Kampen om Bagnsbergatn gård

Veien inn til Bagnsbergatn gård. Fjøset til venstre, løa til høyre, hovedbygningen rett frem og til høyre, stua fremme til venstre. Veien går ned til Gråbeinhølen ved høyre hjørne av hovedbygningen.

Foto: John Erling Blad

Kampen om Bagnsbergatn gård var en trefning mellom 3. kompani av IR 10 og de fremrykkende tyske styrkene som marsjerte opp Ådalen og inn i Valdres under Operasjon Weserübung i den andre verdenskrig. De tyske styrkene prøvde å omgå de norske stillingene i Bagn i Sør-Aurdal kommune. Nede i dalen er det en stor åpen gryte hvor veien går inn i gryta gjennom et smalt gjel i hver ende. De tyske styrkene kom ikke forbi og prøvde en rask flankemarsj over Bagnsbergatn med påfølgende infiltrasjon i de bakre norske områder for sperrestillingen ved Bagn.

Til minne om kampene er gården blitt erklært nasjonalt krigsminne. Det er i området satt ut tavler som viser kamphandlingene, og minneplaketter er satt opp der nordmenn og tyskere falt. Det oppmerkede området dekker Gråbeinhølen – Bagnsbergatn gård – Nedre Gubberud. Gården er en del av Bagn Bygdesamling.

Forhistorie

Bilde fra 1880-1890 som viser baksiden av ryggen de norske styrkene hadde befestet. Oppe til venstre utenfor bildet er Juvkam, på ryggen lå Solbakken, rett frem har en den åpne dalgryta i Bagn.

Foto: Axel Lindahl

På ettermiddagen fredag 18. april nådde tyske tropper Bagn. To tyske PzKpfw I stridsvogner kjørte i têt. Det stod norske stillinger i berget ovenfor Storebrofoss, ledet av kaptein Christiansen. De første angrepene ble stanset, også angrep ved midnatt av III/IR 159 ble avvist.

Med kun to bataljoner kom tyskerne ingen vei i Bagn, og de sendte derfor det forsterkede 9. kompani av 236. regiment under ledelse av Herbert Stemmer i en omgående flankemarsj på høyre side langs hele åsen for å gå rundt nordmennene, rykke frem til Bagnsbergatn gård, for deretter å ta seg ned gjennom Gråbeinhølet til de norske styrkenes bakside. Resultatet av en vellykket operasjon ville blitt at nordmennene hadde fått et innfall rett i sitt oppmarsjområde.

På ettermiddagen 19. april startet flankemarsjen, som raskt brakte dem i kontakt med 1. kompani av IR 10 ved Lykkja. Etter å ha overrumplet kompaniets forreste linje, avanserte de raskt og gikk opp i lia. Om kvelden kom de frem til Bagnsbergatn gård og gikk i kvarter for natten.

Fremrykking og kamp med 1. kompani

Tyskerne rykket frem i til dels tung og dyp vårsnø, og støtte om ettermiddagen 19. april sammen med 1. kompani av IR 10 ved Lykkja. De tyske styrkene anroper på norsk og overrumpler dem. Tyskerne presset på og det norske kompaniet ble drevet mot Tonsåsen. I disse kampene ble 11 nordmenn såret og fire tyske soldater drept; Oberschütze («overskytter») Erich Müller, Schütze («skytter») Theodor Müllers fra Neuss, Schütze Willi Geitebrgge fra Hagen og Schütze August Hupe fra Minden. Alle tyske var i troppen fra 10. kompani / IR 159.

Fenrik Erdal samlet folk og besatte veidelet ved Breidablikk, men tyskerne kom aldri så høyt opp i lia. Tyskerne fortsatte vestover og kom til Bagnsbergatn gård utpå kvelden. De gikk i kvarter for natten, og alle sivile på stedet ble internert.

