Erik Welle-Strand

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Erik Welle-Strand

Erik August Lindhè Welle-Strand (1915–2001) var en norsk gruveingeniør og motstandsmann under andre verdenskrig. Han er mest kjent som leder for den illegale radiosenderen Skylark B .

Tidlig liv

Han ble født i juni 1915 i Bergen[1] og var bror av Erling Welle-Strand.[1][2] Som tenåring var han aktiv ved Den Nationale Scene før han begynte i førstegangstjenesten i 1935. Han jobbet også som kullgruvearbeider for Store Norske Spitsbergen Kulkompani, før han meldte seg inn ved Norges Tekniske Institut i 1936.[1]

Andre verdenskrig

Han returnerte til Bergen i januar 1940, stasjonert ved et luftvernbatteri for å vokte den norske nøytraliteten i andre verdenskrig. Imidlertid invaderte Nazi-Tyskland Norge 9. april. Welle-Strand ble involvert i de påfølgende kampene, først ved luftvernbatteriet, senere under en retrett til Hardangerfjellene. De norske troppene dro til Voss og Leikanger; Welle-Strand skilte seg deretter med dem og tok veien via Finland og Finnmark til Tromsø. Han rømte derfra til England med marineskipet Heilhorn.[1]

I september 1940 etablerte Secret Intelligence Service to stasjoner for radiokommunikasjon; den såkalte Skylark A ble ledet av Sverre Midtskau i Oslo mens Skylark B skulle ledes av Erik Welle-Strand i Trondheim.[3] Han reiste over Norskehavet med kutteren Nordlys, landet i Florø sammen med Sverre Midtskau, Sverre Haug og Finn Juell og fortsatte til Trondheim med Juell.[4]

Skylark B ble operert av studenter ved Norges Tekniske Institut, og etter tekniske vanskeligheter i startfasen[3] etablerte de jevnlig kontakt med etterretningen i London i januar 1941. Medlemmer i gruppa var Haakon Sørbye, Bjørn Arnold Rørholt, Einar Johansen, Baard Gunnar Hjelde og Olav Skeie. Professor i kjemi ved Teknologisk Institutt, Leif Tronstad, var også tilknyttet gruppen. [5]

Gruppen bidro blant annet til å spre viktig informasjon om tysk aktivitet ved Vemork tungtvannsanlegg.[3]Meldinger om tyske troppe- og marinebevegelser ble også sendt via Skylark. Welle-Strand ble beordret til å forlate Norge til London i mai 1941,[1] og Egil Reksten tok over som leder av Skylark B. I september samme år klarte imidlertid Gestapo å spore Skylark B-senderen. Egil Reksten og andre ble arrestert og fraktet til Nacht und Nebel leirene.[3] Reksten overlevde så vidt, mens syv av hans ti medfanger tilknyttet Skylark B døde.[2] Welle-Strand fortsatte sin motstand mens han hadde base i Storbritannia, og deltok i raid mot kysten av Vestlandet.

Han sluttet i Forsvaret etter krigens slutt i 1945, etter å ha gått gradene fra fenrik til kaptein på disse fire årene. [1]

Han ble dekorert med St. Olavsmedaljen Med eikegren, Haakon VII 70-årsmedaljen og Forsvarets medalje 1940–1945.[6]

Livet etter krigen

Etter krigen startet Welle-Strand sitt eget ingeniørfirma, Argo, [1] sammen med Reksten og andre venner. [7] Han grunnla sitt eget firma i Canada i 1951, men returnerte senere til Norge og Argo. Welle-Strand var gift og hadde fire barn. Han bodde i Oslo i senere liv,[6] og døde juli 2001 på Aker sykehus.[1]

Referanser

  1. 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 1,6 1,7 Reksten, Egil; Skeie, Olav (25. juli 2001). «Erik Welle-Strand (nekrolog)». Aftenposten (på norsk). s. 13. 
  2. 2,0 2,1 Ask, Øyvind (23. juli 2001). «Litt alvor og litt skjemt». Bergens Tidende (på norsk). s. 18. 
  3. 3,0 3,1 3,2 3,3 Rørholt, Bjørn (30. april 1998). «Med radio som våpen mot tysk krigsmakt». Aftenposten (på norsk). s. 25. 
  4. Haukelid, Knut (30. desember 1987). «Sverre Midtskau (nekrolog)». Aftenposten (på norsk). s. 15. 
  5. Okkenhaug, Knut. «NTH-professoren som snøt Hitler for atombomben». