Francesco Cossiga
| Francesco Cossiga | |||
|---|---|---|---|
| 8. president i Italia | |||
| 3. juli 1985 - 28. april 1985 | |||
| Forgjenger | Sandro Pertini | ||
| Etterfølger | Oscar Luigi Scalfaro | ||
Francesco Cossiga (1928–2010) var en italiensk kristeligdemokratisk politiker. Han var den 13. statsministeren og den åttende presidenten i republikken Italia.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Cossiga ble født i en borgerlig og anti-fascistisk familie.[trenger referanse] Han var tremenning til Enrico og Giovanni Berlinguer.[1] Skjønt han ble alment kalt Cossìga, var etternavnets opprinnelige uttale Còssiga.[2] Hans etternavn på sardinsk og aassarese betyr Korsika, antagelig en pekepinn til hvor slekten kom fra.[3]
Som 16-åring tok han eksamen fra det klassiske lyceum Domenico Alberto Azuni. Året etter sluttet han seg til det kristeligdemokratiske parti. 19 år gammel tok han eksamen i rettsvitenskap, og ble professor i statsrett ved det juridiske fakultet ved universitetet i Sassari.[4]
I sin tid ved universitetet ble han medlem av Federazione Universitaria Cattolica Italiana (FUCI), og ble dens leder for Sassari.[5]
Politiker[rediger | rediger kilde]
Han påbegynte sin politiske karriere under den andre verdenskrig. Han representerte partiet Democrazia Cristiana (DC).
Cossiga var fra 1959 statssekretær i forsvarsdepartementet under flere regjeringer. Hans egentlige fremvekt innen politikken begynte først i midten av 1970-årene.[trenger referanse] I 1974 ble han minister uten portefølje og så i 1975 og i 1976 til 1978 innenriksminister. Etter mordet på Aldo Moro trådte han tilbake fra denne ministerposten.
I august 1979 ble så Cossiga selv ministerpresident (statsminister) i en overgangsregjering utgått fra DC, Partito Liberale Italiano (PLI), Partito Socialista Democratico Italiano (PSDI) og partiløse. I april 1980 dannet han sin andre regjering som koalisjonskabinett mellom DC, Partito Socialista Italiano (PSI) og Partito Repubblicano Italiano (PRI). Denne 39. etterkrigsregjeringen ble styrket ved fremgang for DC i regionale valg i juni 1980, men ikke desto mindre måtte regjeringen avgå i september 1980 etter at Cossigas økonomiske stabiliseringsplan ble nedstemt.[trenger referanse]
I 1983 ble Cossiga valgt til Senatets president.
President[rediger | rediger kilde]
Den 24. juni 1985 ble Cossiga i første valgomgang valgt med to tredjedels flertall til president som Alessandro Pertinis etterfølger. Han tiltrådte sin presidentperiode den 9. juli 1985. Til å begynne med var han tradisjonen tro heller tilbakeholdende og rent representativ i sin utøvelse av presidentmakten, men med tiden utviklet han seg til en heftig kritiker av det tilstivnede partisystem, og ble beryktet for sine esternazioni («ytringer»).[trenger referanse]
Han gikk av før tiden, og ble etterfulgt den 28. mai 1992 av kristeligdemokraten Oscar Luigi Scalfaro.
Livstidssenator[rediger | rediger kilde]
Fra 1992 var Cossiga senator på livstid og vakte oppmerksomhet fra tid til annen med flere politiske ytringer.[trenger referanse] Han fremla for eksempel tre utkast til forfatningsendring som skulle muliggjøre en folkeavstemning i Syd-Tirol om provinsens uavhengighet og eventuelle tilbakeføring til Østerrike.[trenger referanse] Initiativet ble avvist av provinsens SVP-regjering, og løp dermed ut i sanden.
Gjorde narr av konspirasjoinsteorier: I november 2007 kom Cossiga i et intervju med avisen Corriere della Sera med ironiske morsomheter om venstreorienterte konspirasjonsteoretikere.[6] Han sa at demokratiske kretser i USA og Europa, og fremfor alt venstrekreftene i Italia, var fullstendig klare over at terrorangrepene den 11. september 2001 var «planlagt og gjennomført med støtte fra CIA og Mossad» for å legge grunnen for intervensjonene i Afghanistan og i Irak.[7] I anledning 30-årsminnet for flight 870-flystyrten ved Ustica anbefalte Cossiga gravejournalister om «komme seg til utlandet, for å unngå at noe skulle tilstøte dem - som for eksempel matforgiftning eller et sammenstøt med en lastebil».[8]
Mot slutten var Cossiga partiløs, og medlem av senatets autonomifraksjon.
Cossiga ble 8. august 2010 brakt til Gemelli-klinikken i Roma med pustebesvær. Han døde der i en alder av 82 år den 17. august 2010.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Mio cugino Berlinguer: Cossiga racconta un leader (Cossiga talking about Enrico Berlinguer in an interview to Gian Antonio Stella – Corriere della Sera, 10. juni 2004)
- ↑ «Cossiga, Dizionario d'ortografia e pronuncia RAI». Arkivert fra originalen 22. mai 2011. Besøkt 5. april 2018.
- ↑ Le confessioni di Cossiga: "Io, Gelli e la massoneria"
- ↑ «Da Presidente notaio a picconatore». Arkivert fra originalen 24. desember 2020. Besøkt 5. april 2018.
- ↑ Chiesa e società a Sassari dal 1931 al 1961
- ↑ Sassoon, Donald (18. august 2010). «Francesco Cossiga obituary». the Guardian (på English). Besøkt 29. april 2018.
- ↑ Osama-Berlusconi? «Trappola giornalistica». I: Corriere della sera 30. november 2007.
- ↑ Stefan Troendle: Was geschah mit Flug 870?. Beitrag auf tagesschau.de 26. juni 2010.