Heinrich Brüning

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Heinrich Brüning
Heinrich Aloys Elisabeth Maria Brüning
Tysklands kansler
30. mars 1930–30. mai 1932
RegjeringBrüning I og II
ForgjengerHermann Müller
EtterfølgerFranz von Papen
Tysklands utenriksminister
10. oktober 1931–30. mai 1932
RegjeringBrüning II
ForgjengerJulius Curtius
EtterfølgerKonstantin von Neurath

Heinrich Aloys Elisabeth Maria Brüning (født 26. november 1885 i Münster, død 30. mars 1970 i Norwich i Vermont i USA) var en tysk økonom og politiker fra Det katolske sentrumspartiet. Han var Tysklands 21. rikskansler fra 1930 til 1932, da han ble etterfulgt av Franz von Papen.

Liv og virke

Brüning studerte historie, jus og nasjonaløkonomi i München og Strasbourg, og ved London School of Economics.[1] Han tjenestegjorde i første verdenskrig som maskingeværskytter, ble tildelt jernkorset og etter hvert utnevnt til offiser. Han tok doktorgrad i økonomi med en avhandling om nasjonaliseringen av den engelske jernbanen.

I valget i 1924 ble han innvalgt i riksdagen for Det katolske sentrumspartiet, hvor han representerte Breslau i Schlesien.[1] I 1929 ble han partiets formann. Han ble regnet for å tilhøre høyrefløyen innen Sentrumspartiet.

Han var anerkjent for sin innsikt i finanspolitikk, og ble utnevnt til rikskansler etter at den sosialdemokratiske regjeringen til Hermann Müller kollapset i 1930. Hans forslag til å løse den krisen landet befant seg i som følge av den økonomiske depresjonen, høyere skatter og budsjettkutt, ble imidlertid avvist av riksdagen, og ble først satt i verk da president Paul von Hindenburg begynte å regjere ved dekreter basert på § 48 i Weimar-forfatningen. Dermed medførte finanskrisen medført rekke «nødsforordninger», gjennomførte med diktatoriske maktmidler i håpet om at større ulykker derved kunne avverges. At disse forordninger overhodet kunne realiseres i noen utstrekning skyldtes i første rekke rettenkende mennesker visste at det ikke var politisk maktsyke som gjorde dr. Brüning til diktator. Når han tok Weimargrunnlovens diktatorparagraf i bruk, var det ikke efter fascistisk eller bolsjevistisk forbilde for å innføre en terror-regjering — det var for å danne et bolverk mot finansielt og politisk kaos. Også det tyske sosialdemokrati innså dette, og slo for en tid en strek over alle tradisjonelle læresetninger for å slutte opp om Brüning.

Imidlertid gjæret det sterkt i de revolusjonære partier, hvis hovedfører var (som en kommentator uttrykte det i januar 1932:) «»eventyrpolitikeren»[2] Adolf Hitler, som hadde notert en ikke ganske ringe fremgang ved lokale valg.

Tiltakene var imidlertid uten den ønskede effekt, og Brüning gikk av som kansler, og dette banet i januar 1933 vei for den såkalte Machtergreifung fra Hitlers side.

I 1934 flyktet Brüning fra Tyskland for å unnslippe nasjonalsosialistenes forfølgelse av sine politiske motstandere. Han dro via Sveits til USA, hvor han ble engasjert som gjesteprofessor ved Harvard University. I 1937 ble han fast ansatt som professor i offentlig administrasjon ved Harvard Business School.

Han reiste tilbake til Tyskland først i 1951, hvor han underviste som professor i statsvitenskap i Köln.[1] Men på grunn av misnøye med politikken til Konrad Adenauer, som han hadde hatt et dårlig forhold til allerede i 1920-årene, reiste han i 1955 tilbake til USA. Der skrev han sine memoarer fra perioden 1918-1934, som ble publisert i 1970. I memoarene fremstilte han seg som en kjølig strateg med en klar plan for å hindre nazistene i å komme til makten, et synspunkt han også tidligere hadde gitt uttrykk for i samtaler med blant andre Harry Kessler, Winston Churchill og Hindenburg-biografen Wheeler-Bennett.

Se også

Litteratur

  • Werner Conze: «Zum Sturz Brünings» i Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte, 1953, s. 261–288 (pdf)
  • Klaus Jaitner: Deutschland, Brüning, und die Formulierung der britischen Außenpolitik, 1980 (PDF; 2075 kB)
  • Detlev Junker: Heinrich Brüning (1885–1970). I Wilhelm von Sternburg (red.): Die deutschen Kanzler. Von Bismarck bis Schmidt. Frankfurt am Main 1987, ISBN 3-596-24383-1, s. 311–323.
  • Rudolf Morsey: Biografi over Heinrich Brüning, i prosjektet Westfälische Lebensbilder, Westfälische Geschichte 9. mars 2004. Med lenker til en mengde online-ressurser om Brüning.
  • Rudolf Morsey: Heinrich Brüning. I Lothar Gall (red.): Die großen Deutschen unserer Epoche. Komet, Frechen 2002, ISBN 3-89836-216-7.
  • Gerhard Schulz: Von Brüning zu Hitler. Der Wandel des politischen Systems in Deutschland 1930–1933 (= Zwischen Demokratie und Diktatur. Verfassungspolitik und Reichsreform in der Weimarer Republik. Bind 3). Walter de Gruyter, Berlin/New York 1992, ISBN 3-11-013525-6.
  • Heinrich August Winkler: Weimar 1918–1933: Die Geschichte der ersten deutschen Demokratie. Beck, München 1993, ISBN 3-406-37646-0.

Referanser

  1. ↑ 1,0 1,1 1,2 «Heinrich Brüning 1885-1970». LeMO - Deutsches Historisches Museum. Besøkt 2. desember 2015. 
  2. ↑ [https://services.katolsk.no/historie/Tidsskriftet%20St.%20Olav/%c3%85rganger/1932/1932_02.pdf Tidsskriftet St Olav, 14. januar 1932, nr. 2, 1932, Den verdenspolitiske situasjon ved nyttårsskiftet:

Eksterne lenker

Forgjenger  Tysklands utenriksminister
1931–1932 		Etterfølger
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Heinrich_Brüning&oldid=104325»