Grønlands historie

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Jakt og hvalfangst på tradisjonelt vis har alltid vært viktige for å opprettholde livet på Grønland.

Grønlands historie er historien om livet på verdens største øy under ekstreme arktiske forhold: en isbre dekker omtrent 84 prosent av øya og all menneskelig aktivitet er forbeholdt kysten.

De første menneskene kom antagelig til Grønland en gang rundt 2500 f.Kr. Denne gruppen døde åpenbart ut og ble etterfulgt av flere andre grupper som innvandret fra det nordamerikanske fastlandet. For europeere var Grønland ukjent fram til slutten av 900-tallet e.Kr. da norrøne menn fra Island og Norge bosatte seg på sørvestkysten. Denne delen av Grønland var ikke befolket da nordboerne kom dit. De direkte forfedrene til dagens grønlandske inuitter er beregnet å ha først kommet til øya en gang rundt 1200 e.Kr. fra nordvest. Etter nærmere 500 år med fast bosetting, forsvant de norrøne grønlenderne sporløst. Det er lansert mange mulige teorier på hva som kan ha skjedd. Arkeologiske funn antyder at forsvinningen trolig har skjedd en gang mot slutten av 1400-tallet. Danmark-Norge gjorde krav på Grønland etter at øya tidligere hadde vært norsk skattland, og etter århundrer uten kontakt med den norrøne befolkningen var det bekymring for at de hadde blitt hedninger igjen. En misjon ble sendt av sted for å gjeninnføre kristendommen i 1721, men ingen nordboere ble funnet. Det ble besluttet å isteden døpe de lokale grønlandske inuittene og etablere handelsstasjoner langs kysten som en del av Danmarks streben etter å skaffe seg kolonier.

Kart over Grønland som viser at 84 % er dekket av is.

I 1931 ble et område kalt kalt for Eirik Raudes Land på Øst-Grønland okkupert av nordmenn på privat initiativ, og fikk senere støtte fra den norske regjering. To år senere ble saken brakt inn for Den internasjonale domstolen i Haag, som dømte i favør av Danmark. Norge aksepterte dommen og okkupasjonen ble avsluttet den 5. april 1933.

Grønland var ikke fullt kartlagt før 1900 og Dansk suverenitet over hele Grønland ble avklart i mellomkrigstiden. Grønland var frem til 5. juni 1953 en dansk koloni. Ved endringen av den danske grunnloven fikk øya da status som et dansk amt med representasjon i Folketinget. Etter en folkeavstemning i 1978 fikk Grønland selvstyre med virkning fra 1. mai 1979. Grønland gikk ut av EU i 1985 og er omfattet Danmarks NATO-medlemskap siden 1949.[1]

Under den andre verdenskrig var Grønland løsrevet fra det okkuperte Danmark, sosialt og økonomisk, og ble isteden tettere knyttet til USA og Canada.[2] Etter krigen kom kontrollen igjen tilbake på danske hender, og i 1953 ble Grønlands status som koloni endret til oversjøisk amt (fylke). Selv om Grønland fortsatt er en del av Danmark, har øya hatt selvstyre siden 1979.

Forhistorisk eskimoiske kulturer

[rediger | rediger kilde]

Grønlands forhistorie handler om gjentatte bølger av paleo-eskimoisk innvandring fra øyene nord for det nordamerikanske fastlandet. Som en av de ytterste utpostene til disse kulturene var livet hele tiden strukket til de ytterste. Flere kulturer kom og deretter døde ut i løpet av århundrene. I perioden før den norrøne innvandringen og utforskningen av Grønland kan arkeologien kun gi tilnærmet datering.

Saqqaqkulturen er den tidligste kulturen som etablerte seg i de sørlige og vestlige delene av Grønland.[3] Dette folket oppsto en gang rundt 2500 f.Kr. og gikk tilbake en gang rundt 800 f.Kr. I det meste av denne tiden sameksisterte saqqaqkulturen med en annen kultur som har fått navnet Independence I og som kom til de nordligste delene av Grønland fra hva som i dag er Canada.[4] Den tidligste kulturen i de nordligste og nordøstlige delene av Grønland var Independence I og oppsto en gang rundt 2400 f.Kr. og varte til en gang rundt 1300 f.Kr. En gang rundt 800 f.Kr. oppsto en tilsvarende kultur, Independence II, i de samme områdene som Independence I.[5] Denne kulturen har blitt karakterisert som en mellomfase mellom de tidligere kulturene og dorsetkulturen som kom til Grønland en gang rundt 700 f.Kr.; nyere forskning har antydet at disse kulturene kan ha vært identiske innenfor Grønland.[5] Av den grunn har kulturene blitt karakterisert som «grønlandske dorset». De nyeste dateringene for Independence II-gjenstander er fra 200- eller 100-tallet f.Kr. Den tidlige dorsetkulturen eksisterte på Grønland fram til rundt 200 e.Kr. og det har blitt funnet gjenstander så langt nord som Inglefield Land på vestkysten og ved området Dove Bugt på østkysten.[6]

Det er generell enighet at etter at den tidlige dorsetkulturen falt sammen var Grønland ubefolket i flere århundrer.[6] De neste som kom kan ha vært folk som tilhørte den sene dorsetkulturen, kanskje så tidlig som 800 e.Kr.[7] Den sene dorsetkulturen var begrenset til de nordvestlige delene av øya, og forsvant en gang rundt 1300 e.Kr. Norrøne folk fra Island og Norge kom en gang rundt 980 e.Kr. og begynte å bosette seg på de sørlige sørvestlige delene av øya.

Antropologer klassifiserte i sin tid inuittene som medlemmer av den mongoloide rase, sammen med ulike sibirske stammer som jakuter, foruten også kinesere, koreanere, og japanere. Deres fysiske framtoning er nærmere til hva som vanligvis assosieres med asiatiske folk enn til indianere, men kategorisering i henhold til rase er ikke lenger betraktet som særlig produktivt blant antropologer, delvis på grunn av omtvistete rasekategorier.

Den norrøne bosetningen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Eirik Raudes kolonisering av Grønland

Kong Magnus Lagabøte gir den norske loven. Grønland la seg frivillig inn under Norgesveldet.

Gunnbjørn Ulvsson oppdaget noen øyer utenfor Grønlands østkyst da han kom ut av kurs fra Norge til Island på begynnelsen av 900-tallet. I løpet av siste halvdel 900-tallet, rundt 977, forsøkte Snøbjørn Galte en ekspedisjon til Grønland, men interne stridigheter førte til drap og ekspedisjonen returnerte til Island etter en overvintring. Det var ikke før nordmannen Eirik Raude ca. 982 seilte til Grønland og brukte tre år på utforske landet at det store kalde landets muligheter ble oppdaget. Eirik Raude kom tilbake til Island og fortalte om et land han kalte for «Grønland» for folk skulle like å bo der. Inuittene kaller det for Kalaallit Nunaat, «Vårt land».

I henhold til islandske sagaer dro 25 skip med bosettere til Grønland i 985, men kun 14 kom trygt fram. Datoen har blitt bekreftet av radiokarbondatering fra noe av etterlatenskapene til den første bosetningen ved Brattahlíð, dagens Qassiarsuk, som var stedet der Eirik Raude og hans familie slo seg ned på. I henhold til de samme skriftene var det året 1000 som Eiriks sønn Leiv Eiriksson forlot bosetningen for å utforske nytt land enda lengre vest (Nord-Amerikas østkyst).

Under ledelse av Eirik Raude kom de første norrøne menneskene fra Norge og Island i 985 eller 986. De norrøne anla sine gårder på Grønlands sørvestkyst i nærheten av de moderne Julianehåb og Godthåb. De livnærte seg av buskapshold, jordbruk og fangst og fiske. Eksport av hvalrosstann og vadmel til Europa var lenge en viktig inntektskilde.[8][9]

Fra Grønland utforsket Eirik Raudes sønn Leiv Eiriksson Nord-Am erikas kyster som fikk navnene Helluland, Markland og Vinland.[10] Det er ikke faglig enighet om eksakt hvor disse landområdene lå. Det eneste som er sikkert er at arkeologiske utgravinger på New Foundland har funnet bevis for at norrøne folk bygget flere hus der.

