Janken Wiel-Hansen
| Janken Wiel-Hansen |
|---|
Johanne Sofie «Janken» Wiel-Hansen (født 11. juli 1868 i Fredrikshald, død 3. april 1938 i Stockholm) var en norsk-svensk idrettsutøver. Hun var en pionér innen fekting. Hun var initiativtakeren til Stockholms kvinnliga fäktklubb og kjent som «Stockholms og Sveriges D’Artagnan».[1]
Biografi
Janken Wiel-Hansen ble født i 1868 i Fredrikshald, Norge, dagens Halden, på grensen til Sverige. Som grense-, industri- og handelsby var det mange internasjonale kontakter der. Hennes far, Wilhelm Hansen, tilhørte én av byens velstående patrisierfamilier, som drev med skipsfart og handel med trevarer. Han ble utdannet skogvokter i Aschaffenburg i Bayern. Der møtte han katolikken Juliane Catharina Josepha (Julie) Steigerwald. De giftet seg og flyttet til Fredrikshald. I tillegg til Janken (egentlig Johanne Sofie) fikk de barna Anni og Wilhelm. I løpet av barndommen flyttet familien flere ganger mellom Norge og Sverige før den til slutt slo seg ned i Stockholm, hvor faren døde tidlig, i 1886.[2]. Knapt ett år etter farens død ble Janken Wiel-Hansen ansatt ved P.A. Norstedt & Söners forlag. Hun var én av de første kvinnene i selskapet, og var deretter ansatt der i 25 år som kontorist og ansvarlig for kontantsalg. Begge hennes yngre søsken fikk også jobb ved forlaget i løpet av et par år.
Wiel-Hansens bytte av fornavn er ikke kjent, men navneendringen fant sted tidlig på 1900-tallet og er omtalt i svenske medier våren 1906. Året før, i 1905, søkte hun om svensk statsborgerskap.
Janken Wiel-Hansen skal ha fått sin interesse for sport fra faren. I tillegg til fekting viet hun seg til sykling, gymnastikk, ridning, roing, seiling, ski og skøyter. Tidlig på 1900-tallet, da hun var over 30, møtte Janken Wiel-Hansen fekting, som hun mente var den ultimate sporten for kvinner. Hun tok sine første fektetimer i 1903. Somrene 1904 og 1905 studerte hun fekting i England og Frankrike. I 1906 deltok hun i de internasjonale fektekonkurransene i Tourcoing og ble internasjonal mester, noe som gjorde inntrykk i den hjemlige pressen. I 1905 tok hun initiativ til å danne Stockholms Kvinnliga Fäktklubb, hvor hun var en av lederne resten av livet. Klubben var én av Stockholms første idrettsklubber for kvinner.[2] Janken Wiel-Hansens sterke argumentasjon for fordelene med fekting og ikke minst hennes store suksesser i den bidro til at sporten fikk aksept som en passende sport for kvinner. Dette er fordi den belønner ynde, ro og ble ansett av tilskuerne for å ha estetisk verdi. Samtidig inntok pressen og de mannlige fekteklubbene en noe lunken holdning til kvinnefekting. I 1929 ble hun og to menn tildelt Svenska Fäktförbundets høyeste utmerkelse, et gullæresskjold, da denne ble delt ut for første gang.
I tillegg til fekting var sosiale aktiviteter viktige i Stockholms Kvinnliga Fäktklubb. I forbindelse med fektelokalene ble det innredet lounger. Teselskaper, soaréer og teaterforestillinger var en del av foreningens arbeid. Både profesjonelle og husmødre møttes her for å slappe av. Flertallet av medlemmene kom fra samfunnets øvre klasser. Den sportsinteresserte kronprinsesse Margareta var æresmedlem.
Janken Wiel-Hansen likte å stå på scenen og var en hyppig opptredende, ikke bare i fekteklubbens produksjoner, men også i teaterforestillinger på Sällskapet Nya Idun, som hun var medlem av.[2] Hun spilte ofte mannlige roller.[2] I Janken Wiel-Hansens fotoalbum finnes det bilder av henne hvor hun poserer som fekter, som Napoleon I og som en bayersk ungdom i tyrolsk drakt med en pipe i munnviken. Det disse skuespillene hadde til felles, var at de ble skrevet av Janken Wiel-Hansens nære venn, Ida von Plomgren, også en suksessfull fekter. Ida von Plomgren var aktiv i og ansatt i Fredrika Bremer-förbundet. Janken Wiel-Hansen var også en del av kretsen rundt forbundet og var medlem av den.[2] Plomgren og Wiel-Hansen foretok flere reiser sammen, blant annet til Bayern og Norge.[2]
Plomgren og Wiel-Hansen delte hjem og bodde på samme adresse i minst de siste 15 årene før Wiel-Hansens død i 1938.[2][3][4] Kort tid før sin død skrev Janken Wiel-Hansen et testamente der Plomgren var enebegunstiget.[2]
Alvorlig revmatisme medførte at Janken Wiel-Hansen måtte pensjonere seg fra arbeidslivet da hun var litt over 40 år gammel. Til tross for dette fortsatte engasjementet i fekteklubben. I gode perioder kunne hun fekte, og hun fortsatte å instruere. Noen ganger måtte dette gjøres fra rullestol. Stockholms Kvinnliga Fäktklubb ble nedlagt kort tid etter Wiel-Hansens død og fusjonert med den større og manneide Föreningen för Fäktkonstens Främjande.[2]
Som person vakte Janken Wiel-Hansen oppsikt på gatene i Stockholm. Carl Milles portretterte henne med skulpturen Skrattet, som er utstilt på Millesgården på Lidingö. Hun tiltrakk seg tidlig blikk da hun tilbrakte vinteren med kunstløp på isen rundt i byen. Idretten fikk også Janken Wiel-Hansen til å finne sin stil. Hennes hyppige sykling medførte at hun kledde seg i sportskjørt og bluse. Allerede i de første årene av 1900-tallet forårsaket hennes «maskuline kortklippede hår» mange kommentarer. Janken Wiel-Hansens stilideal utviklet seg til en praktisk grå turdress som hun fikk sydd opp i samme modell år etter år. Til fester brukte hun en svart dress eller en herreblazer med et sidt skjørt.
Janken Wiel-Hansen beholdt sin stilen og klesdrakter fram til sin død i 1938. Hun er gravlagt på Norra kirkegård i Solna.
Referanser
- ↑ Susanne (10. november 2023). «Det var liksom: Wow – vad är det här för människa?». Magasin K (på svenska). Besøkt 18. desember 2025.
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 2,5 2,6 2,7 2,8 Andersson, Bodil (2022). «Den fäktande damen: En resväska och en historia om queerhet». Norsk museumstidsskrift (på svenska). 8 (1): 24–41. ISSN 2464-2525. doi:10.18261/mus.8.1.3. Besøkt 18. desember 2025.
- ↑ «Stockholms stadsarkiv: Rotemansarkivet (098950240260).». sok.stadsarkivet.stockholm.se. Besøkt 18. desember 2025.
- ↑ «Stockholms stadsarkiv: Rotemansarkivet (098950240250)». sok.stadsarkivet.stockholm.se. Besøkt 18. desember 2025.