Kjell Bondevik

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Kjell Bondevik

Kjell Bondevik (1901–1983) var en norsk KrF–politiker, skoleleder og dosent i folkeminnevitenskap. Han var stortingsrepresentant for Rogaland i fire perioder 1950–65,[1][2] Han var sosialminister i John Lyngs regjering i 1963 og kirke- og undervisningsminister i Per Bortens regjering 1965–71.[3][4]

Liv og virke

Han tok magistergraden i folkloristikk ved Universitetet i Oslo (UiO) i 1927, som språklig-historisk embetseksamen med tysk og historie som sidefag. Hans magistergradsavhandling het Kornavlen i norsk folketru. Han var lektor og skolestyrer ved Sauda gymnas og realskole fra 1937 til 1965,[5][6] fikk i 1965 et dosentur i folkeminnevitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB) (1965-1970). Han var også formann i Norsk Folkeminnelag og var i flere år sensor i folkloristikk ved Universitetet i Oslo (UiO). Som pensjonist arbeidet Kjell Bondevik med en kartlegging av sjutallet i norsk tradisjon.[trenger referanse]

Under andre verdenskrig ble han arrestert i forbindelse med Læreraksjonen i 1942 og var en del av Kirkenesferda.

Bondevik var Kristelig Folkepartis nestformann 1955–61 og parlamentarisk leder 1961–1965.[7]

Etter at Per Bortens regjering gikk av den 2. mars 1971 på grunn av «lekkasjesaken», og Høyres John Lyng ble uaktuell som statsministerkandidat, fikk Bondevik den 6. mars i oppdrag å danne en ny firepartiregjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.[8] Forhandlingene tok til mandag den 8. mars. Da han den 9. mars 1971 måtte gi opp, gikk han på direktesendt fjernsyn med denne uttalelsen:[9] «Eg er djupt såra og vonbroten over at Senterpartiet, som gjekk sterkt inn for å få meg til å prøva å skipa ei ny regjering, mot mitt personlige ynskje, ikkje sa greitt ifrå om sitt standpunkt. Serleg er det leitt at Senterpartiet gav dei andre partia grunn til ein optimisme som det viste seg ikkje å vera grunnlag for. Alle representantane frå dei andre partia rekna med at det var skapt eit akseptabelt grunnlag som alle burde kunne ha stått på, men det viste seg altså ikkje å vera tilfelle. Når eg tenkjer på alle dei sakene som samarbeidsregjeringa har gjennomført i dei siste fem åra, og nye – som ein kunne ha fått gjennomført – gjev eg uttrykk for djup sorg over det som no har hendt.»

Kåre Willoch uttalte senere at det på bakgrunn av den vanskelige politiske situasjon ble det fra kong Olavs side utøvd «en riktig forståelse av parlamentarismen» da regjeringsoppdraget gikk videre til Arbeiderpartiets leder Trygve Bratteli.[10]

Kjell Bondevik var onkel til senere statsminister Kjell Magne Bondevik og far til senere biskop Odd Bondevik (1941-2014).

Forfatterskap

  • «Til Olav Bø på 60-årsdagen» (s. 1-4). Norveg. Folkelivsgransking 21. Universitetsforlaget. Oslo 1978. ISSN 0029-3601

Referanser

  1. ↑ «Kjell Bondevik». Stortinget.no. 
  2. ↑ «(no) Kjell Bondevik» i Norsk biografisk leksikon.
  3. ↑ Arthur Berg (1969). I stridens hete : Kjell Bondevik. Lutherstiftelsen. 
  4. ↑ Lars Gaute Jøssang (2023). «Kjell Bondevik». Kristne strateger. Oslo: Cappelen Damm akademisk. s. 272-281. ISBN 9788202753399. 
  5. ↑ Studentene fra 1922. Oslo: UB, Oslo: P. Kleppa. 1951. s. 40. 
  6. ↑ Norges filologer og realister. Stavanger. 1950. s. 82-83. 
  7. ↑ Kristelig folkepartis historie 1933-1983. [Oslo]: Valo. 1985. ISBN 8299125618. 
  8. ↑ Haddal, Ingvar (1981). Statsministeren vi ikke fikk. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205130280. 
  9. ↑ Brunvand, Olav (1912-1988) (1973). Fra samspill til sammenbrudd. Oslo: Tiden. s. 11. ISBN 8210007823. 
  10. ↑ Mads Fremstad: Kong Olav avgjorde hvem som ble statsminister. ABC Nyheter, 23. september 2017.[1]

Eksterne lenker

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
  • Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
  • Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Kjell_Bondevik&oldid=276610»