Bosetningen på Grønland nådde et antall på mellom 4 000 og 5 000 mennesker, opprinnelig på to steder, en større østlig bosetning kalt Austerbygd og en noe mindre vestlig bosetning kalt Vesterbygd, sistnevnte på kanskje 1 000 mennesker på det meste. Til sammenligning er Grønlands innbyggertall på kun 57 000 mennesker i dag. De norrøne opprettholdt en handel med hvalrosstann til Europa, foruten å eksportere tau, sau, og sel, i henhold til en opptegnelse fra 1200-tallet. Det er også mulig at de handlet tørrfisk. Bosetningen var avhengig av Norge og Island for jern og trevare. Sistnevnte var viktig for skipsbygging, selv om de trolig var i stand til å hente trevare fra kysten av Markland, muligens dagens Labrador. Sosial og religiøs kontakt måtte komme utenfra. Handelsskip fra Island og Norge kom hvert eneste år og overvintret gjerne på Grønland.

Det ble bygget 22 kirker, 2 klostre og etablert et eget norsk bispesete. Grønland ble i 1152 underlagt erkebiskopen i Nidaros. Grønlands bispestol fungerte fram til skipsfarten til Norge stilnet en gang på 1400-tallet..[11][12][13]

I 1126 ble det grunnlagt et bispedømme ved Gardar, dagens Igaliku, som ble underlagt erkebispedømmet i Nidaros, dagens Trondheim i 1152. Rundt fem kirker fra denne tiden er kjent fra arkeologiske spor. I 1261 aksepterte befolkningen den norske kongens overherredømme selv om man fortsatte med egne lover. Som et indirekte resultat av Svartedauens herjinger, ble den norske staten i 1380 underlagt Danmark, noe som var beklagelig for Norge, men katastrofalt for Grønland som var avhengig av skipsfarten til Norge. Etter å ha blomstret i det første århundret av bosetningen opplevde det norrøne samfunnet på Grønland sannsynligvis en nedgang i løpet av utgangen av 1300-tallet. I 1378 var det ikke lenger en biskop ved Gardar. Etter 1408, da det ble opptegnet at et ekteskap ble inngått i Hvalsey kirke, finnes det ingen sikre opptegnelser om bosetningen lengre. Det er sannsynlig at det østlige bosetningen opphørte i løpet av 1400-tallet selv om man ikke vet dato eller årsak for den endelige slutten. Arkeologiske utgravinger har funnet indikasjoner på at den norrøne sivilisasjonen kan ha vært i funksjon frem til år 1500.[14]

Endeliktet for den norrøne bosetningen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den norrøne bosetningen på Grønland

Kirka i Hvalsey.

Det er mange teorier og mye forskning rundt spørsmålet om hvorfor de norrøne grønlenderne forsvant. Det har vært foretatt flere omfattende arkeologiske utgravinger og analyser av jordsmonnet for å finne svar[15]En faktor som gjør det vanskelig å gjenskape et nøyaktig forløp, er at det grønlandske kontinentet over århundrene har sunket. Det betyr at mange av de gamle nordbogårdene i dag ligger under vann. Forsvinningen kan ha skyldtes flere årsaker, kombinert med at klimaet endret seg med den lille istid på 1400-tallet. Mangel på kontakt med Norge og Europa, klimaendringer, fiendtlige naboer, angrep fra søreuropeiske sjørøvere har blitt nevnt.

Da klimaet ble kjøligere la det seg fast is til langt sør på Grønlands vestkyst og helt over til Baffin Island og dermed mistet beboerne noe av muligheten til å jakte hvalross – den faste fangstplassen lå langt nord for den nye is-grensen. Samtidig fikk inuittene med dette muligheten til å jakte etter sel lenger sørover, nærmere de norrøne bygdene. For de norrøne grønlendingene var inntekter fra eksporten av hvalrosstenner viktige. Hvalross var den tidens elfenben, særlig etterspurt til kirkekunsten i Europa. Arkeologiske funn tyder på at det var magre tider de siste årene. Fra å ha holdt kyr og trolig også dyrket bygg i de første århundrene, dreide kostholdet i den senere perioden over til stort inntak av sel og sjømat. De yngste lagene av arkeologiske funn viser enkelte steder at innbyggerne til slutt henfalt til hungerskost, småfugl og hare – dyr de vanligvis ikke ville ha jaktet på. Til og med nyfødte kalver og lam ble spist, dyr man vanligvis ville ha spart for å sikre buskapens videre eksistens. Arkeologien indikerer at grønlenderne tynte sine ressurser til det ytterste.

For å skaffe nok beitemark, er det antatt at de hogde ned det meste som fantes av trær, selv om arkeologiske funn gir til dels motstridene belegg for en slik teori.[16] Skogen kom aldri tilbake, og beitepress i kombinasjon med torvsanking førte til jorderosjon, og enda mindre avlinger. Det samme gjorde det uforutsigbare og forverrede klimaet, og da handelsrutene til Norge til slutt tørket inn, fikk befolkningen stadig mindre jern. Etter nesten fem hundre års bosetting forsvant de siste nordboere fra Grønland.

Det er fremdeles et mysterium hva som til sist skjedde med den norrøne befolkningen. Kongens skip «Knarren» besøkte av og til Grønland inntil Svartedauden. Den siste biskop på Grønland døde i 1377. Nye biskoper ble utnevnt uten å reise. Den siste sikre observasjon daterer seg til et bryllup i Hvalsey kirke i 1408. Den siste båten fra Grønland kom til Norge i 1410. Arkeologiske utgravinger har funnet tegn på at de siste nordboere på Grønland kan ha vært i live rundt år 1500.[11][12][13] Flere mulige forklaringer på forsvinningen er blitt fremmet blant annet klimaforverring som gjorde sjøreise vanskelig og det ble vanskelig å holde storfe som var en viktig næringsvei.[12] Rundt år 1000–1200 var temperaturen trolig noen grader høyere enn i moderne tid og sjøreise kunne foregå uhindret av drivis.[17] De opprinnelig norrøne bostedene i fjordene er ubebodd i moderne tid.[13]

Klimaendringer og overbefolkning kombinert med den skrinne jorda skal sakte ha ødelagt livsgrunnlaget. Andre forklaringer fremhever mulige epidemier, indre stridigheter eller angrep fra inuitter eller sjørøvere. De mest eksotiske teoriene går ut på at de norrøne innbyggerne på 1400-tallet ble bortført av portugisiske sjørøvere som landsatte fangene på Tenerife hvor de levde videre som slaver på sukkerplantasjene. Denne teorien styrkes ved at forekomsten av multippel sklerose i dag er betydelig høyere her enn i andre deler av Spania. Sykdommen er kjent for oftere å ramme personer med nordisk-genetisk avstamning. Ut ifra uverifiserbare opplysninger i gamle kilder, er det også antydet at en del kan ha forlatt Grønland for å slå seg ned i Nord-Amerika.[18]

Det er heller mulig at innbyggerne gradvis flyttet til enten Island eller Norge.

Undersøkelser offentliggjort i 2022 tyder på at tørke (snarere enn kulde) trolig medvirket til at bosetningen ble oppgitt. Amerikanske forskere tok prøver av sedimentlag i en innsjø i nærheten av bosetningene og fant ikke spor etter langvarig eller ekstrem kulde. Gjørmen fra bunnen av innsjøen viste i stedet spor etter tørkeperioder som trolig var så alvorlig at gressavlingene sviktet og det ble vanskelig å holde husdyr over vinteren. Tørke som problem for gårdsdrift er kjent som et problem på Grønland i moderne tid.[19][20] Arkeologiske undersøkelser har avdekket vanningskanaler knyttet til de norrøne gårdsbrukene.[21]

Den sene Dorset-kulturen og Thule-kulturene

[rediger | rediger kilde]
Thule-kulturen var dyktige hvalfangere slik den norske misjonæren Hans Egede viste i en tegning fra 1700-tallet.

Nordboerne var kanskje alene på Grønland da de kom og bosatte seg. En ny innvandring fra vest, den sene Dorset-kulturen, var der allerede, men denne kulturen var begrenset til de ekstreme forholdene helt i nordvestlige Grønland, langt unna den norrøne bosetningen som oppholdt seg på de sørlige kystene. Noen arkeologiske spor tyder på at denne kulturen var før den norrøne kulturen, men forsvant rundt 1300-tallet, omtrent på den samme tiden som den vestlige norrøne kulturen opphørte. I de områdene for denne kulturen er det arkeologiske spor fra bosetninger som tyder på fra fire til rundt tretti familier som levde sammen for en kort tid i løpet av deres epoke.

