James Lawrence Chaworth-Musters

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
James Lawrence Chaworth-Musters

James Lawrence «Jim» Chaworth-Musters (1901–1948) var en britisk amatørzoolog og offiser som delvis bodde og virket i Norge. Under andre verdenskrig deltok han i motstandsarbeid i Norge, blant annet med organisering av den første båttrafikken over Nordsjøen og med etableringen av Kompani Linge.[1] Han var utdannet geograf og medlem av Royal Geographical Society, og studerte særlig dyreliv i nordområdene og dokumenterte flere nye fuglearter i landet.[2][3][4] Han eide den veiløse gården Vaulen i Surnadal; gården drives nå som turisthytte.

Bakgrunn

Annesley Hall i Nottinghamshire tilhørte familien Chaworth fra middelalderen.

James Lawrence «Jim» Chaworth-Musters ble født 1. juli 1901 i Annesley i Nottinghamshire, som det yngste av elleve barn.[5][6][7] Chaworth-Musters studerte medisin (uten å fullføre til legeeksamen) og geografi ved Caius College, Cambridge. Han var medlem (engelsk: fellow) av Royal Geographic Society.[4] Interesseområdet var særlig dyrelivet i Nord-Europa.[2] Han arbeidet særlig med å kartlegge fugletrekk og gnagerfaunaen, hvilket gav ham oppnavnet «Mouse» Chaworth-Musters.[3]

Chaworth-Musters kom fra en velstående og mektig familie av landeiere, med familiesetet Annesley Hall, Nottinghamshire.[2] Dobbeltnavnet Chaworth-Musters ble til da James Lawrence Chaworth-Musters tippoldemor Mary Ann avslo nabogutten lord Byrons tilnærming og i stedet giftet seg med John Musters.[8][9] Foreldrene til James Lawrence var John Patricius («Patrick») og Mary Ann («Polly») Chaworth-Musters. Barna vokste delvis opp i Norge, og tre av barna ble født i Norge.[10][3][11][12][13][lower-alpha 1][lower-alpha 2]

Hans far og bestefar var lakselorder: Bestefaren John og faren Patrick hadde i en periode hånd om de beste og vesentligste delene av Lærdalselva.[10][3][11][12][lower-alpha 3] Patrick Chaworth-Musters kom til Surnadal for å fiske laks.[14] Han bygde et stort bolighus på Årnes ved Surnadalsfjorden.[7][13]

Statue av James Lawrence Chaworth-Musters ved Vaulen i Surnadal.

Faren kjøpte eiendommen Vaulen i 1896 og bygde store hus på gården.[15][14] Gården var blitt fraflyttet 1700-tallet, og det er fire kilometer til nærmeste kjørevei.[7] James Lawrence Chaworth-Musters arvet eiendommene i Surnadal rundt 1930. Han bodde i Surnadal i lange perioder, snakket surnadalsdialekt «som en innfødt» og skrev både bokmål og nynorsk. I Surnadal drev han feltstudier og sendte utstoppede dyr og fugler til England.[14][13]

Zoologi

På grunn av sin velstående familie hadde Chaworth-Musters lite behov for å lønnet arbeid.[16] Han kunne bruke tiden på reiser og zoologiske innsamlinger. Chaworth-Musters’ viktigste arbeid var systematisk studier av pattedyr, og han arbeidet i 20 år i pattedyravdelingen på British Museum. Han deltok i ekspedisjoner til blant annet Jan Mayen, Atlasfjellene i Marokko, Kyrenaika, Russland og Afghanistan. Han publiserte lite selv, men etterlot et viktig uferdig manuskript. Han studerte blant annet smågnagere.[2][3] Han deltok på Hagbard Ekerolds ekspedisjon til Jan Mayen i 1921.[17][18] Ekerold annekterte øya i januar 1922.[19]

Ifølge Hans Thomas Lange Schaanning merket han fugler på Utsira, med ringer fra stasjonen på Helgoland, fra 1934[16][20] (1927 ifølge andre kilder). Chaworth-Musters var overbevist om at sjeldne trekkfugler fra Sibir til de britiske øyer mellomlandet på kysten av Norge. Særlig Utsira som ligger så langt ute ville være rette stedet å undersøke. På Utsira dokumenterte han seks nye fuglearter i Norge: gulbrynsanger, dvergfluesnapper, tartarpiplerke, rosenfink, vierspurv og dvergspurv.[21][22]

