Finn Werring
| Finn Werring |
|---|
Finn Werring (1882-1965)[1][2] var en norsk pressemann, og konsul i Paris fra 1930 til 1957.[2][1]
Werring var født i Lærdalsøyri og vokste opp i Trondheim. Han tok artium ved Handelsgymnaset i Oslo i 1903.[1]
Han ble ansatt som journalist i Ørebladet i Oslo 1908-1917,[3] og var også avisens redaktør i noen år.[1] Etter å ha blitt sendt til Frankrike som utenrikskorrespondent under første verdenskrig, flyttet han til Paris i 1917.[1] I 1922 ble han utnevnt til honorær norsk visekonsul og til konsul i 1930, en stilling han hadde til 1957.[4][1] Ifølge den norske diplomaten Rolf Andvord fortsatte han i praksis som konsul til han var over åtti år gammel, fordi Andvord som daværende ambassadør til Frankrike ignorerte det norske utenriksdepartementets beskjed om at Werring skulle «avmeldes som konsul» da han fylte 75 år.[5] Under andre verdenskrig hadde Werring en ledende rolle i hjelpearbeidet for nordmenn i det tysk-okkuperte Frankrike.
Finn Werring ble i 1951 tildelt St. Olavs Orden (kommandør) for sitt arbeid for nordmenn og norske interesser i Paris.[6][7] I 1949 mottok han den franske ordenen Æreslegionen.[8]
Fra 1925 var han Nordmanns-Forbundets representant i Frankrike. Da Nordmanns-Forbundet feiret organisasjonens femtiårsjubileum, ble han tildelt forbundets fortjenstmedalje.[1]
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 1,6 «Våre medarbeidere : Finn Werring». Nordmanns-forbundet (Oslo). 1959 Vol. 52 Nr. 7. Oslo. 1959. s. 169–170.
- ↑ 2,0 2,1 «Dødsfall». Tønsbergs Blad. Norge;Vestfold;;Tønsberg;;;;. 1. juni 1965. s. 5.
- ↑ Ring, Barbra (1947). Mellom venner og fiender. Oslo: Aschehoug. s. 109.
- ↑ Hvem er hvem 1948
- ↑ Andvord, Rolf (1964). «Minister Wedel». Med hånden på hjertet. Oslo: Cappelen. s. 54–55.
- ↑ Tildeling av ordener . F. Werring
- ↑ «H.M. Kongen har i dag utnevnt overhoffmesterinne fru Borghild Anker, biskop Arne Fjellbu og konsul Finn Werring til kommandører i Den Kgl. St. Olavs orden.». Fremtiden. Drammen. 20. juli 1951.
- ↑ «For 50 år siden». Tidens Krav. Kristiansund. 6. desember 1999. s. 10.