Rundt 1200-tallet kom en annen arktiske kultur, Thule, fra vest etter å ha blitt dannet rundt 200 år tidligere i Alaska. De bosatte seg sør for den sene Dorset-kulturen og strakte seg over store områder av Grønlands vest- og østkyst. Dette folket, forfedrene til dagens moderne inuitter, var fleksible og jaktet på bortimot alle dyr på land eller i sjøen. Etter hvert som de bosatte seg i stadig større antall hadde de store matreserver å ta av for å unngå sult om vinteren. Den tidlige Thule-kulturen unngikk de nordligste breddegrader som først ble bosatt igjen av ny innvandring fra Canada på 1800-tallet.

I hvilken grad det har vært kontakt og eventuelt gnisninger mellom de tre ulike kulturene, Dorset, Thule og den norrøne, er ikke klart, men det kan ha vært en viss handel mellom kulturene. Muligheten for kontakt er et hyppig debattert tema blant forskerne, også om den norrøne kulturen hadde en kontakt inn i Canada, også ved mulige etterlatenskaper fra norrøne leirer utenfor Grønland, noe funnet av en norrøn mynt fra Olav Kyrres tid, den såkalte Maine-mynten som ble funnet i USA. Derimot er det ikke funnet noen norrøne handelsvarer i Dorset-leirer på Grønland, og det eneste som er blitt funnet har vært såkalte «eksotiske» gjenstander. Utskjæringer av dreide tråder og av figurer med skjegg tyder på kontakt med de norrøne. Noen fortellinger vitner om væpnet konflikter og kidnappinger mellom inuitter og norrøne.

Dansk kolonisering

[rediger | rediger kilde]
Hans Egede kom til Grønland i 1721.

Grønland inngikk i Norgesveldet i 1261.[22] I dansketiden var Norge og Grønland underlagt den danske kongen, etter avskaffelsen av Riksrådet ble Grønland i 1536 lagt direkte under København som del av Danmark-Norges kolonirike. Dansk kolonisering begynte i 1721 da Hans Egede ankom. Han grunnla en lite koloni i Godthåb. Danske oppdagelsesreisende undersøkte på slutten av 1800-tallet undersøkelser av ukjente områder. Thule ble etablert av polarforskerne Knud Rasmussen og Peter Freuchen. Grønland regnes som koloni til området ble integrert i Danmark som et amt i 1953. Ved avstemning i 1954 ble Grønland strøket fra listen over kolonier.[23][24][25][26][27]

Det var begrenset kunnskap om de nordligste områdene og lenge ble grønlandskysten ansett å gå nordøstover til og med Svalbard. Det nordligste Atlanterhavet (fra Island og nordover) lå i dette perspektivet innenfor dansk/norske territorier og kunne betraktes som et dansk/norsk innhav underlagt Danmarks suverenitet.[22]

Den viktige skipsfarten som Norge hadde opprettholdt ble utelatt i unionstiden, men selv uten kontakt hevdet den danske kongen overherredømme over landet i kraft av sin stilling som norsk konge. På 1660-tallet ble det markert ved å inkludere en isbjørn på det danske våpenskjoldet. På 1600-tallet kom engelske, hollandske og tyske hvalskip til Grønland hvor hvalen stundom kom nær kysten, men ingen av disse landene drev kolonisering.

I 1721 ble det sendt en felles ekspedisjon til Grønland bestående av både handel som misjon ettersom det var kommet en frykt for at de opprinnelige beboerne, som man ikke hadde kunnskap om, var blitt hedninger eller katolikker. Ekspedisjonen var ledet av nordmannen Hans Egede. Ekspedisjonen kan bli betraktet som en del av en dansk-norsk kolonisering av Nord-Amerika. Ekspedisjonen fant derimot intet menneskelig liv fra den antatte norrøne befolkningen. Over tid ble Grønland åpnet for danske handelsselskaper og stengt for andre land. Den nye kolonien ble sentrert rundt et sted som danskene optimistisk kalte for Godthåb på sørvestkysten; idag hovedstaden Nuuk. Noen inuitter som bodde nært ved handelsstasjonen ble døpt til kristendommen.

Etter 1814

[rediger | rediger kilde]

I 1814 ble unionen mellom Danmark og Norge oppløst som følge av Kieltraktaten, og Norge ble tvunget inn i en ny union med Sverige. De gamle norske skattlandene Island, Færøyene og Grønland fulgte derimot ikke med Norge, men ble beholdt av Danmark. Norge godtok ikke Kieltraktaten og forsøkte i 1819–1821 å få råderett over bilandene.[28]

På 1800-tallet ble det økt interesse for Grønland for polaroppdagere og vitenskapsmenn som William Scoresby og Knud Rasmussen. På samme tid økte kolonielementene for den tidligere handelsorienterte danske samfunnet på Grønland. Misjonsaktiviteten var stort sett suksessfull og i 1861 ble den første grønlandskspråklige avisen grunnlagt. Dansk lov var gjeldende for innbyggerne.

Ved århundreskiftet til 1800-tallet var den nordlige delen av Grønland fortsatt ubebodd og hvor kun spredte hytter satt opp av jaktlag ble funnet. I løpet av århundret kom nye inuittfamilier fra Canada inn i dette området. Den siste gruppen fra Canada kom i 1864. I løpet av den samme tiden ble den østlige delen av Grønland avfolket grunnet at de økonomiske forholdene ble verre.

Demokratiske valg for lokalstyrer på Grønland ble holdt for første gang i 1862–1863, skjønt det ble ikke tillatt selvstyre for Grønland som helhet. I 1911 ble det introdusert to Landsting, ett for det nordlige Grønland og ett for det sørlige Grønland, og som ble slått sammen til ett i 1951. I løpet av denne tiden ble alle beslutninger foretatt i København hvor ingen fra Grønland hadde egen representasjon.

Mot slutten av 1800-tallet ble det danske handelsmonopolet kritisert av handelsfolk. Det ble argumentert at det holdt befolkningen utenfor inntekter og hindret en større fiskeindustri. Mange grønlendere var derimot rimelig fornøyd med status quo ettersom de følte at monopolet sikret framtiden for kommersiell hvalfangst. Danskene begynte uansett å overføre sine investeringer til fiskeindustrien.

En inuitfamilie fotografert av Nansen i 1888.

Danmark opprettet et dansk handelsmonopol i 1776 og stengte andre land ute. Monopolet gjaldt de bebodde områdene, mens Øst-Grønland ble besøkt av utlendinger utover 1800-tallet.[29][28] Kolonisering av Øst-Grønland begynte i 1894 i Angmassalik.[30] Fridtjof Nansen hadde i 1888 besøkt det indre av Grønland ved å gå på ski over innlandsisen.[31] Tidlig på 1900-tallet var ikke Grønland helt kartlagt: Ved ekspedisjoner i 1907 og 1912 ble det avklart at Peary Land ikke er en egen øy. Etter første verdenskrig anerkjente Frankrike, Italia, Japan og Sverige Danmarks krav på hele Grønland.[32][29][33]

Danske myndigheter hadde lagt opp til å holde Grønland som et lukket område med lite kontakt med verden utenfor blant annet av frykt for spredning av sykdommer grønlenderne ikke hadde immunitet mot.[34]

Integrering i Danmark

[rediger | rediger kilde]

Straks etter frigjøringen av Danmark i 1945 ble en delegasjon sendt til København for å drøfte administrativ ordning for Grønland, Grønlands plass innenfor kongeriket og andre politiske tema. Resultatet var blant annet utbygging av helsevesenet. I 1948 ble handelsmonopolet avviklet.[35]

Grønland var en dansk koloni frem til 1953, da den ble et vanlig amt etter folkeavstemning i Danmark. Grønlenderne ble likestilt som danske borgere og fikk to seter i Folketinget. På Grønland var det sterk motstand mot dansk medlemskap i EU.[36][37] Det danske Folketinget vedtok å gi Grønland hjemmestyre i 1978 med virkning fra 1. mai 1979 (Færøyene hadde fått hjemmestyre i 1948 mens Island ble uavhengig under andre verdenskrig). Dette innebar etablering en folkevalgt forsamling, Landstinget, og en lokal regjering, Landsstyre. Selvstyre innebar kontroll over skattlegging, fiskerier og velferdstjenester.[36][38] 25. november 2008 stemte et klart flertall av innbyggerne ja til økt uavhengighet fra Danmark.[39][40]