I 1937 skjøt Chaworth-Musters en brunhodespurv på Utsira, og dette var første gangen fuglen ble påvist i Norge.[23] Over hundre forskjellige arter ble påvist på Utsira i årene 1934–1937. Sibirpiplerke var tidligere ikke observert i Europa og funnet på Utsira i 1937 var oppsiktsvekkende.[24][25] Etter krigen arbeidet Chaworth-Musters på Natural History Museum i London.[26]

En samling tegninger av hvaler og planter, laget av Chaworth-Musters hovedsakelig fra Norge, er bevart ved University of Nottingham.[27]

Andre verdenskrig

Angrepet på Norge

Da andre verdenskrig brøt ut høsten 1939, befant Chaworth-Musters seg i India. Han ble da sendt på oppdrag ved det britiske konsulatet i Bergen som visekonsul.[28][lower-alpha 4] Formelt var han løytnant i marinen.[31] Historikerne Olav Riste og Svein Linge mener at visekonsul-stillingen var et dekke for den britisk etterretningstjenesten SIS, også kjent som MI6.[32][29][33] Kort før invasjonen 9. april 1940 skal han ha levert en rapport til norsk politi om tyske agenter i Bergen og omland.[34]

Da Norge ble invadert, forlot han Bergen og forsøkte å ta seg over fjellet østover;[2][lower-alpha 5] planen kan ha vært å ta seg videre nordover til de britiske styrkene som hadde base på Åndalsnes.[28] Ifølge Svein Linge var Chaworth-Musters bolig i Bergen omringet av tyske soldater 9. april, han kom seg så vidt unna og forsøkte å gå over fjellet østover.[36] Chaworth-Musters fryktet for livet om han ble værende i Norge og ifølge krigshistoriker Ragnar Ulstein var han etterlyst av Gestapo.[37] Det er noe uklart hvor han beveget seg i perioden fra 9. april i Bergen til han slo seg sammen med motstandsmannen Johannes Kvittingen.[38] Trolig gikk Chaworth-Musters til fots langs Bergensbanen til Ustaoset.[39]

Kvittingen fant ham 4. mai utmattet på Iungdalshytta nord for Hallingskarvet i Skarvheimen. Kvittingen overtalte Chaworth-Musters til å bli med ham, og sammen gikk de via Lærdal, Naddvik ved Årdalsfjorden og Jostedal over fjellene og over Jostedalsbreen til Nordfjord. Chaworth-Musters var imidlertid dårlig til å gå på ski.[36] Kvittingen var lege og deltok i saniteten ved kampene i Hallingdal, der norske styrker ga opp i slutten av april. Noen andre norske soldater, blant andre kaptein Arthur Hauge som ledet styrkene i Hallingdal, var på samme tid på vei over fjellet via Iungdalshytta til Sogn.[39][40] I Lærdal var det tyske soldater, og de snek seg over dalbunnen ved Borgund.[38]

Kvittingen og Chaworth-Musters tok seg vestover til Bryggja, nå i Stad kommune, med drosje deler av veien. I Bryggja fikk de kontakt med fiskeskipperen Edvin Nore. De ble enige om å gå fra Måløy 10. mai, dette ifølge Ulstein som selv var med i Kompani Linge.[32][37][38] Båten «Havørn» hadde gått fra Måløy med flyktninger dagen før.[41] Chaworth-Musters og Kvittingen tok med seg to britiske soldater som hadde ligget i skjul i nærheten.[2][lower-alpha 6] De kom til Shetland etter ett døgn på havet.[37]

Motstandsarbeid i Norge

I Storbritannia arbeidet han sammen med de norske styrkene i eksil og bodde i London.[2][43]

James Lawrence Chaworth-Musters ble tildelt den norske krigsmedaljen for sin innsats under andre verdenskrig.