Av notater fra menig Bernhard Höfker i 2. tropp i 9. kompani fremgår det at kompaniet på dette tidspunktet hadde observert norske styrker og mente seg omringet. Fra disse notatene kan det virke som angrepet i første omgang var en stridsoppklarering som kom for langt frem og mistet kontakten med egne styrker. Fremstøtet mot Gråbeinhølet kan ha vært et naturlig valg for å gjenopprette kontakten med egne styrker nede i Bagn.

Pastor Kåre Hostad forteller at avdelingen var utslitt da den kom til Bagnsbergatn, og at det virket lite trolig at de hadde planlagt et så dypt støt. De manglet mat og utstyr som de mest trolig ville bragt med for å gjennomføre et såpass omfattende angrep.

Gråbeinhølet og kamp med 3. kompani

På morgenen fortsatte tyskerne fremrykkingen mot de norske forsvarsstillingene, og på vei ned gjennom Gråbeinhølen støtte de sammen med det norske 3. kompani av IR 10. Kampene ble senere kjent som kampen i Gråbeinhølet. De norske styrkene var under ledelse av kaptein Fredrik Rieber-Mohn. Kampene ble harde med tap på begge sider.

Under kampene stoppet et tysk maskingeværreir de norske styrkene fra å avansere. Lagfører Sverre Aas og de 10 mann som han hadde kommando over, meldte seg frivillig for å forsøke å nedkjempe stillingen. Med full pakning gikk de til angrep i motbakke og snø.

Laget kom i kamp med tyskerne på kort hold, og den tyske maskingeværstillingen ble tatt. I denne kampen falt MG-skytter Konrad K. Byrknes og Edvin Færøy, begge fra Gulen. Sverre Aas fra Leikanger ble såret i foten og fikk en finger avskutt av en splint fra en håndgranat.

Schütze Bernhard Höfker som var MG2er, ble såret, muligens i kampen om denne maskingeværstillingen.

Løytnant Karl Åsen førte 1. tropp, og også han kom i kamp på kloss hold. Åsen fikk et streifskudd i kjeven, men fortsatte å kjempe. MG-skytter Olaf O. Hesjedal fra Stamnes i Bruvik og Hans O. Stalheim fra Vossestrand ble hardt såret og døde senere.

Tilbaketrekking og sammenstøt ved Breidablikk

Tyskerne trakk seg deretter opp gjennom skogen og tilbake mot Bagnsbergatn. Den tyske kompanisjefen besluttet å gi opp, etterlate de sårede og trekke seg tilbake til troppene i Bagn. Idet de passerte Gubberud, blie de observert av en norsk vaktpost som talte 100 tyske soldater som passerte et åpent felt i meget langsomt tempo. Dette ble meldt over telefon.

Ved Breidablikk støtte tyskerne på norske styrker fra kompani 6 av IR 10 under kommando av kaptein Skarstein. Skarstein var blitt orientert om de fremrykkende tyske styrkene, og de ble tatt under ild. Dette kompaniet erstattet kompani 1 som de tyske styrkene tidligere hadde drevet tilbake.

I de tyske rapportene står det at de «blir beskutt fra alle hytter», og det er umulig å komme i posisjon på grunn av all snøen. Nedenfor veien der de norske hadde gått i stilling, var det den gangen en åpen hugstflate med skuddfelt på helt opp i 150 meter. Da de norske styrkene var i overhøyde, ble det for risikabelt for kompaniet å gjennomføre et angrep, og de trakk seg tilbake igjen til Bagnsbergatn gård. Deler av det tyske kompaniet ble etterlatt på gården Gubberud med det tyngste materiellet. Turen tilbake ble en 9 timers marsj i dyp og råtten vårsnø.

Det var da ettermiddag 21. april.

Bagnsbergatn gård

Det ble organisert vakthold på gården og forberedt MG-stillinger i låven og i taket på fjøset. En MG-stilling på tunet sikret veien fra Gråbeinhølet. Selv om vakthold var organisert, merket ingen de fremrykkende norske styrkene i 3. kompani av IR 10 under ledelse av kaptein Rieber-Mohn. En ildstilling ble organisert på vestsiden av gården, og ild åpnet mot begge våningshusene.