I 1995 ble danske militære styrker samordnet under Grønlands Kommando og i 2012 ble et arktisk kommandosenter etablert i Nuuk. Danske styrker på Grønland har som hovedoppgave å opprettholde suverenitet ved overvåkning og tilstedeværelse, og utfører dessuten lete- og redningstjeneste, tilsyn med fiskeriene og overvåkning av isforholdene. Lovgivning fra 2005 ga selvstyremyndighetene mulighet til å inngå avtaler med andre stater og med internasjonale organisasjoner for eksempel om fiskerier. Selvstyret ble utvidet fra og med 21. juni 2009.[41]

Grønlandssaken

[rediger | rediger kilde]
Thule Air Base ble etablert etter den andre verdenskrig.
Se også: Grønlandssaken

I 1921 erklærte Danmark at hele Grønland og farvannene rundt skulle være under dansk styring, en avgjørelse den norske regjeringen mente krenket norske rettigheter, fordi norske sel- og hvalfangere holdt til på Øst-Grønland.[42] Norske myndigheter ville ikke gå med på utvidelse av danske suverenitet dersom det gikk ut over norsk fiske og fangst ved Øst-Grønland. Halvdan Koht og norske folkerettseksperter som Frede Castberg mente at Øst-Grønland var herreløst.[43][44] I desember 1922 ville Folketinget vedta en lov om dansk suverenitet over hele Grønland og Norge protesterte. Forhandlinger mellom Norge og Danmark resulterte i en avtale av 1924 der suvereniteten forble uavklart, mens norske fangsinteresser var sikret til 1944.[45] Norge okkuperte deler av Øst-Grønland i perioden 10. juli 1931 – 1933 og kalte dette området Eirik Raudes Land som da ble styrt av en sysselmann. Danmark klaget saken inn for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie, og Norge tapte saken i en kjennelse den 5. april 1933 som førte til at Norge så trakk seg ut.[46]

Okkupasjonen var et privat initiativ i regina norske hvalfangeren Hallvard Devold aom kalte det for Eirik Raudes Land. Deretter ga den norske regjering sin støtte til okkupasjonen.

Strategisk betydning

[rediger | rediger kilde]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig ble Danmark 9. april 1940 okkupert av Tyskland og kommunikasjonen med Grønland, Island og Færøyene ble brutt.[47] Den danske kongen og regjeringen ble, til forskjell fra den norske, værende under tysk okkupasjon, men ble ikke ansett som uavhengig. Danske tjenestemenn utenfor det okkuperte området ville ikke akseptere København-regjeringens autoritet blant annet avbrøt den danske generalkonsulen i Canada forbindelsen til København. Grønland var vanskelig tilgjengelig store deler av året på grunn av vanskelige værforhold og sjøis. Danske myndigheter hadde lagt opp til å holde Grønland som et lukket område der besøkende måtte ha spesiell tillatelse og befolkningen hadde lite kontakt med verden utenfor.[48]

Lokal valuta brukt av amerikanske soldater under andre verdenskrig.
Bernt Balchens Consolidated PBY Catalina på Grønlandsisen i 1943.

I april 1940 tok de danske administratorene (landsfogdene) på Grønland kontakt med ambassadør Henrik Kauffmann i Washington om sikring av forsyninger når kontakten med Europa var brutt. Landsfogdene Eske Brun og Axel Svane tok 23. april over styringen av Grønland i henhold til en paragraf for unntakssituasjoner. En grønlandsk delegasjon i New York bestyrte praktiske sider ved handel, innkjøp og salg. I 1941 reiste Svane til New York for å lede delegasjonen, mens Brun ble værende i Godthåb for å lede administrasjonen.[49]

USA fryktet at Grønland av fiendtlige makter kunne bli brukt som springbrett for angrep på Nord-Amerika og amerikanske myndigheter mente det var behov for å fylle maktvakumet etter den tyske okkupasjonen av selve Danmark. Fra før (Act of Havana, juli 1940) hadde USA inngått avtale med de latinamerikanske landene om at territorier i Amerika tilhørende europeiske stater okkupert av aksemaktene om nøvendige skulle styres av de amerikanske landene (Canada var en del av Storbritannia og ikke del av avtalen). Havana-avtalen reflekterer deler av Monroedoktrinen uten å nevne den konkret. USA hadde på egen hånd erklært No Transfer-doktrinen som innebar at territorier i Amerika ikke kunne overdras til aksemaktene.[50][51][52][53][54]

Grønland lå gunstig til for flyruter med mellomlanding mellom Nord-Amerika og det nordvestlige Europa. Militære planleggere begynte på den tiden å legge mer vekt på kortest mulig globale flytraseer enn på sjøruter eller landtransport. Flyekspedisjoner på 1930-tallet dokumenterte at Grønlandsisen ikke var til hinder for flytrafikk til og fra Grønland. I første halvdel av 1900-tallet var det få fly som hadde kapasitet til å fly mellom USA og Europa uten å etterfylle drivstoff. Grønland var gunstig utgangspunkt for å beskytte skipstrafikk i det nordlige Atlanterhavet. Værobservasjoner på Grønland var svært nyttig for å værvarsling for Europa. Tyskland gjorde flere forsøk på å etablere meterologiske stasjoner på det nordøstlige Grønland.[55][56]

USAs kystvakt patruljerte Grønlands kyst fra 1940. Utvinning av kryolitt i Ivigtut var nyttig for aluminiumsproduksjon til amerikanske fly og på det tidspunktet den eneste kryolittgruven i verden. Amerikansk kystvakt ankom Ivigtut 10. mai 1940 for å komme Storbritannia/Canada i forkjøpet. Ved kryolittgruven ble det satt opp en marinetasjon med mannskapsforlegning.[57][58][59][60] Skip og fly fra USAs kystvakt begynte i mai 1940 å trafikkere kysten.[61] Storbritannia hadde okkupert Færøyene 12. april og Island 10. mai 1940.[62][63][64]

Mannskap fra den tyske værstasjon Edelweiss II arrestert av amerikanske styrker 4. oktober 1944.[65]

Den danske ambassadøren i Washington, Henrik Kauffmann, inngikk 9. april 1941 på egen hånd avtale om at USA skulle ivareta forsvaret av Grønland ved å opprette alle nødvendige militære installasjoner og anlegg. USA skulle være Grønlands beskytter inntil Danmark var fritt.[66][67] USA anerkjente Kauffmann som representant for det frie Danmark.[68] Kauffmann la til grunn at han opptrådte på vegne av den danske kongen som hersker over Grønland og USA respekterte dansk suverenitet. I noteutveksling mellom Kauffmann og Cordell Hull knyttet til avtalen nevnes det at Grønland ligger innenfor Monroedoktrinens område.[69][70][71][72][73] Avtalen ga USA rett til å anlegge baser og oppføre installasjoner på Grønland uten avklaring med myndighetene i København.[69] USA påtok seg å sørge for nødvendige forsyninger til Grønlands befolkning mens krigen pågikk.[66] Krigssituasjonen fremskyndet en del teknologiske endringer blant annet innføring av elektrisk belysning. Økonomien ble stimulert og det var ingen varemangel under krigen.[74]

Den tyske marines tråler «Externsteine» arrestert 15. oktober 1944 mens den var fast i isen.[75][76]

Kystvaktfartøyer fra USA ble sendt til Nordøstgrønland våren 1941 for å hindre fiendtlige makter å etablere baser eller landsette styrker. Fangstfolkene på Nordøstgrønland ble evakuert sommeren 1941 og det ble samtidig satt i gang patruljering med hundesleder bemannet av politimenn samt norske, danske og grønlandske fangstfolk. I september 1941 forsøkte tyske styrker å sette opp en værvarslingsstasjon på Nordøstgrønland (Tyrolerfjorden) ved hjelp av en norsk selfangstskute ført av Hallvard Devold; skuta ble tatt i arrest av amerikansk kystvakt. Før USA kom med i krigen brukte tyske myndigheter dansk og norsk mannskap for å unngå militær konflikt. Tyske styrker sendte flere ekspedisjoner og lykkes utover i krigen å sette opp værvarslingstasjoner på Nordøstgrønland; det forekom trefninger med dansk politi. I 1942 lykkes den tyske ekspedisjonen Holzauge å sette opp en værstasjon på øyen Sabine med formål å sende daglige værobservasjoner til Norge; stasjonen ble oppgitt etter amerikansk bombing i mai 1943. Amerikanske fly som tok av fra Island bombet noen av de tyske stasjonene. Etter amerikanske militære operasjoner høsten 1944 var det slutt på den tyske aktiviteten.[66][74][65]

Narsarsuaq lufthavn i august 1942, anlagt av USA i 1941 som Bluie West One.