Ifølge Olav Riste var Chaworth-Musters den sentrale personen på britisk side i de første sabotasjetiltakene i det okkuperte Norge. Chaworth-Musters skal «straks» han kom seg over Nordsjøen ha engasjert seg i irregulær krigføring i Norge.[32] Chaworth-Musters og major Boughton Leigh organiserte fra sommeren 1940 ekspedisjoner med norske fiskebåter.[35] I slutten av mai 1940 var Chaworth-Musters i Lerwick sammen med en gruppe nordmenn. I månedsskiftet mai–juni reiste tolv mann til Vestlandet med den danske båten «Hospits».[32][31] Dette var den første sabotørgruppa som ble sendt til det okkuperte Norge. I begynnelsen juni 1940 la de opp våpendepot og sprengte 17. juni rørgaten til kraftstasjonen til smelteverket Elkem Bjølvefossen i Hardanger. Gruppen ødela også kraft- og telefonlinjer i Hordaland. De lykkes ikke med å sprenge Bergensbanen.[32] Shetlandsfarten i regi av SOE, den hemmelige britiske enheten som drev motstandsarbeid i okkuperte områder, begynte formelt i desember 1940.[35]

Han var liaisonoffiser overfor den norske London-regjeringen (ved utenriksminister Koht og forsvarsminister Ljungberg) i saker som gjaldt SOE. SOE ble formelt vedtatt opprettet 19. juni 1940 og fikk avdelingene SO(1), SO(2) og SO(3). SO(2) hadde ansvar for sabotasje og geriljakrig, mens to andre hadde ansvar for propaganda og planlegging. Frank Noel Stagg og bankmannen Charles Jocelyn Hambro (familien var innehavere Hambros Bank) var sentrale i arbeidet med Skandinavia.[32] Chaworth-Musters var fra 1940 leder for SO(2)s kontor for Skandinvia; SO(2) hadde ansvar for direkte aksjoner.[44][45] Etter noen omorganiseringer ble SOE i praksis det samme som SO(2).[46] Koht og Ljungberg var ikke negative til hemmelig britiske krigføring i Norge, men forholdt seg nokså passive og avventende til de ambisiøse planene i SOE.[32]

Han behersket norsk og fikk ansvar for rekruttering av nordmennn til SOE. I august 1940 skisserte han en plan for motstandsarbeidet i Norge: Han mente at med våpen og opplæring ville nordmennene gjøre opprør mot den tyske okkupanten noe som ville være grunnlag for en alliert landgang i Norge. Britene skulle ifølge hans plan ha ledelsen og eksilregjeringen skulle bare få et minimum av informasjon. Han skissert norsk fisk og fiskeolje på vei til Tyskland som mulig mål for britiske aksjoner. Stagg var mer forbeholden og mente det var vanskelig å sette igang ett opprør i Norge, styrt fra Storbritannia, i 1941. Stagg fremholdt at aksjoner i Norge måtte avklares med eksilregjeringen og heller ikke måtte utløse tyske represalier. I siste del av 1940 ble det mindre frykt for tysk landgang i Storbritannia og i januar 1941 ble det etablert et norsk underavdeling til SOEs Skandinavia-avdeling med blant andre Stagg og Chaworth-Musters.[31]

Kompani Linge

Chaworth-Musters medvirket ved etableringen av Kompani Linge.[37][47][48] Chaworth-Musters anbefalte ledelsen i SOE å finne en norsk offiser som kunne integreres i SOE og plukke ut egnede nordmenn. Johan Kvittingen, som flyktet sammen med Chaworth-Musters i mai, og motstandsmannen Olav Rytter anbefalte løytnant Martin Linge i august 1940.[31] Martin Linge kom tidlig i mai 1940 fra Åndalsnes til Storbritannia.[47] Chaworth-Musters og Kvittingen tok på forhånd en prat med Linge som først ikke visste hva de planla og at han var til vurdering.[49][39]

Chaworth-Musters tok opp saken med Ljungberg og Koht som godkjente opplegget. Linge ble deretter overført fra Hæren til Utenriksdepartementet, for å være liasonoffiser overfor War Office og SOE. Linge, med kode S.3c eller S.3.1, ble del av norgeskontoret i SOE med Chaworth-Musters som leder. I 1940 og tidlig 1941 var det ikke noe eget kompani Linge, men det var en gruppe nordmenn som medvirket i SOE.[31]

