Heinrich Brunner
| Heinrich Brunner |
|---|
Heinrich Brunner (født 21. juni 1840 i Wels i Oberösterreich, død 11. august 1915 i Bad Kissingen) var en østerriksk rettshistoriker.
Liv[rediger | rediger kilde]
Han var sønn av embetsmannen Wenzel Brunner og Josepha Sturm. I Wien studerte han tysk rettshistorie under Heinrich Siegel og historiske hjelpevitenskaper under Theodor von Sickel ved Institut für österreichische Geschichtsforschung. Han fikk doktorgraden i 1865 og ble året etter professor i Lemberg (dagens Lvov). I 1870 vekslet han til Prag (Praha), og i 1872 mottok han et tilbud om en professorstilling i Strassburg (Strasbourg). Resten av livet tilbragte han i Tyskland. I 1874 ble han Carl Gustav Homeyers etterfølger som professor i rettshistorie ved Universitetet i Berlin, og ble i denne stillingen til sin død.
Brunner kan regnes som grunnleggeren av den historisk-germanske rettsvitenskapen, idet han brukte de samme metodene på den germanistiske rettsvitenskapen som den historiske rettsskolen (Savigny og Windscheid) hadde brukt på romerretten. Han er særlig kjent for en omfattende tysk rettshistorie (Deutsche Rechtsgeschichte, 1887–1892).
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- (de) Karl Siegfried Bader: «Brunner, Heinrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 2, Duncker & Humblot, Berlin 1955, ISBN 3-428-00183-4, s. 682 (digitalisering).