I juli 1941 ble Grønland okkupert av amerikanske styrker og i oktober 1941 begynte styrker under ledelse av oberst Bernt Balchen å anlegge en flyplass i Søndre Strømfjord. Uten forbindelse med Europa var Grønland avhengig av USA og var underlagt amerikansk jurisdiksjon. I 1942 og 1943 ble Grønland brukt som transit da omkring 1 million soldater og fly ble overført til Europa (Operation Bolero). Værstasjonene på Grønland var viktige for værvarsel for Atlanterhavet og Nord-Europa. Ved slutten av krigen var 17 amerikanske baser hvorav 4 marinebaser på Grønland samt en kjede av værstasjoner.[69][70][71][72][73] Værstasjonene på Grønland ble kombinerte med radio- og radarstasjoner. Værobservasjonene fra Grønland ble svært viktige for alliert krigføring i Europa og ble blant annet brukt for å fastsette tidspunkt for landgang i Normandie.[66]

Den kalde krigen

[rediger | rediger kilde]
Northrop F-89 Scorpion på Thule-basen i 1955.
Narsarsuaq lufthavn i 1956
Sondrestrom Air Base, ved Søndre Strømfjord, 1958.

Ved slutten av andre verdenskrig (12. mai 1945) ble 1941-avtalen ratifisert av Rigsdagen under antakelse av avtalen snart ville avsluttet i og med at krigen var over. Danmark ønsket etter krigen å videreføre nøytraliteten. I 1946 foreslo utenriksminister James F. Byrnes at USA kunne kjøpe Grønland og Harry Trumans regjering la frem ulike måter en overdragelse kunne skje på. Interne notater i utenriksdepartementet antydet en pris på 100 millioner dollar. I 1947–1948 forsøkte danske myndigheter å overtale USA om at amerikansk nærvær på Grønland var overflødig i fredstid, mens USA ville beholde retten til å bruke Grønland militært. NATO ble opprettet i 1949 med Danmark som medlem og Danmark forlot med det nøytralitetspolitikken. I 1949–1951 ble relasjonen til USA diskutert i forbindelse med NATOs regionale planlegging. I desember 1950 besluttet USAs myndigheter å etablere en stor strategisk flybase i Thule nord på Grønland. På 1960-tallet fikk Eisenhower avslag da han luftet spørsmålet om kjøp overfor Frederik IX.[77][78][79]

1951-avtalen

[rediger | rediger kilde]

I 1951 inngikk Danmark og USA avtale til erstatning for 1941-avtalen, etter betydelig press.Avtalen av 1951 gjelder fortsatt.[80][81]

Avtalen skulle gjelde så lenge NATO-pakten gjelder, bygger på NATO-samarbeidet og gir Danmark større ansvar. Avtalen innebar vidtrekkende og tilnærmet uhindret amerikansk militært nærvær på Grønland. USA kunne etter 1951 etablere nye militære anlegg på Grønland bare etter godkjenning fra danske myndigheter. Anlegg av Thulebasen ble i hemmelighet igangsatt straks etter avtalen ved «Operation Blue Jay» og den ble offentlig kjent i 1952. Lasteskipene med forsyninger til Thule ble ledet av isbryter. Thulebasen gjorde det mulig for strategiske bombefly som B-52 å nå sentrale deler av Sovjetunionen under den kalde krigen, mens de eldre basene sør på Grønland var innrettet mot å forsyne Vest-Europa under andre verdenskrig. I 1958 oppførte USA en radarstasjon i Thule for tidlig varsling av ballistiske missiler uten særlig debatt, mens utvidelse med ny radar 1987 var omstridt. Thule-radaren var tenkt å ha en viktig rolle i USAs anti-ballistiske missilforsvar påbegynt på 1990-tallet.[82][83][84][85]

I 1953 ble 30 familier tvangsflyttet omlag 150 km for å gi plass til luftvern nær Thule-basen.[86] I 1968 styrtet et B-52 Stratofortress ved Thule og det fremkom at flyet hadde atomvåpen ombord; det kom etterhvert frem at den danske regjeringen i stillhet hadde akseptert atomvåpen på Grønland i strid med Danmarks offisielle linje.[82] Flyet fraktet fire hydrogenbomber krasjet i nærheten av basen og lekket store mengder av plutonium utover isen. Selv om en god del av plutonium ble samlet er det mange innfødt som fortsatt vitner om deformasjoner på dyrelivet.

Basene på Grønland var langs den korteste luftlinjen mellom Sovjetunionen og sentrale deler av USA (østkysten og rundt de store sjøene).[87] Under den kalde krigen ble 17 baser etablert. I 2026 eksisterer bare en av disse og mange av basene fra andre verdenskrig og den kalde krigen er demontert.[88][89] Fra 1958 til 1990 drev USA fire radarstasjoner som ledd i tidlig varslingssystem. Under den kalde krigen ga ballistic missiles early warning system mulighet for tidlig varsling om sovjetisk angrep med ballistiske missiler. På østkysten var det to Loran-navigasjonsstasjoner.[90]

Senere relasjon til USA

[rediger | rediger kilde]

Etter den kalde krigen var det liten interesse for Grønland og USA stengte de fleste basene og stasjonene.[91] Colin Powell besøkte i 2004 Grønland som den første utenriksminister fra USA og det ble inngått avtale om oppgradering av Thule-basen.[92] Avtalen fra 2004 innebar en fornyelse av 1951-avtalen og ble inngått med Grønlands egne myndigheter som en av partene.[93]

Trumps regjeringer

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: USAs hybridkrig mot Grønland

I august 2019 ble det kjent at USAs president Donald Trump hadde sagt at USA var interessert i å kjøpe Grønland fra Danmark, men dette ønsket ble karakterisert av den danske statsministeren Mette Frederiksen som «absurd».[94][95]

I 2026, like etter USAs intervensjon i Venezuela 2026 uttalte Donald Trump at USA trenger Grønland av hensyn til nasjonal sikkerhet. Trumps stabssjef Stephen Miller uttalte at Grønland selvsagt burde være en del av USA, problematiserte Danmarks krav på Grønland, sa at ingen ville militært forsvare Grønland.[96][97] Ifølge Marco Rubio er kjøp mest aktuelt, noe som ville kreve bevilgning fra kongressen.[98]

Utenrikskomiteen i Danmark holdt et krisemøte 6. januar 2026 for å diskutere truslene fra Trump og hans administrasjon, som de sa de tok på alvor, men at administrasjonen i USA ikke hadde et korrekt bilde.[99] De nordiske landende kom med en felles uttalelse der de forpliktet seg til å bevare sikkerhet, stabilitet og samarbeid i Arktis, og at saker som omhandler Danmark og Grønland må bestemmes av dem alene.[100] EU uttalte at ingenting kan bestemmes om Danmark eller Grønland uten Danmark og Grønland, og at de hadde EUs fulle støtte.[101]

Selvstyre

[rediger | rediger kilde]

Grønlands kolonialistiske status ble fjernet i 1953 da landet ble en del av det danske kongeriket og med representasjon i det danske Folketing. Danmark begynte også et utdannelses- og helseprogram for grønlenderne. På grunn av dette ble grønlenderne stadig mer konsentrert rundt byene. Ettersom de fleste innbyggerne var fiskere og hadde vanskeligheter med å finne arbeid i byene økte arbeidsledigheten og sosiale problemer som alkoholisme plagde Grønland.

Da Danmark søkte medlemskap i EU økte de politiske friksjonene i den tidligere kolonien. Grønlenderne mente at den europeiske tollen ville bli skadelig for deres handelsforhold som for en stor del var rettet mot ikke-europeiske land som USA og Canada. Etter Danmark, inkludert Grønland, ble medlem av EU i 1973 til tross for at Grønland hadde 70,3 % nei-stemmer, følte mange på Grønland at deres representasjon i København ikke var nok og de lokale politiske partiene begynte å planlegge selvstyre. Folketinget ga tillatelse for dette i 1978, og selvstyre ble effektivisert det påfølgende året. Den 23. februar 1982 stemte 53 % av Grønlands befolkning for at landet skulle forlate EU, noe som ble gjennomført i 1985.