På grunn av sine gode ferdigheter i norsk ble én av hans oppgaver å avhøre personer som kom fra det okkuperte Norge til Storbritannia.[27] Boughton-Leigh og Chaworth-Musters var på utkikk etter folk med evner og kunnskap som kunne være relevant i SOEs arbedie, og de plukket ut flere som de mente egnet seg til sabotasjeoppgaver. Odd Starheim, Alf Lindeberg, Frithjof Pedersen Kviljo, Ruben Langmo, Gunnar Fougner og Nils Nordland kom til Storbritannia sommeren 1940 og ble etterhvert de første medlemmene av Kompani Linge. Linge arbeidet sammen med Boughton-Leigh og Chaworth-Musters for å verve og øve unge norske menn til spesialoppdrag for SOE.[47] Senere arbeidet Chaworth-Musters i kompaniets stab til 1943 og gikk da over alliert informasjonstjeneste der han blant annet bidro til illegale aviser i Norge.[28][50] Boughton Leigh var fugleinteressert som Chaworth-Musters, noe som var grunnen til at mange operasjoner fikk fuglenavn.[51] Etter den tyske kapitulasjon i 1945 var han i Norge noen måneder som britisk offiser.[28]

Etter krigen

Etter krigen forlot Chaworth-Munster marinen, og han var med å bygge opp igjen Naturhistorisk museum i London. Ved museet fikk han en stilling som assisterende leder.[5] Den 12. april 1948 døde han brått og uventet i London.[2][3]

Chaworth-Munster viet hele livet sitt til friluftsliv, motstandsarbeidet og zoologi, og han stiftet aldri familie.

Hederstegn og ettermæle

Gården Vaulen i Surnadal tilhørte familien Chaworth-Musters

Han ble tildelt den norske krigsmedaljen for sin innsats.[2]

Surnadal kommune kjøpte i 1978 Vaulen-eiendommene og driver den videre som friluftsområde og museum.[14][52][28] Fylkesmannen avduket i 2004 en minneplate over Chaworth-Musters.[43]

I Afghanistan ble en museart, Musterii, oppdaget av og gitt navn etter ham.[27]

Viggo Ree har et stort arkivmateriale etter Chaworth-Musters.[51]

Publikasjoner

Noter

  1. ↑ Faren var «magistrate» og «High Sheriff of Nottinghamshire» (et hovedsakelig seremonielt verv).
  2. ↑ Patrick skal ha reist til Norge fordi han kom på kant med sin far da han giftet seg med en tjenestejente.[13]
  3. ↑ Eiendommen «Kapteinsgården» på Lysne i Lærdal hadde bestefaren John C. Musters (1838-1887) kjøpt i 1873 for å fiske i Lærdalselva.[11]
  4. ↑ Chaworth-Musters var offiser i marinen og skal i Bergen ha hatt oppdrag som Naval Control Service Officer.[29] Naval Control Service hadde ansvar for koordinering av handelsflåtens bevegelser i krigstid.[30]
  5. ↑ Arnfinn Haga oppgir at han befant seg på Nordmøre under invasjonen i april 1940.[35]
  6. ↑ I forbindelse med kampene i Nord-Gudbrandsdalen kom en del britiske soldater bort fra sine avdelinger og søkte mot Vestlandet, med sikte på å komme seg over Nordsjøen.[42]

