Erik Welle-Strand
| Erik Welle-Strand |
|---|
Erik August Lindhè Welle-Strand (1915–2001) var en norsk gruveingeniør og motstandsmann under andre verdenskrig. Han er mest kjent som leder for den illegale radiosenderen Skylark B .
Tidlig liv
Han ble født i juni 1915 i Bergen[1] og var bror av Erling Welle-Strand.[1][2] Som tenåring var han aktiv ved Den Nationale Scene før han begynte i førstegangstjenesten i 1935. Han jobbet også som kullgruvearbeider for Store Norske Spitsbergen Kulkompani, før han meldte seg inn ved Norges Tekniske Institut i 1936.[1]
Andre verdenskrig
Han returnerte til Bergen i januar 1940, stasjonert ved et luftvernbatteri for å vokte den norske nøytraliteten i andre verdenskrig. Imidlertid invaderte Nazi-Tyskland Norge 9. april. Welle-Strand ble involvert i de påfølgende kampene, først ved luftvernbatteriet, senere under en retrett til Hardangerfjellene. De norske troppene dro til Voss og Leikanger; Welle-Strand skilte seg deretter med dem og tok veien via Finland og Finnmark til Tromsø. Han rømte derfra til England med marineskipet Heilhorn.[1]
I september 1940 etablerte Secret Intelligence Service to stasjoner for radiokommunikasjon; den såkalte Skylark A ble ledet av Sverre Midtskau i Oslo mens Skylark B skulle ledes av Erik Welle-Strand i Trondheim.[3] Han reiste over Norskehavet med kutteren Nordlys, landet i Florø sammen med Sverre Midtskau, Sverre Haug og Finn Juell og fortsatte til Trondheim med Juell.[4]
Skylark B ble operert av studenter ved Norges Tekniske Institut, og etter tekniske vanskeligheter i startfasen[3] etablerte de jevnlig kontakt med etterretningen i London i januar 1941. Medlemmer i gruppa var Haakon Sørbye, Bjørn Arnold Rørholt, Einar Johansen, Baard Gunnar Hjelde og Olav Skeie. Professor i kjemi ved Teknologisk Institutt, Leif Tronstad, var også tilknyttet gruppen. [5]
Gruppen bidro blant annet til å spre viktig informasjon om tysk aktivitet ved Vemork tungtvannsanlegg.[3]Meldinger om tyske troppe- og marinebevegelser ble også sendt via Skylark. Welle-Strand ble beordret til å forlate Norge til London i mai 1941,[1] og Egil Reksten tok over som leder av Skylark B. I september samme år klarte imidlertid Gestapo å spore Skylark B-senderen. Egil Reksten og andre ble arrestert og fraktet til Nacht und Nebel leirene.[3] Reksten overlevde så vidt, mens syv av hans ti medfanger tilknyttet Skylark B døde.[2] Welle-Strand fortsatte sin motstand mens han hadde base i Storbritannia, og deltok i raid mot kysten av Vestlandet.
Han sluttet i Forsvaret etter krigens slutt i 1945, etter å ha gått gradene fra fenrik til kaptein på disse fire årene. [1]
Han ble dekorert med St. Olavsmedaljen Med eikegren, Haakon VII 70-årsmedaljen og Forsvarets medalje 1940–1945.[6]
Livet etter krigen
Etter krigen startet Welle-Strand sitt eget ingeniørfirma, Argo, [1] sammen med Reksten og andre venner. [7] Han grunnla sitt eget firma i Canada i 1951, men returnerte senere til Norge og Argo. Welle-Strand var gift og hadde fire barn. Han bodde i Oslo i senere liv,[6] og døde juli 2001 på Aker sykehus.[1]
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 1,6 1,7 Reksten, Egil; Skeie, Olav (25. juli 2001). «Erik Welle-Strand (nekrolog)». Aftenposten (på norsk). s. 13.
- ↑ 2,0 2,1 Ask, Øyvind (23. juli 2001). «Litt alvor og litt skjemt». Bergens Tidende (på norsk). s. 18.
- ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 Rørholt, Bjørn (30. april 1998). «Med radio som våpen mot tysk krigsmakt». Aftenposten (på norsk). s. 25.
- ↑ Haukelid, Knut (30. desember 1987). «Sverre Midtskau (nekrolog)». Aftenposten (på norsk). s. 15.
- ↑ Okkenhaug, Knut. «NTH-professoren som snøt Hitler for atombomben». Arkivert fra originalen 18. april 2008. Besøkt 15. februar 2009.
- ↑ 6,0 6,1 «80 år 2. juni: Bergingeniør Erik A.L. Welle-Strand» (på norsk). NTB. 12. mai 1995.
- ↑ «90 år 3. mai: Ingeniør Egil Reksten» (på norsk). NTB. 26. april 2007.