Dobbeltposten på tunet falt alt under den første salven. Etter ildoverfallet angrep laget til lagfører Hermod Vik fra Vadheim,. De stormet frem til hovedbygningen som var fullt belagt av tyskere. Vinduene ble slått inn, og Viks menn ropte og skjøt med gevær og MG gjennom veggene og opp i andre etasje. En tysker ble drept, og mange såret i andre etasje. Det skal ha vært så mye blod at det rant ned langs veggen fra senga i andre etasje, og det skal ha dryppet blod fra kulehull i golvet.

Snø smeltet på taket, og vann rant ned og dannet en issvull foran stua. Dette reddet 28 sivile som lå på golvet under ildstormen.

Deretter prøvet Viks menn et fremstøt gjennom hageporten mot den lille stua. Tyskerne skjøt med MG gjennom vinduet og avverget fremfallet. Inne i stua var 29 sivile internert. Stua ble mål for massiv beskytning. To tyskere ble dødelig såret, og flere såret. Det fortelles at blod måtte øses ut med feiebrett. To eldre sivile som lå i senga, ble truffet. Kårmannen Andreas Bergene på 81 år ble truffet av 3 kuler, 2 i brystet og døde. Den andre, 77 år gamle Olaf Odden, ble skutt gjennom låret og overlevde. På kammerset lå 28 sivile på gulvet, og ingen ble skadet. Grete Johansen på 6 måneder fikk ikke sin narresmokk, da gummien var skutt bort. En voksen kar fikk ryggstykket på jakka spjæret av en annen kule. Klokka i kårstua har 10 kulehull etter ildstormen. De 28 sivile i kammerset ble reddet av issvullen langs veggen, dannet av smeltevann fra taket. Den skjermet dem mot lavtgående ild.

En tysker ville ha en av de sivile til å gå ut med en hvit bordduk, men ingen ville. Til slutt ropte Gunvor Kirkebakken ut med kraftig stemme «Mø har overgitt øss». De tyske soldatene gikk da utenfor og overga seg. Klokken var da rundt 22:00. Den første av de sivile som gikk ut, var Harald Storbråten som i farten grep frakken til presten Kåre Hostad fordi det var kaldt ute. Han ble møtt i døra av en norsk soldat som utbrøt: «Spion» og tok ladegrep. Han smilte tilbake, og den norske soldaten senket våpenet. Senere ble han forskrekket da han så hvor mange sivile som var samlet i kårstua.

De sårede i hovedbygningen kom ut, ble avvæpnet og stilt opp. Til slutt stod 36 uskadete tyskere avvæpnet på tunet. I tillegg til disse var det 28 uskadete sivile, foruten de norske styrkene.

Nye kamper

Da startet et uoppdaget tysk MG-reir ild fra fjøstaket. Snøen sprutet, og Feldwebel Buntz ropte: «Nicht schiessen – nicht schiessen!» To tyskere hoppet ut av loftsluka på fjøstrevet og overga seg. Men alle hadde ikke overgitt seg, og det smalt fra låvetaket. En sogning meldte seg, tok med en MG og skjøt tyskeren som ble liggende i en melsåe.

En gruppe tyskere hadde vært nede i bygda etter mat. Av disse ble 9 av 11 tatt til fange da de kom tilbake senere på natten.

Tapene

Nede i potetkjelleren i hovedbygningen lå det 11 tyskere fra lørdagens kamp i Gråbeinhølet. Kampen om kvelden hadde gitt nye 8 sårede. Kjøkkenet ble etter hvert fullt av sårede, og med norsk sanitet ble det et fullt lasarett. På kjøkkenbordet ble det operert. Plata på dette kjøkkenbordet ble senere gjenfunnet nede i Bagn etter at det var brukt som båre.

Det var ikke bare sårede etter lørdagens kamp i Gråbeinhølet. Et stykke bortenfor husene hadde de tyske styrkene begravet 8 døde soldater. Disse ble gravd frem og sendt ned til bygda. 9. Kompani av 236. Infanteriregiment hadde i løpet av to dager hatt tapstall på 13 døde og 19 sårede.

