Knutsholstinden

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Knutsholstinden
Fil:Store Knutsholstinden 2005.jpg
Knutsholstinden i juli 2005
Andre navnStore Knutsholstinden
FylkeInnlandet
Kommune(r)Vågå
OmrådeJotunheimen
Førstebestigning13. juli 1875 (Johannes Heftye, Knut Lykken, Gullik Gulliksen Lid)
Kartblad1617 IV «Gjende»

Knutsholstinden, også kalt Store Knutsholstinden, er et fjell i Vågå kommune i Innlandet. Det har en høyde på 2 341 meter over havet og er det høyeste fjellet sørøst i Jotunheimen. Det ligger på en høy rygg mellom Knutsholet mot øst og Svartdalen mot vest.[1] Mot Knutsholet er tinden alpin, med store hengebreer.

Bestigning

På midten av 1800-tallet ble Knutsholstinden ansett for å være ubestigelig, og dessuten trodde enkelte den var Norges høyeste fjell. Johannes Heftyes førstebestigning i 1875 ble ansett som en stor bragd, og ble i sin samtid sammenlignet med Slingsbys bestigning av Storen. Mellom Slingsby og Heftye oppsto det et følelsesladd offentlig ordskifte med nasjonalistiske undertoner. Som en følge av dette, og for å bevise at Storen var et enkelt fjell å bestige, fant Heftye ruten på Storen som senere har blitt normalveien, Heftyes rute.[2] Men Slingsby fant med hjelp av en kvinne fra trakten, Marie Sønstenes, en lettere vei til Knutsholstinden, og Slingsby, Sønstenes og en mann til besteg toppen sammen i 1880, noe Heftye ikke likte.[3]

Adkomst

Letteste adkomstvei: Det skal være vardet fra det nordligste tjernet i Svartdalen. Herfra går ruten rett opp fjellsiden til toppen. Vardingen kan være vanskelig å finne da den er delvis forfalt. Det skal imidlertid være greit å finne veien opp uten denne vardingen. Litt erfaring med fjellvandring kan være klokt å ha for å nå denne toppen.

Fotnoter

Type nummerering
  1. Knutholstindens referansesadel ligger øverst i Vesleådalen på vannskillet mellom Gjende og Bygdin.

Referanser

  1. «Norgeskart». Kartverket. Besøkt 31. mars 2026. 
  2. Ben Johnsen: Jotunheimens stortopper, NTK 1991, s. 157-161.
  3. «Turartikkel». Arkivert fra originalen 8. januar 2012. Besøkt 20. mai 2013. 

Litteratur

Eksterne lenker

Se også

Autoritetsdata