Ernst-Günther Schenck

Ernst-Günther Schenck

Ernst-Günther Schenck (født 3. oktober 1904 i Marburg, død 21. desember 1998 i Aachen) var en tysk nazi-lege og SS-offiser (Obersturmbannführer). Han tilbrakte tid i Berlin mot slutten av andre verdenskrig, og skrev memoarer fra denne tiden, med opplysninger om Hitlers siste dager av stor historisk interesse.

I filmen Der Untergang fra 2004 skildres dr. Schenck som et lyspunkt, der han løper gjennom russisk ildgivning for å redde syke og gamle, og prøver å hindre henrettelse av landsmenn som har lagt ned våpnene. Men i sin fortid som SS-lege hadde han eksperimentert på fanger i konsentrasjonsleirene, og han var blant de få tyske legene som ble møtt med yrkesforbud da han ble løslatt fra sovjetisk krigsfangenskap i 1955. I sine memoarer roser han seg av at kampen mot sult var hans hovedoppgave, og hevder at han sørget for mat til barn i Auschwitz; men i 1963 ble det reist sak mot ham i München på grunnlag av hans tjenesteutøvelse.

Fra 1944 måtte Schenck sammen med andre fagfolk forsøke å bekjempe den voksende krisen i matvareforsyningen. De knappe matrasjonene måtte ytterligere krympes, og engelske flygeblader kalte ham «Hitlers hungerdiktator». Han drev også med medisinsk kontroll av nye matvarer for soldatene.

Tilgrodde rester av urtehagen i KZ Dachau.

I 1933 meldte han seg inn i SA. I 1940 ble han ernæringsinspektør for Waffen-SS, senere også for Wehrmacht. Han var opptatt av plantasjen i KZ Dachau, der mer enn 200 000 medisinske urter ble dyrket for produksjon av vitaminpulver for Waffen-SS. Ifølge opplysninger fra fanger i Dachau omkom over hundre tvangsarbeidere av utmattelse på denne plantasjen. I 1943 utviklet han en protein-pølse beregnet på frontsoldatene. Pølsen ble laget av avfall, og Schenck testet den ut på 370 fanger i konsentrasjonsleiren Mauthausen. Ifølge et brev fra SS-Obergruppenführer Oswald Pohl til Heinrich Himmler kostet disse ernærings-/sult-eksperimentene flere fanger livet. I 1944 steg Schenck i gradene til Obersturmbannführer, i 1945 til SS-Standartenführer.

Å utvikle en «folkemedisin» i nær tilknytning til naturen var et prestisjeprosjekt for nazistenes helsepolitikk, og sterkt støttet av SS. Ansvarlig for utprøving av produktene var et SS-eid selskap, Deutsche Versuchsanstalt für Ernährung und Verpflegung GmbH (DVA, «tysk forsøksanstalt for ernæring og forpleining»).

Siste dager i bunkeren i Berlin

I rikskanselliets kolossale tilfluktsrom var det innredet sykestue. Natt til 28. april 1945 møtte indremedisineren Schenk en annen tysk militærlege: kirurgen Werner Haase (1900–1950), som selv var dødssyk av tuberkulose og fem år senere døde i russisk fangenskap. Sammen kjempet de to legene for de såredes liv, enda russerne alt stod på Potsdamer Platz 300 meter borte, og dr. Haase knapt fikk puste. Ventilatorene trakk ikke lenger inn frisk luft, men brannrøyk, sot og ruinstøv som blandet seg med stanken fra de tilstoppede toalettene i bygningen.

Tyve jenter fra Bund deutscher Mädel i bydelen Steglitz som søkte beskyttelse mot russerne, hjalp til med de sårede. Den siste natten i Hitlers liv ble Schenck vekket av en dødssliten Haase, som sa at Hitler ville snakke med legene og de to sykesøstrene. Schenck hadde ikke vært ute av uniformen på åtte dager, og den var tilsølt av pasientenes blod. Bak Haase, som kjente veien, passerte han vaktpostene og kom ned i førerbunkeren som lå to meter dypere enn resten av anlegget. Hitler unnskyldte uleiligheten, og Schenck fortalte senere at han hadde tenkt at Hitler lignet en skilpadde, med hodet trukket inn mellom de skjelvende skulderbladene. Hitler klarte nesten ikke å ta to skritt frem for å håndhilse; blikket var tomt.

Schenck og sykesøstrene ble deretter invitert til bords i mannskapskantinen, der det ble servert både vin, konjakk og kaffe. Det ble danset til jazzplater som på det nærmeste overdøvet samtalen; den kretset om fredsårene før 1939, og om turer til Zwinger, Weserbergland og Wartburg. Tre damer satte seg ved bordet: Hitlers sekretær Gertrud Junge; Bormanns sekretær Else Krüger (1915–2005) som senere ble gift med engelskmannen som forhørte henne i fangenskap, og en dame Schenk ikke visste hvem var. Noen hvisket til Schenck at den ukjente var fru Hitler, en Eva Braun som Schenck aldri hadde hørt et ord om. Men fru Hitler var selskapets midtpunkt og pratet i vei på bayersk dialekt, snikksnakk uten poeng, en oppskrift på pannekaker; «hun var helt utenfor demoraliseringen de siste dagene». Schenck oppsøkte igjen Hitler, som samtalte med dr. Haase om et kjapt og sikkert selvmord, og om hvordan få levningene etter ham raskt tilintetgjort. Schenck festet seg ved Hitlers skjelvinger, også i venstrebenet som han hadde dyttet inn mellom et stolben og et bordben for å roe det. Schenck tenkte umiddelbart på Parkinsons sykdom.

Referanser

Autoritetsdata