Referanser

  1. ↑ Sønsteby, Gunnar (2008). Bak rapportene. Oslo: Orion. s. 126. ISBN 9788245808865. 
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 2,5 2,6 2,7 2,8 Morrisson-Scott, T. C. S. (1949): James Lawrence Chaworth-Musters. Journal of Mammalogy 30 (1): 95-96.https://www.jstor.org/stable/pdf/1375206.pdf
  3. ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 3,5 H., E. (1948). «Obituary: James Lawrence Chaworth-Musters». The Geographical Journal. 1/3. 111: 146–146. ISSN 0016-7398. Besøkt 16. juli 2025. 
  4. ↑ 4,0 4,1 Haftorn, Svein (1971). Norges fugler. Oslo: Universitetsforlaget. 
  5. ↑ 5,0 5,1 Parker, H. W. (1948). Mr. JL Chaworth-Musters. Nature, 161, 755-755.
  6. ↑ Tidens Krav, fredag 30. april 1948, s.4
  7. ↑ 7,0 7,1 7,2 Vullum, Anne Lise With. «Leige av Vaulen - Surnadal kommune - Startsida». www.surnadal.kommune.no. Besøkt 4. august 2025. 
  8. ↑ «Biography of John Musters (1777-1849) and Mary Ann Musters (1786-1832)- The University of Nottingham». www.nottingham.ac.uk. Besøkt 15. oktober 2022. 
  9. ↑ Maurois, André (1930). Byron. Oslo: Gyldendal. 
  10. ↑ 10,0 10,1 «The Chaworth-Musters family: a brief history - The University of Nottingham». www.nottingham.ac.uk (på English). Besøkt 31. juli 2017. 
  11. ↑ 11,0 11,1 11,2 Kapteinsgården i Lærdal. Oslo: Astrup Fearnley A/S. 2000. s. 52–55. 
  12. ↑ 12,0 12,1 Nanna Ranes (15. august 2019). «(+) Eventyret om Vaulen og det gode dugnadsfolket». driva.no. Besøkt 5. august 2025. 
  13. ↑ 13,0 13,1 13,2 13,3 Fossum, Tommy (2018). Våre ladyer og lakselorder. Tommy Fossum. ISBN 9788299854610. 
  14. ↑ 14,0 14,1 14,2 14,3 Hyldbakk, Hans (1980). Gards- og ættesoge for Surnadal. Surnadal: Forfattaren. 
  15. ↑ Tidens Krav, tirsdag 18. desember 2001, s. 4.
  16. ↑ 16,0 16,1 Tveit, Bjørn Olav, Bjørn Olav (2004). Fugler og fuglafolk på Utsira. Utsira: Utsira Fuglestasjon. s. 12-14. 
  17. ↑ Jan Mayen: en oversikt over øens natur, historie og betydning. Oslo: Brøgger. 1929. 
  18. ↑ Barr, Susan (2003). Jan Mayen. Oslo: [Kolofon]. ISBN 8230000298. 
  19. ↑ Barr, Susan (28. mars 2025). «Hagbard Ekerold». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 16. juli 2025. 
  20. ↑ Schaanning, Hans Thomas Lange (1936). "Vingede skarer - trekkresultater fra Utsira" i Stavanger Museums Årshefte 1935-36. Stavanger: Stavanger Museum. s. 88. 
  21. ↑ Sørensen, Ingvar (1998). Josefslosene: ute ved Nordsjøen. Veavågen: I. Sørensen. ISBN 8299460026. 
  22. ↑ Bernhoft-Osa, Anders (1976). Folk og fugl: av en fugleforskers erindringer. Oslo: Cappelen. ISBN 8202035430. 
  23. ↑ Løvenskiold, Herman L. (1947). Håndbok over Norges fugler. Oslo: Gyldendal. 
  24. ↑ Norges bebyggelse. Oslo: Norsk faglitteratur. 1959. 
  25. ↑ Skipnes, Kolbjørn (1998). Førstegangsfunn av fugler i Norge, i fugleskinnsamlingen på Stavanger Museum. Stavanger: Stavanger museum. 
  26. ↑ «The Chaworth-Musters family: a brief history - The University of Nottingham». www.nottingham.ac.uk. Besøkt 4. september 2020. 
  27. ↑ 27,0 27,1 27,2 «The sons of John Patricius Chaworth-Musters and their First World War service - The University of Nottingham». www.nottingham.ac.uk. Besøkt 15. oktober 2022. 