Grønland i tiden etter 1978 har blitt framstilt som en inuittnasjon og danske stedsnavn har blitt byttet ut med nye inuittiske. Senteret for det danske samfunnet på øya, Godthåb, har blitt til Nuuk. I 1985 ble et grønlandsk flagg etablert i stil med nordiske flaggene. Bevegelsen for en fullstendig løsrivelse fra Danmark er fortsatt svak.

Utenrikspolitikken som tidligere ble håndtert av Danmark er nå overlatt delvis til selvstyret. Etter at Grønland forlot EU har landet signert avtaler med flere mindre organisasjoner, blant annet med Island og Færøyene og inuitt-befolkningene i Canada og Russland. Landet var også en av grunnleggerne for miljøorganisasjonen, Rådet for arktiske spørsmål, Arctic Council (AC) i 1996. Avtalen mellom Danmark og USA fra 1951 ble omarbeidet for å inkludere et selvstyrt Grønland. I 1999–2003 forslo selvstyret at Grønland skulle ha som mål at Thule Air base skulle bli en internasjonal overvåkings- og satellitt-stasjon underlagt Forente nasjoner (FN).

Moderne teknologi har gjort Grønland mer tilgjengelig, ikke minst grunnet luftfart, men hovedstaden Nuuk (Godthåb) mangler fortsatt en internasjonal flyplass. Fjernsynssendinger begynte i 1982.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ «Facts about Greenland | Nordic cooperation». www.norden.org (på English). Besøkt 9. januar 2026. 
  2. ↑ «Yanks Clear Greenland of Nazis, 1944/12/27 (1944)». Archive.org
  3. ↑ «Saqqaq culture chronology» Arkivert 19. april 2011 hos Wayback Machine.. Sila, the Greenland Research Centre at the National Museum of Denmark.
  4. ↑ «Independence I» Arkivert 13. januar 2009 hos Wayback Machine., fra Natmus.dk. Sila, the Greenland Research Centre at the National Museum of Denmark.
  5. ↑ 5,0 5,1 «Independence II» Arkivert 13. januar 2009 hos Wayback Machine., fra Natmus.dk. Sila, the Greenland Research Centre at the National Museum of Denmark.
  6. ↑ 6,0 6,1 «Early Dorset/Greenlandic Dorset» Arkivert 12. august 2011 hos Wayback Machine., fra Natmus.dk. Sila, the Greenland Research Centre at the National Museum of Denmark.
  7. ↑ «Late Dorset» Arkivert 13. januar 2009 hos Wayback Machine., fra Natmus.dk. Sila, the Greenland Research Centre at the National Museum of Denmark.
  8. ↑ Geografisk leksikon. Bind 2. Cabot-Hav. Oslo: Cappelen. 1980. s. 89, 142, 230, 330. ISBN 8202044448. 
  9. ↑ Nørlund, Poul (1967) De gamle nordbobygder ved verdens ende, Nationalmuseet
  10. ↑ Nørlund, Poul (1967) De gamle nordbobygder ved verdens ende, Nationalmuseet
  11. ↑ 11,0 11,1 Nørlund, Poul (1967) De gamle nordbobygder ved verdens ende, Nationalmuseet
  12. ↑ 12,0 12,1 12,2 Geografisk leksikon. Bind 2. Cabot-Hav. Oslo: Cappelen. 1980. s. 89, 142, 230, 330. ISBN 8202044448. 
  13. ↑ 13,0 13,1 13,2 Isachsen, Gunnar (1925). Grønland og Grønlandsisen. Oslo: Cappelen. 
  14. ↑ Nørlund, Poul (1967) De gamle nordbobygder ved verdens ende, Nationalmuseet
  15. ↑ Bishop, Rosie R., et al. «A charcoal-rich horizon at Ø69, Greenland: evidence for vegetation burning during the Norse landnám?.» Journal of Archaeological Science 40.11 (2013): 3890–3902.
  16. ↑ Bishop, Rosie R., et al. «A charcoal-rich horizon at Ø69, Greenland: evidence for vegetation burning during the Norse landnám?.» Journal of Archaeological Science 40.11 (2013): 3890–3902.
  17. ↑ Aune, Bjørn (1993). Klima. Hønefoss: Norges geografiske oppmåling. ISBN 8290408242. 
  18. ↑ Prytz, Kåre (1990) Vestover før Columbus, Aschehoug
  19. ↑ Prytz, Kåre (1990) Vestover før Columbus, Aschehoug
  20. ↑ Zhao, Boyang; Castañeda, Isla S.; Salacup, Jeffrey M.; Thomas, Elizabeth K.; Daniels, William C.; Schneider, Tobias; de Wet, Gregory A.; Bradley, Raymond S. (25. mars 2022). «Prolonged drying trend coincident with the demise of Norse settlement in southern Greenland». Science Advances. 12. 8. ISSN 2375-2548. doi:10.1126/sciadv.abm4346. Besøkt 3. april 2022. 
  21. ↑ «Greenland’s Vikings may have vanished because they ran out of water». www.science.org (på English). Besøkt 3. april 2022. 
  22. ↑ 22,0 22,1 Falkanger, Aage Thor (28. juni 2007). «Noen folkerettslige problemstillinger i nordområdene – i fortid og nåtid». Lov og Rett. 6. 46: 323–344. ISSN 0024-6980. doi:10.18261/ISSN1504-3061-2007-06-02. Besøkt 10. januar 2026. 
  23. ↑ Asmussen, Benjamin (7. november 2025). «En kort introduksjon til Danmark-Norge som kolonimakt Finn-EinarEliassenCappelen Damm Akademisk2024ISBN 9788202696122158 sider». Maritime perspektiver. 1 (på norsk). 2: 118–119. ISSN 2704-2626. doi:10.18261/mp.2.1.12. Besøkt 7. januar 2026. 
  24. ↑ Stachurska-Kounta, Marta (21. mars 2025). «En kort introduksjon til Danmark-Norge som kolonimakt». Historisk tidsskrift. 1. 104: 107–109. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ht.104.1.12. Besøkt 7. januar 2026. 
  25. ↑ Andresen, Astri; Nyyssönen, Jukka; Rud, Søren; Ryymin, Teemu (26. november 2025). «Kolonialisme? Nordisk historieskriving om urfolk 1970–2021». Historisk tidsskrift. 4. 104: 335–363. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ht.104.4.2. Besøkt 7. januar 2026. 
  26. ↑ Neumann, Iver B. (oktober 2014). «Innledning: Det danske imperium og 1814». IP. 3. 72: 299–309. ISSN 0020-577X. doi:10.18261/ISSN1891-1757-2014-03-02. Besøkt 7. januar 2026. 
  27. ↑ Thingsted, Anne Sophie (10. januar 2025). «4 viktige hendelser som forklarer forholdet mellom Grønland og USA». www.forskning.no. Besøkt 8. januar 2026. 
  28. ↑ 28,0 28,1 Tønsberg, Knut (april 1982). «Utenriksministerens legitimasjon.Wienkonvensjonen om traktatretten, artikkel 46 og Ihlen-erklæringen». Jussens Venner. 4. 17: 107–128. ISSN 0022-6971. doi:10.18261/ISSN1504-3126-1982-04-01. Besøkt 17. mai 2025. 
  29. ↑ 29,0 29,1 Thingsted, Anne Sophie (10. januar 2025). «4 viktige hendelser som forklarer forholdet mellom Grønland og USA». www.forskning.no. Besøkt 8. januar 2026. 
  30. ↑ Dunbar, M. J. (1. juni 1950). «Greenland during and since the Second World War». International Journal (på English). 5 (2): 121–140. ISSN 0020-7020. doi:10.1177/002070205000500203. Besøkt 13. januar 2026. 
  31. ↑ TV2–Grønland sa ja til selvstyre
  32. ↑ Tønsberg, Knut (april 1982). «Utenriksministerens legitimasjon.Wienkonvensjonen om traktatretten, artikkel 46 og Ihlen-erklæringen». Jussens Venner. 4. 17: 107–128. ISSN 0022-6971. doi:10.18261/ISSN1504-3126-1982-04-01. Besøkt 17. mai 2025. 
  33. ↑ Harvey, Lex (7. januar 2026). «The US has tried to acquire Greenland before – and failed | CNN Politics». CNN (på English). Besøkt 9. januar 2026. 