Gubberud

På morgenen 21. april fortsatte 3. kompani av IR 10 fremrykkingen mot gårdene Øvre og Nedre Gubberud og Dalen, 1 km øst for Bagnsbergatn. Dalen lå utdødd. På Øvre Gubberud fant de norske styrkene under lagfører Hermod Vik at alt var endevendt, men ingen tyske styrker. Med deler av 2. og 3. tropp under ledelse av fenrik Sæteren som spiss, rykket de norske styrkene frem mot Nedre Gubberud. Einar Øvrebø fra 1. lag i 2. tropp gikk som speider hele veien. 80 meter unna og oppe i skogkanten møtte de en norsk skipatrulje.

«Glauben Sie wirlich, dass wir so etwas freiwillig machen? (Tror De virkelig at vi gjør noe slikt frivillig?)»

Tilfangetatt tysk soldat
på Nedre Gubberud

Deler av den tyske styrken hadde tatt inn på Nedre Gubberud. Berit Gubberud var på vei ut i fjøset da hun gikk rett på forpatruljen som nå var på 10 mann. Hun ble skremt, men sa ingenting og gikk tilbake til stua. Nå gikk et par mann bort til inngangsdøra og banket på. Anne Gubberud gløttet på døra og hvisket at huset var fullt av tyskere. En av dem skulle holde øye med henne, men hun passet på å gi beskjed i et uoppmerksomt øyeblikk og gikk deretter rolig inn igjen. Antakelig hadde Berit informert henne om hva som var under oppseiling.

Da de norske kom til gården, var tyskerne opptatt med å spise, og vaktene inndratt. På loftet var en vaktpost med utsikt til hele fremrykkingen, men av ukjente årsaker oppdaget han ikke hva som foregikk. Vestlendingene har rykket frem over åpne jorder og uten dekning.

En stormtropp ble organisert under løytnant Næss og gikk til angrep. De tyske styrkene oppga all motstand. Kaptein Rieber-Mohn og noen flere tok neste hus, hvor det satt 9 mann og spiste. Totalt ble det tatt 33 mann, og en betydelig mengde krigsmateriell som bytte.

Etterord

Under mønstringen av krigsfangene på Gubberud holdt kaptein Rieber-Mohn et foredrag om tyske barn som kom til Norge under den første verdenskrig, og hvordan ingen kunne tro at de noen tiår senere skulle returnere på denne måten. Da brøt en ung tysk soldat inn med kommentaren: «Glauben Sie wirklich, dass wir so etwas freiwillig machen?»

Major Daubert trakk seg ut av Bagnsgryta og etterlot sitt 9. kompani. Det ble gjort forsøk på å komme i kontakt med kompaniet 21. april, først med en oppklaringstropp kl 19 og senere gjennom et siste forsøk med en frivillig patrulje kl 20. Det ble også fløyet et tokt med en Fiesler Storch for å finne restene av kompaniet.

Et helt kompani var tapt, og følgelig en betydelig usikkerhet i vurderingen av nordmennenes reelle styrke på Bagn østås. Daubert returnerte med deler av styrken til Hønefoss, mens noen ble forlagt i Ådalen.

Se også

• Kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres
• Kampen ved Breidablikk
• Kampen i Gråbeinhølet
• Kampene ved Islandsmoen
• Skiløperpatruljen i Mørkedalen

Litteratur

• Andreas Hauge; Valdres 1940, Kampen i Gråbeinhølet, på Bagnsbergane gård og ved Brediablikk, Forsvarsmuseet 1986,
• Andreas Hauge; Werner-Hagen, Knut; Bagn 1940, Forsvarsmuseet, Oslo, 2002, ISBN 82-91218-26-9, ISSN 08005249

Eksterne lenker

• Helse– og omsorgsdepartementet: 11.3 Felttoget i Norge 1940 (Eitinger-rapporten - del 1)
• Krigsminner, – Då krigen kom

Autoritetsdata