Gunnar Wiig-Andersen
| Gunnar Wiig-Andersen |
|---|
Gunnar Wiig-Andersen (født 28. juli 1919 i Bergen, død 22. april 2002) var en norsk motstandsmann og telegrafist som gjorde tjeneste i Kompani Linge. Han er kjent for sin innsats under andre verdenskrig. Etter krigen ble han tildelt Krigskorset, Norges fremste utmerkelse.
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Wiig-Andersen vokste opp på Minde ved Bergen. Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940 var Wiig-Andersen student ved Norges Handelshøyskole.[1] Wiig-Andersen forlot Norge ombord på MK «Duen» 22. oktober 1941 og ankom Lerwick 25. oktober.[2]. Han gikk inn i de norske styrkene, først i Hæren, deretter i Norwegian Independent Company No. 1, senere kjent som Kompani Linge.[1]
Wiig-Andersen gikk radioskole og fikk opplæring som telegrafist. I september 1943 ble han sendt til det okkuperte Norge sammen med Louis Pettersen. I Bergen etablerte de to radiostasjonen «Redwing», som var i drift til krigens slutt. Stasjonen holdt oppe kontakt mellom Milorg i Bergen og den allierte krigsledelsen i London.[3] Stasjonen var også viktig som bindeledd til Saborg i Bergen og for avdelingen Bjørn West.[4] Redwing kunne ha en trafikk på opptil 20 telegrammer daglig.
I statsråd 7. mars 1947 ble fenrik Wiig-Andersen hedret med Krigskorset med sverd «for fremragende innsats under utførelse av militære oppdrag.»[5]
Etter krigen[rediger | rediger kilde]
Etter verdenskrigen etablerte Wiig-Andersen agenturforretning[4] og var agent for kontormaskinfirmaet til Max Manus.[3]
Wiig-Andersen var opptatt av krigsveteranenes kår og tok initiativ til stiftelsen av Aktive krigsdeltakeres forening.[4]
Han spilte en sentral rolle i utbyggingen av ungdomsherberger i Norge.[3] Wiig-Andersen var aktiv i organisasjonen Norske ungdomsherberger, som senere ble til Norske vandrerhjem.[6] Han deltok i planlegging av bygging av nye ungdomsherberger og arrangerte ungdomsreiser til Storbritannia. Wiig-Andersen ble i 1960 tildelt Norske ungdomsherbergers hederstegn og var æresmedlem i organisasjonen. [6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ 1,0 1,1 Kjell Pedersen: «Helt uten kuler og krutt», Bergens Tidende, 5. mai 1995, s. 18.
- ↑ Ulstein, Ragnar (1920-) (1979). Englandsfarten. Oslo: Samlaget. s. 306. ISBN 8252109837.
- ↑ 3,0 3,1 3,2 Kjartan Rødland: «Gunnar'en og svigermoren», Bergens Tidende, 28. juli 1999, s. 27.
- ↑ 4,0 4,1 4,2 Minneord i Bergens Tidende, 24. april 2002, s. 28.
- ↑ Erik Gjems-Onstad (red.): Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren, Oslo: Grøndahl Dreyer, 1995, s. 184.
- ↑ 6,0 6,1 Minneord i Bergens Tidende, 27. april 2002, s. 45.