Harald Øveraas
| Harald Øveraas |
|---|
Harald Eugen Øveraas (født 16. juni 1927 i Velfjord, død 9. februar 2014) var en norsk fagforeningsmann, i mange år leder i Norsk Arbeidsmandsforbund og i Norsk Folkehjelp.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Øveraas vokste opp i fattige kår, og levde tenårene i et okkupert land. Som femtenåring måtte han ut på anleggsarbeid, tyskerarbeid på Nordlandsbanen. Der opplevde han tyskernes brutale behandling av russiske og jugoslaviske fanger. På anlegget deltok han sammen med faren i illegalt arbeid, og fikk venner blant fangene.
Arbeid, tillitsverv[rediger | rediger kilde]
Som nittenåring arbeidet han etter krigen i gruvene på Svalbard. Der fikk han sitt første faglige tillitsverv, i Kings Bay-gruven i 1946. Siden jobbet han i Malm, ved Løkken verk og som anleggsarbeider hos Eeg Henriksen og Didrik Lund. En periode arbeidet han som fengselsbetjent, og hadde tillitsverv i Norsk Fengselstjenestemannsforbund.
I 1966 ble han opplysningssekretær i Arbeidsmandsforbundet. I 1971 ble han valgt som anleggssekretær, og i 1979 som nestformann. Da Ole Flesvig døde i 1981 rykket Øveraas opp som formann. Året etter ble han valgt til formann, en posisjon han hadde fram til pensjonsalderen i 1991.
Etter at han hadde gått av i Arbeidsmandsforbundet var han i åtte år leder i Norsk Folkehjelp.
Øveraas var i mange år medlem av Norges Kommunistiske Parti, men forlot etter hvert NKP og sto partiløs. Han var imidlertid politisk engasjert på mange hold. Da en militærjunta i 1967 grep makten i Hellas sto Øveraas som leder for den Hellaskomiteen som organiserte norsk solidaritetsarbeid for de demokratiske kreftene i landet.
Han mottok i 1999 norsk fagbevegelses høyeste utmerkelse, Pioneren.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Halle Jørn Hanssen: «Harald Øveraas er død». Klassekampen 21. februar 2014.
- Erna Hagensen: «Minneord for Harald Øveraas». Klassekampen 21. februar 2014.