Hans-Jürgen Stumpff

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Hans-Jürgen Stumpff
UtmerkelserJernkorsets ridderkors
TroskapKeiserriket Tysklands flagg Tyske keiserriket til 1918
Tysklands flagg Weimarrepublikken til 1933
Nazi-Tysklands flagg Nazi-Tyskland til 1945
Tjenestetid19071945
EnhetKaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Weimarrepublikken Reichswehr
Weimarrepublikkens flagg Luftwaffe
Deltok iFørste verdenskrig
Andre verdenskrig

Hans-Jürgen Stumpff (født 15. juni 1889 i Kolberg, død 9. mars 1968 i Frankfurt am Main) var en tysk general i det tyske flyvåpenet Luftwaffe under andre verdenskrig og sjef for Luftflotte 5 i Norge fra mai 1940 til november 1943.[1] Han kjempet i hæren under første verdenskrig og ble deretter overført til Reichswehr.

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Stumpff ble født i Kolberg og gikk inn den tyske hæren, i Brandenburgisches Grenadierregiment Nr. 12 som menig i 1907. I 1908 ble han utnevnt til løytnant og ved utbruddet av første verdenskrig tjenestegjorde han i generalstaben. Ved slutten av krigen hadde Stumpff blitt forfremmet til kaptein.

I mellomkrigstiden, under Weimarrepublikken, tjenestegjorde Stumpff i Reichswehrministerium (forsvarsministeriet).

Luftwaffe[rediger | rediger kilde]

Foran fra venstre: Stumpff, Nikolaus von Falkenhorst, Josef Terboven, Wilhelm Redieß og Vidkun Quisling. Førergarden står oppstilt til høyre i bildet. Oslo, september 1942.
Foto: Riksarkivet

Den 1. september 1933 ble Hans-Jürgen Stumpff, som oberstløytnant, sjef for personellavdelingen i Luftwaffe. Etter at Luftwaffe ble legalt (Tyskland hadde etter Versaillestraktaten ikke lov til å ha et flyvåpen) ble Stumpff stabssjef fra 1. juni 1937, en stilling han hadde inntil 1. januar 1939. Stumpff ble utnevnt til general i 1938. Han hadde bakgrunn fra administrativt arbeid og hadde aldri fløyet selv, og var avhengig av folk i staben i alle flytekniske spørsmål.[2] Stumpff blir beskrevet som den dyktig administrator.[1]

Stumpff undertegner Tysklands kapitulasjon, Karlshorst natt til 9. mai 1945, i nærvær av sovjetiske offiserer.

Under andre verdenskrig kommanderte Stumpff i noen måneder først Luftflotte 1, fra 10. mai 1940 til 27. november 1943 ledet han Luftflotte 5, som var stasjonert i Norge og Danmark. Han overtak kommandoen etter general Erhard Milch.[2] Den 19. juli 1940 ble han forfremmet til generaloberst.[trenger referanse] I august 1940 sendte Stumpff sine fly mot flyplasser og flyfabrikker i Nordøst-England mellom Tynemouth og Yorkshire. Flyene ble oppdaget av britisk radar 1 time før de nådde frem og RAF satte inn motangrep. Stumpff mistet den dagen 20 % av sine bombefly og syv Me-110.[3] Dette var eneste gang fly fra Luftflotte 5 deltok i angrep på Storbritannia.[4]

I 1941 opprettet han hovedkvarter på gården Strømsbukt ved Høybuktmoen.[2] Ifølge krigsleksikonet hadde Luftflotte 5 hovedkvarter i Kemi, Finland, fra 1941. Josef Kammhuber overtok som kommandant for Luftflotte 5 5. november 1943.[1] Stumpff foreslo i mars 1942 å bruke Svalbard som base for angrep mot konvoiene til Murmansk. Hitler avviste forslaget med begrunnelse at det manglet styrker til en slik ekspedisjon. Hitler tok i mai 1942 på nytt opp saken og ba Hermann Göring vurdere mulighetene, uten at det ble noe av.[5] Stumpff brydde seg lite om den politiske siden av okkupasjonen av Norge.[6]

I januar 1944 ble Stumpff Luftwaffenbefehlshaber Mitte, senere benevnt som Luftflotte Reich og var ansvarlig for forsvaret av Tyskland mot allierte bombefly.[7] Den 9. mai 1945 var Stumpff tilstede som representant for Luftwaffe (i Robert Ritter von Greims sted) ved undertegnelsen av Tysklands betingelsesløse kapitulasjon i det sovjetiske hovedkvarteret Berlin (sammen med general Wilhelm Keitel).[2][8][9] Josef Stalin insisterte på at kapitulasjonsdokumentene skulle signeres i det sovjetiske hovedkvarteret i Berlin (Karlshorst), etter at det allerede var signert i Reims. Stumpf og Keitel signerte etter midnatt 9. mai, vel en time etter at all tysk motstand skulle opphøre 8. mai klokken 23.01.[10]

Etter krigen ble han stilt for en britisk militærdomstol anklaget for ikke å ha beskyttet nedskutte flygere mot vold fra lokalbefolkningen. Han ble frikjent og løslatt i 1947.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. 1,0 1,1 1,2 1,3 Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. ISBN 8252525490. 
  2. 2,0 2,1 2,2 2,3 Fløtten, Finn (1993). Festung Kirkenes: okkupasjon og frigjøring av Sør-Varanger. Bjørnevatn: Kirsten Jochimsen. ISBN 8299296218. 
  3. Mosley, Leonard (1979). Slaget om Storbritannia. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488. 
  4. Liddell Hart, B.H. (1971). Den annen verdenskrig. [Oslo]: Cappelen. 
  5. Greve, Tim (1926-1986) (1985). Verdenskrig. Oslo: Aschehoug. s. 65. ISBN 8203111440. 
  6. Skodvin, Magne (1956). Striden om okkupasjonsstyret i Norge: fram til 25. september 1940. Oslo: Det norske samlaget. 
  7. Mæsel, Knut (1982). Luftkrigen over Sørlandet: hva skjedde når flyalarmen gikk?. Kristiansand: Fædrelandsvennen : i samarbeid med Vest-Agder fylkeskulturstyre. 
  8. Simons, Gerald (1982). Seier i Europa. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488. 
  9. Kershaw, Ian (2010). Hitler. Penguin. 
  10. Tucker, Spencer C. (2016). World War II: The Definitive Encyclopedia and Document Collection. Santa Barbara, California: ABC-CLIO. 
Autoritetsdata