  34. ↑ Berry, Dawn Alexandrea (2012). «Cryolite, the Canadian aluminium industry and the American occupation of Greenland during the Second World War». The Polar Journal (på English). 2 (2): 219–235. ISSN 2154-896X. doi:10.1080/2154896X.2012.735037. Besøkt 13. januar 2026. 
  35. ↑ Dunbar, M. J. (1. juni 1950). «Greenland during and since the Second World War». International Journal (på English). 5 (2): 121–140. ISSN 0020-7020. doi:10.1177/002070205000500203. Besøkt 13. januar 2026. 
  36. ↑ 36,0 36,1 Archer, Clive (1. juni 2003). «Greenland, US Bases and Missile Defence: New Two-Level Negotiations?». Cooperation and Conflict. 2 (på English). 38: 125–147. ISSN 0010-8367. doi:10.1177/0010836703038002003. Besøkt 7. januar 2026. 
  37. ↑ Andresen, Astri; Nyyssönen, Jukka; Rud, Søren; Ryymin, Teemu (26. november 2025). «Kolonialisme? Nordisk historieskriving om urfolk 1970–2021». Historisk tidsskrift. 4. 104: 335–363. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ht.104.4.2. Besøkt 7. januar 2026. 
  38. ↑ Neumann, Iver B. (oktober 2014). «Innledning: Det danske imperium og 1814». IP. 3. 72: 299–309. ISSN 0020-577X. doi:10.18261/ISSN1891-1757-2014-03-02. Besøkt 7. januar 2026. 
  39. ↑ TV2–Grønland sa ja til selvstyre
  40. ↑ Dragsdahl, Jørgen (2005–2012). «Denmark and Greenland: American defences and domestic agendas». Contemporary Security Policy. 3 (på English). 26: 486–504. ISSN 1352-3260. doi:10.1080/13523260500500617. Besøkt 7. januar 2026. 
  41. ↑ Ackrén, Maria; Jakobsen, Uffe (2015). «Greenland as a self-governing sub-national territory in international relations: past, current and future perspectives». Polar Record (på English). 51 (4): 404–412. ISSN 0032-2474. doi:10.1017/S003224741400028X. Besøkt 14. januar 2026. 
  42. ↑ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. januar 2010. Besøkt 3. august 2009. 
  43. ↑ Fridtjof Nansen i kronikk om Grønlandssaken i Tidens Tegn 22. februar 1924, gjengitt i Nansens røst: artikler og taler av Fridtjof Nansen, redigert av A.H. Winsnes, bind II, s. 608–615. Oslo: Jacob Dybwads forlag, 1942.
  44. ↑ Jølle, Harald Dag (26. februar 2025). «Då Noreg ville ha Grønland». www.dagogtid.no (på norsk nynorsk). Besøkt 17. mai 2025. 
  45. ↑ Tønsberg, Knut (april 1982). «Utenriksministerens legitimasjon.Wienkonvensjonen om traktatretten, artikkel 46 og Ihlen-erklæringen». Jussens Venner. 4. 17: 107–128. ISSN 0022-6971. doi:10.18261/ISSN1504-3126-1982-04-01. Besøkt 17. mai 2025. 
  46. ↑ «Polarhistorie.no – Norsk polarforskning». Arkivert fra originalen 18. mars 2011. Besøkt 7. mai 2009. 
  47. ↑ Heininen, L. (Ed.). (2014). Security and sovereignty in the North Atlantic. Springer.
  48. ↑ Berry, Dawn Alexandrea (2012). «Cryolite, the Canadian aluminium industry and the American occupation of Greenland during the Second World War». The Polar Journal (på English). 2 (2): 219–235. ISSN 2154-896X. doi:10.1080/2154896X.2012.735037. Besøkt 13. januar 2026. 
  49. ↑ Dunbar, M. J. (1. juni 1950). «Greenland during and since the Second World War». International Journal (på English). 5 (2): 121–140. ISSN 0020-7020. doi:10.1177/002070205000500203. Besøkt 13. januar 2026. 
  50. ↑ Dragsdahl, Jørgen (2005–2012). «Denmark and Greenland: American defences and domestic agendas». Contemporary Security Policy. 3 (på English). 26: 486–504. ISSN 1352-3260. doi:10.1080/13523260500500617. Besøkt 7. januar 2026. 
  51. ↑ Archer, Clive (1. juni 2003). «Greenland, US Bases and Missile Defence: New Two-Level Negotiations?». Cooperation and Conflict. 2 (på English). 38: 125–147. ISSN 0010-8367. doi:10.1177/0010836703038002003. Besøkt 7. januar 2026. 
  52. ↑ Dozer, Donald (1940). «Certain Backgrounds and Results of The Havana Conference». World Affairs. 3. 103: 164–171. ISSN 0043-8200. Besøkt 7. januar 2026. 
  53. ↑ Lenoir, James J. (1942). «The Monroe Doctrine and International Law: 1933–1941». The Journal of Politics. 1. 4: 47–67. ISSN 0022-3816. doi:10.2307/2125548. Besøkt 7. januar 2026. 
  54. ↑ Archer, Clive (1. september 1988). «The United States Defence Areas in Greenland». Cooperation and Conflict. 3 (på English). 23: 123–144. ISSN 0010-8367. doi:10.1177/001083678802300302. Besøkt 7. januar 2026. 
  55. ↑ Dunbar, M. J. (1. juni 1950). «Greenland during and since the Second World War». International Journal (på English). 5 (2): 121–140. ISSN 0020-7020. doi:10.1177/002070205000500203. Besøkt 13. januar 2026. 
  56. ↑ Berry, Dawn Alexandrea (2012). «Cryolite, the Canadian aluminium industry and the American occupation of Greenland during the Second World War». The Polar Journal (på English). 2 (2): 219–235. ISSN 2154-896X. doi:10.1080/2154896X.2012.735037. Besøkt 13. januar 2026. 
  57. ↑ Thingsted, Anne Sophie (10. januar 2025). «4 viktige hendelser som forklarer forholdet mellom Grønland og USA». www.forskning.no. Besøkt 8. januar 2026. 
  58. ↑ Archer, Clive (1. september 1988). «The United States Defence Areas in Greenland». Cooperation and Conflict. 3 (på English). 23: 123–144. ISSN 0010-8367. doi:10.1177/001083678802300302. Besøkt 7. januar 2026. 
  59. ↑ Dragsdahl, Jørgen (2005–2012). «Denmark and Greenland: American defences and domestic agendas». Contemporary Security Policy. 3 (på English). 26: 486–504. ISSN 1352-3260. doi:10.1080/13523260500500617. Besøkt 7. januar 2026. 
  60. ↑ Berry, Dawn Alexandrea (2012). «Cryolite, the Canadian aluminium industry and the American occupation of Greenland during the Second World War». The Polar Journal (på English). 2 (2): 219–235. ISSN 2154-896X. doi:10.1080/2154896X.2012.735037. Besøkt 13. januar 2026. 
  61. ↑ Dunbar, M. J. (1. juni 1950). «Greenland during and since the Second World War». International Journal (på English). 5 (2): 121–140. ISSN 0020-7020. doi:10.1177/002070205000500203. Besøkt 13. januar 2026. 
  62. ↑ Nelsson, Richard; Nelsson, Compiled by Richard (7. januar 2026). «A brief history of US military bases in Greenland». The Guardian (på English). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. januar 2026. 
  63. ↑ «BBC - WW2 People's War - Timeline». www.bbc.co.uk. Besøkt 9. januar 2026. 
  64. ↑ Heininen, L. (Ed.). (2014). Security and sovereignty in the North Atlantic. Springer.
  65. ↑ 65,0 65,1 Jensen, Jens Fog; Krause, Tilo (2012). «Wehrmacht occupations in the new world: archaeological and historical investigations in Northeast Greenland». Polar Record. 3 (på English). 48: 269–279. ISSN 1475-3057. doi:10.1017/S0032247411000180. Besøkt 14. januar 2026. 
  66. ↑ 66,0 66,1 66,2 66,3 Steen, Erik Anker (1960). Norges sjøkrig 1940-1945. Oslo: Gyldendal. 
  67. ↑ «BBC - WW2 People's War - Timeline». www.bbc.co.uk. Besøkt 9. januar 2026. 
