28 harde forhør, men klarte å snakke seg ut av dødsstraff.[5] I stedet satt han på Grini i to år og ni måneder. Da han slapp ut, begynte han igjen sin illegale virksomhet, og sammen med Manus deltok han i flere aksjoner de siste to år av krigen. Fra 1944 var han med i sabotasjegruppa Oslogjengen.
Lauring virket harmløs på tyskerne, han snakket flytende tysk og slo gjerne av en prat med soldater han traff på. Laurings mor hevdet å være synsk og bekymret seg aldri for sønnen, verken da han kjempet i Finland eller satt i tysk fangenskap. Hun sa han var født med seierskjorte, og da ville han ikke falle i krig. Da Gestapo kom på razzia i Herregårdsveien, satte hun seg på illegalt lesestoff hun hadde liggende, og sa at tyskerne fikk unnskylde at en gammel dame ikke reiste seg. 4. april 1945 kom de tilbake, etter at Lauring hadde skutt seg ut av leiligheten sin. Gestapo fortalte henne da at sønnen var omkommet. Men litt senere i forhøret spurte de henne hvor han var. Da svarte hun tørt at «liket er iallfall ikke her».[6]
Lauring giftet seg i 1944 med Kari Lauring,[7] som ble tildelt den britiske King's Medal for Courage in the Cause of Freedom («kongens medalje for [utvist] mot for frihetens sak») for sin krigsinnsats.[8]
Han var også ansatt i Manus' kontormaskinfirma Max Manus A/S etter krigen.[9]
Kolbein Lauring er begravet på Nordstrand kirkegård.
I filmen Max Manus fra 2008 ble han spilt av Christian Rubeck.
Utmerkelser
Lauring ble tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren for sin innsats for fedrelandet under andre verdenskrig.[10] For innsatsen som livvakt for kongefamilien i frigjøringsdagene 1945 ble Lauring, sammen med atten andre livvakter, tildelt H.M. Kongens erindringsmedalje med spenne «1940–1945» i 1946.[11]
Referanser
- ↑ Thomas Nordseth-Tiller og Arnfinn Moland: Max Manus - film og virkelighet (s. 16), forlaget Orion, 2008, ISBN 978-82-458-08779-7
- ↑ T. Nordseth-Tiller og A. Moland: Max Manus - film og virkelighet (s. 23-25)
- ↑ T. Nordseth-Tiller og A. Moland: Max Manus - film og virkelighet (s. 31)
- ↑ 16. januar 1941 av okkupasjonen
- ↑ T. Nordseth-Tiller og A. Moland: Max Manus - film og virkelighet (s. 97)
- ↑ T. Nordseth-Tiller og A. Moland: Max Manus - film og virkelighet (s. 16-17)
- ↑ Oslogjengen.no - Flukten fra Ljan[død lenke]
- ↑ Aftenposten, 10. februar 1993, s. 11.
- ↑ Oslogjengen.no - Max Manus: Max Manus etter krigen Arkivert 9. februar 2016 hos Wayback Machine.
- ↑ Gjems-Onstad, Erik (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Dreyer 1995, s. 202.
- ↑ «Kongens og kronprinsfamiliens livvakt dekorert». Aftenposten. 20. august 1946. s. 1.