Haraldstårnet
Haraldstårnet ble bygd på Ullandhaug i Stavanger i 1895. Det var Stavanger turistforening som fikk reist tårnet for å gi turgåere et utfartsmål, og for å minnes rikssamlingen etter slaget ved Hafrsfjord i 872. Det er Stavangers høyeste punkt, 138 m.o.h., der 16 marmorsteiner er alt som står tilbake av tårnet.[1]
Det hele startet med at turistforeningen bygget en veg for 4-hjulskjøretøyer helt til topps. Den stod ferdig i 1892,[2] og det ble besluttet å gi fri grunn til et utsiktshus. I 1894, da ingen hadde reflektert på tilbudet, foretok styret i foreningen planeringsarbeider på toppen av haugen. Forslag til paviljong eller hus ble utarbeidet, og anbud innhentet. I 1895 var bygget endelig reist etter arkitekt Hartvig Sverdrup Eckhoffs forslag. Byggeomkostningene kom på 3 600 kroner. Året etter tok sogneprest Jonas Dahl initiativ til utsmykning av tårnet, og 1 930 kroner ble samlet inn. I 1899 ble tårnet overført til Stavanger kommune. Det ble for dyrt å drive tårnet. Etter at kommunen overtok, ble det drevet restaurant i noen år av Bondeungdomslaget.
En populær gjenstand var orienteringsskiven som ble satt opp i 1923 og senere flyttet til Ullandhaugtårnet. En lignende skive ble satt opp på Byhaugen. Denne står fremdeles. På klare dager kan en bruke skiven og finne topper milevis innover i Ryfylkeheiene.
I tillegg til god utsikt bød Haraldstårnet på et interiør i dragestil med maleriske fremstillinger av slaget ved Hafrsfjord. Steinene som før sto oppe i tårnet, men som i dag står på bakken, kommer fra Nord-Talgje i Ryfylke. De 16 minnesteinene har navn på vikingtidssteder i Rogaland, på dem som gjorde seg gjeldende i slaget, og senere berømte personer fra regionen, slik som Erling Skjalgsson.[3] Tyskerne ødela en del av tårnet under krigen da de bygget en luftvernstilling der. Tårnet ble revet i 1963.[4]
En del kjente personer besøkte tårnet, blant andre Arne Garborg, kong Oscar II og kong Haakon VII.
Da Oscar II besøkte Stavanger i 1896, dro han til Haraldstårnet allerede andre dagen. Her skulle dikterpresten Jonas Dahl holde tale for unionskongen. Han pekte: «Der nede ved Sømsholmene var det at den norske kongstanken seiret i 872. Den seier som den unge Harald Hårfagre vant. Og ennå den dag i dag står norske menn og kvinner samlet om den samme store kongstanken...» Kongen hevet hånden og avbrøt ham: «De skal ikke si slikt, prest. De skal si at øster fra Bottenhavet til vester til havs står svenske og norske menn og kvinner samlet om kongstanken, og jeg skal være merket.» Dahl fikk så et vink om å fortsette. Det gjorde han, men ga seg ikke: «Kjenner jeg folkemeningen rett, vil det bli meget vanskelig for Dem, Deres Majestet, å bære dette merke...» Da grep kongen myndig inn og sa: «Jeg skal bære dette merket! Dertil har Gud gitt meg never!»[5] Men ti år senere, 26. juni 1906, var Norge blitt selvstendig, og kong Haakon og dronning Maud kom på sitt første besøk til Stavanger[6] som del av kroningsferden.
Galleri
-
Haraldstårnet
-
De 16 minnesteinene
-
Orienteringsskive
Referanser
- ↑ Minnesteinene ved Ullandhaugtårnet, rikssamlingsjubileet
- ↑ Stavanger Turistforenings annaler 1887-1937
- ↑ Slaget i Hafrsfjord ved Torgrim Titlestad
- ↑ Minnesteinene ved Ullandhaugtårnet, rikssamlingsjubileet
- ↑ [1] Theodor Dahl: Byen og menneskene, 1947, historier.no
- ↑ «Et spennende besøk for 99 år siden», Dagsavisen 2. desember 2005