Franco Zeffirelli

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Franco Zeffirelli

Franco Zeffirelli (opprinnelig Gianfranco, 1923–2019)[1] var en italiensk regissør og produsent for opera, teater, film og fjernsyn. Han var også politisk aktiv og var senator (1994–2001) i Italias senat for sentrum–høyre-partiet Forza Italia.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Zeffirelli vokste opp i Firenze. Han var barn av motedesigneren Alaide Garosi og ull- og silkehandleren Ottorino Corsi. Begge var gift hver på sin kant. Barn født utenfor ekteskap ble gitt et etternavn etter et system der forbokstaven i etternavnet varierte år for år. I 1923 fikk barn uten kjent far etternavn som begynte med Z.[2] Ifølge en historie skal moren ha kommet på «Zeffiretti», små briser fra Mozarts opera Idomeneo. Det ble imidlertid feilstavet ved registrering og ble til Zeffirelli.[3]

Opplysningene om barndommen spriker. Han sies å ha vært satt bort til en bondefamilie, men også at han bodde sammen med moren etter at hennes mann døde. Moren døde da han var seks år gammel og han ble deretter ivaretatt av slektninger av faren.[2] Det var først da sønnen var 16 år gammel at Ottorino Corsi erkjente farskapet.[4]

Italienske forskere er kommet frem til at han er en av bare en håndfull kjente slektninger til Leonardo da Vinci. Zeffirelli nedstammet gjennom moren fra da Vincis søster.[5]

Han studerte arkitektur ved i Firenze, men studiene ble avbrutt av andre verdenskrig.[2] Under krigen ble Zeffirelli med i den kommunistiske partisanbevegelsen og endte opp som tolk for britiske soldater i Scots Guards.[1] Etter krigen tok han opp igjen arkitekturstudiene, men ble trukket over i teateret.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Zeffirelli arbeidet tidlig med regissører som Vittorio De Sica, Roberto Rossellini og Luchino Visconti. Han virket blant annet ved Teatro alla Scala i Milano, Wiener Staatsoper, Metropolitan Opera, Arena di Verona og Comédie-Française. På 1960-tallet ble han kjent for sine oppsetninger av teaterstykker i London og New York City, og han begynte å overføre han sine ideer til kinolerretet.

Han var operaregissør i blant annet Italia og USA fra og med 1950-tallet. En del av hans operadesigner og produksjoner er blitt kjent verden over,[6][7] herunder hans oppsetning av Tosca på Royal Opera House i London med Maria Callas og Tito Gobbi og en lang rekke oppsetninger på Metropolitan Opera i New York, som La Bohème og Turandot.

Fra filmens verden er han kjent for sin versjon av Romeo og Julie fra 1968 som førte til at han ble nominert til Oscar-prisen. Filmen var basert på hans oppsetning av Romeo og Julie på Old Vic med Judi Dench i hovedrollen. Hans film Troll kan temmes fra 1967 (fra skuespillet av samme navn) med Elizabeth Taylor og Richard Burton har forblitt hans mest kjente filmversjon av Shakespeares drama.[1][8]

Zeffirelli var bekjennende katolikk og homofil og støttet den katolske kirkes syn på likekjønnet utfoldelse.[9] Også i høy alder var Zeffirelli virksom som regissør.[10]

Filmer (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Callas Forever (2002)
  • Te med Mussolini (1999)
  • Jane Eyre (1996)
  • Il tabarro (Puccini) (1994)
  • Pagliacci (Leoncavallo) (1994)
  • Storia di una capinera, engelsk: Sparrow (1993)
  • Hamlet (1990)
  • Otello (1986)
  • Tosca (1985)
  • La Bohème (1982)
  • La Traviata (1982)
  • Endless Love (1981)
  • The Champ (1979)
  • Jesus fra Nazaret (1977)
  • Broder sol og søster måne (1972)
  • Romeo og Julie (1968)
  • Troll kan temmes (1967)
  • La Bohème (1965)
  • Falstaff (1964)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ↑ 1,0 1,1 1,2 Wiegand, Chris (15. juni 2019). «Franco Zeffirelli, revered Italian director, dies aged 96». The Guardian (på English). ISSN 0261-3077. Besøkt 15. juni 2019. 
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 Kandell, Jonathan (15. juni 2019). «Franco Zeffirelli, Italian Director With Taste for Excess, Dies at 96». The New York Times (på English). ISSN 0362-4331. Besøkt 16. juni 2019. 
  3. ↑ «Franco Zeffirelli Facts». Biography.yourdictionary.com. Besøkt 8. januar 2017. 
  4. ↑ Hooper, John (25. november 2006). «Interview: John Hooper meets Franco Zeffirelli». The Guardian (på English). ISSN 0261-3077. Besøkt 16. juni 2019. 
  5. ↑ «Leonardo da Vinci's 'living relatives' identified - BBC News». Bbc.com. Besøkt 8. januar 2017. 
  6. ↑ Lee, Andrea (April 22, 1996): «Zeffirelli's Revenge», The New Yorker, s. 66
  7. ↑ Anthony Tommasini (15. januar 2014): «Virtuoso Poignancy Unfettered by Concepts. Zeffirelli’s ‘La Bohème’ Staging Still Elicits Sighs and Awe», The New York Times
  8. ↑ Bradshaw, Peter (19. mai 2016). «Romeo and Juliet review – Zeffirelli's honey-drenched Shakespeare». The Guardian (på English). ISSN 0261-3077. Besøkt 15. juni 2019. 
  9. ↑ Hooper, John (25. november 2006). «John Hooper meets Franco Zeffirelli». The Guardian (på English). ISSN 0261-3077. Besøkt 15. juni 2019. «[...] he remains a singularly unorthodox conservative, who despite his own homosexuality detests the word "gay" – to the annoyance of campaigners – and generally supports the Catholic church's views.» 
  10. ↑ Salzburger Nachrichten. Zeffirelli bringt neue Rigoletto-Inszenierung nach Oman. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
  • Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Franco_Zeffirelli&oldid=375006»