  28. ↑ 28,0 28,1 28,2 28,3 28,4 «En Norgesvenn forlater landet». Tidens Krav. Kristiansund. 27. oktober 1945. s. 1, 4.  Først trykt i Arbeider-Avisa 23.10.1945
  29. ↑ 29,0 29,1 Dahlø, Rolf (2001). Skjebnetråder. Oslo: Schibsted. ISBN 8251618827. 
  30. ↑ Milner, M. (1997). Naval Control of Shipping and the Atlantic War 1939–45. The Mariner's Mirror, 83(2), 169-184. DOI: 10.1080/00253359.1997.10656638
  31. ↑ 31,0 31,1 31,2 31,3 31,4 Haarr, Geirr (2024). Raid mot Norge. Orkana. s. 69–90. ISBN 9788281045958. 
  32. ↑ 32,0 32,1 32,2 32,3 32,4 32,5 32,6 Riste, Olav (1973). "London-regjeringa": Norge i krigsalliansen 1940-1945. Oslo: Det Norske samlaget. s. 99, 106. ISBN 8252102700. 
  33. ↑ Linge, Svein (2022). Rubin Langmo. Kolofon forlag. s. 267. ISBN 9788230024027. 
  34. ↑ Sælen, Frithjof (1975). Tyske tanks var sør i dalen. Bergen: Eide. ISBN 8251401143. 
  35. ↑ 35,0 35,1 35,2 Haga, Arnfinn (1979). Natt på norskekysten: den hemmelige militære nordsjøtrafikk 1940-43. Oslo: Cappelen. ISBN 8202044227. 
  36. ↑ 36,0 36,1 Linge, Svein (2019). Martin Linge. Kolofon forlag. s. 92. ISBN 9788230020067. 
  37. ↑ 37,0 37,1 37,2 37,3 Ulstein, Ragnar (1979). Englandsfarten. Oslo: Samlaget. ISBN 8252109837. 
  38. ↑ 38,0 38,1 38,2 Flukta for engelske soldatar frå Gudbrandsdalen og vestover våren 1940 og dei norske hjelparane. Tor Arne Hjelle. 2025. ISBN 9788230370582. 
  39. ↑ 39,0 39,1 39,2 Ottem, Knut (1995). Fem år. Menn forteller. Selbu: Minnebanken. ISBN 8291572011. 
  40. ↑ Hauge, Andreas (1978). Kampene i Norge 1940. Oslo: Dreyer. ISBN 8209016369. 
  41. ↑ Ueland, Asgeir (2018). Shetlandsgjengen. Oslo: Kagge. ISBN 9788248921608. 
  42. ↑ Krigen 1940-45. Lesjaskog: Ø. Mølmen. 1996. ISBN 8299395801. 
  43. ↑ 43,0 43,1 HOEM, ARVE (5. september 2004). «Overveldet over Musters-markering». Tidens Krav (på norsk). Besøkt 6. august 2025. 
  44. ↑ Moland, Arnfinn (2001). I hemmelig tjeneste. Oslo: Orion. ISBN 8245804886. 
  45. ↑ Ulateig, Egil (1999). De gode mot de onde. Lesja: Forl. Reportasje. ISBN 8299529905. 
  46. ↑ Motstandskamp, strategi og marinepolitikk. Oslo: Universitetsforlaget. 1972. s. 151. ISBN 8200031721. 
  47. ↑ 47,0 47,1 47,2 Kjeldstadli, Sverre (1959). Hjemmestyrkene: hovedtrekk av den militære motstanden under okkupasjonen. Oslo: Aschehoug. s. 58–59. 
  48. ↑ Voksø, Per (1994). Krigens dagbok. Oslo: Det beste. ISBN 8270102458. 
  49. ↑ Forsvarets sanitet. Oslo: Forsvarets overkommando. 1991. ISBN 8299240905. 
  50. ↑ Melien, Tor Jørgen (2014). Våre hemmelige soldater. Oslo: Spartacus. ISBN 9788243008977. 
  51. ↑ 51,0 51,1 Gylseth, Christopher (2021). Kompani Linge. Med døden som følgesvenn. Vigmostad Bjørke. s. 307. ISBN 9788241953651. 
  52. ↑ Brørs, Styrkår (2005). Surnadal 1965-2005. Surnadal: Surnadal kommune. ISBN 8299722705. 

Kilder

  • Stephen Crompton: James Lawrence Chaworth-Musters, 2024, ISBN 978-1-914002-58-8

Eksterne lenker

Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=James_Lawrence_Chaworth-Musters&oldid=319961»