  68. ↑ Skard, Sigmund (1987). Norsk utefront i USA 1940-45. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203156398. 
  69. ↑ 69,0 69,1 69,2 Dragsdahl, Jørgen (2005–2012). «Denmark and Greenland: American defences and domestic agendas». Contemporary Security Policy. 3 (på English). 26: 486–504. ISSN 1352-3260. doi:10.1080/13523260500500617. Besøkt 7. januar 2026. 
  70. ↑ 70,0 70,1 Archer, Clive (1. juni 2003). «Greenland, US Bases and Missile Defence: New Two-Level Negotiations?». Cooperation and Conflict. 2 (på English). 38: 125–147. ISSN 0010-8367. doi:10.1177/0010836703038002003. Besøkt 7. januar 2026. 
  71. ↑ 71,0 71,1 Dozer, Donald (1940). «Certain Backgrounds and Results of The Havana Conference». World Affairs. 3. 103: 164–171. ISSN 0043-8200. Besøkt 7. januar 2026. 
  72. ↑ 72,0 72,1 Lenoir, James J. (1942). «The Monroe Doctrine and International Law: 1933–1941». The Journal of Politics. 1. 4: 47–67. ISSN 0022-3816. doi:10.2307/2125548. Besøkt 7. januar 2026. 
  73. ↑ 73,0 73,1 Archer, Clive (1. september 1988). «The United States Defence Areas in Greenland». Cooperation and Conflict. 3 (på English). 23: 123–144. ISSN 0010-8367. doi:10.1177/001083678802300302. Besøkt 7. januar 2026. 
  74. ↑ 74,0 74,1 Dunbar, M. J. (1. juni 1950). «Greenland during and since the Second World War». International Journal (på English). 5 (2): 121–140. ISSN 0020-7020. doi:10.1177/002070205000500203. Besøkt 13. januar 2026. 
  75. ↑ Blyth, J. D. M. (1951). German meteorological activities in the Arctic, 1940–45. Polar Record, 6(42), 185-226.
  76. ↑ Cann, D. J., & Galluzzo, J. J. (2011). The Coast Guard in Massachusetts. Arcadia Publishing.
  77. ↑ Petersen, Nikolaj (1998). «Negotiating the 1951 Greenland Defense Agreement: Theoretical and Empirical Aspects». Scandinavian Political Studies. 1 (på English). 21: 1–28. ISSN 1467-9477. doi:10.1111/j.1467-9477.1998.tb00001.x. Besøkt 7. januar 2026. 
  78. ↑ Thingsted, Anne Sophie (10. januar 2025). «4 viktige hendelser som forklarer forholdet mellom Grønland og USA». www.forskning.no. Besøkt 8. januar 2026. 
  79. ↑ «Forsvarsaftale for Grønland af 1951 – Historie». Lex (på dansk). 7. januar 2026. Besøkt 8. januar 2026. 
  80. ↑ Petersen, Nikolaj (1998). «Negotiating the 1951 Greenland Defense Agreement: Theoretical and Empirical Aspects». Scandinavian Political Studies. 1 (på English). 21: 1–28. ISSN 1467-9477. doi:10.1111/j.1467-9477.1998.tb00001.x. Besøkt 7. januar 2026. 
  81. ↑ Nielsen, Henrik Karl (24. september 2004). «Den danske højesterets dom om tvangsflytningen af thules befolkning». Nordic Journal of Human Rights. 3. 22: 315–329. ISSN 1891-8131. doi:10.18261/ISSN1891-814X-2004-03-03. Besøkt 7. januar 2026. 
  82. ↑ 82,0 82,1 Thingsted, Anne Sophie (10. januar 2025). «4 viktige hendelser som forklarer forholdet mellom Grønland og USA». www.forskning.no. Besøkt 8. januar 2026. 
  83. ↑ Dragsdahl, Jørgen (2005–2012). «Denmark and Greenland: American defences and domestic agendas». Contemporary Security Policy. 3 (på English). 26: 486–504. ISSN 1352-3260. doi:10.1080/13523260500500617. Besøkt 7. januar 2026. 
  84. ↑ Archer, Clive (1. juni 2003). «Greenland, US Bases and Missile Defence: New Two-Level Negotiations?». Cooperation and Conflict. 2 (på English). 38: 125–147. ISSN 0010-8367. doi:10.1177/0010836703038002003. Besøkt 7. januar 2026. 
  85. ↑ Petersen, Nikolaj (1998). «Negotiating the 1951 Greenland Defense Agreement: Theoretical and Empirical Aspects». Scandinavian Political Studies. 1 (på English). 21: 1–28. ISSN 1467-9477. doi:10.1111/j.1467-9477.1998.tb00001.x. Besøkt 7. januar 2026. 
  86. ↑ Nielsen, Henrik Karl (24. september 2004). «Den danske højesterets dom om tvangsflytningen af thules befolkning». Nordic Journal of Human Rights. 3. 22: 315–329. ISSN 1891-8131. doi:10.18261/ISSN1891-814X-2004-03-03. Besøkt 7. januar 2026. 
  87. ↑ Nelsson, Richard; Nelsson, Compiled by Richard (7. januar 2026). «A brief history of US military bases in Greenland». The Guardian (på English). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. januar 2026. 
  88. ↑ «Forsvarsaftale for Grønland af 1951 – Historie». Lex (på dansk). 7. januar 2026. Besøkt 8. januar 2026. 
  89. ↑ Nielsen, Henrik Karl (24. september 2004). «Den danske højesterets dom om tvangsflytningen af thules befolkning». Nordic Journal of Human Rights. 3. 22: 315–329. ISSN 1891-8131. doi:10.18261/ISSN1891-814X-2004-03-03. Besøkt 7. januar 2026. 
  90. ↑ Ackrén, Maria; Jakobsen, Uffe (2015). «Greenland as a self-governing sub-national territory in international relations: past, current and future perspectives». Polar Record (på English). 51 (4): 404–412. ISSN 0032-2474. doi:10.1017/S003224741400028X. Besøkt 14. januar 2026. 
  91. ↑ Ackrén, Maria; Jakobsen, Uffe (2015). «Greenland as a self-governing sub-national territory in international relations: past, current and future perspectives». Polar Record (på English). 51 (4): 404–412. ISSN 0032-2474. doi:10.1017/S003224741400028X. Besøkt 14. januar 2026. 
  92. ↑ Dragsdahl, Jørgen (2005–2012). «Denmark and Greenland: American defences and domestic agendas». Contemporary Security Policy. 3 (på English). 26: 486–504. ISSN 1352-3260. doi:10.1080/13523260500500617. Besøkt 7. januar 2026. 
  93. ↑ «Forsvarsaftale for Grønland af 1951 – Historie». Lex (på dansk). 7. januar 2026. Besøkt 8. januar 2026. 
  94. ↑ NTB. «Trump vurderer fortsatt å kjøpe Grønland». Aftenposten. Besøkt 23. august 2019. 
  95. ↑ Zondag, Martin H. W. (19. august 2019). «Trump-rådgiver bekrefter interesse for å kjøpe Grønland». NRK. Besøkt 23. august 2019. 
  96. ↑ Ferguson, Rick. «Miller says Greenland should ‘obviously’ be a part of US | CNN». www.cnn.com (på English). Besøkt 8. januar 2026. 
  97. ↑ Lie, Kari (6. januar 2026). «Kan Nato stoppe USA frå å ta Grønland?». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 8. januar 2026. 
  98. ↑ «How could Donald Trump 'take' Greenland?». www.bbc.com (på English). 7. januar 2026. Besøkt 9. januar 2026. 
  99. ↑ Revheim-Rafaelsen, Mathias (6. januar 2026). «Danmark holder krisemøtet om forholdet til USA etter Donald Trumps Grønland-utspill». NRK. Besøkt 8. januar 2026. 
  100. ↑ «Joint statement by the Nordic Foreign Ministers on Greenland | Udenrigsministeriet». via.ritzau.dk (på dansk). Besøkt 8. januar 2026. 
  101. ↑ https://www.reuters.com/world/europe/greenland-belongs-its-people-has-full-eu-support-eus-costa-says-2026-01-07/

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Grønlands_historie&oldid=50795»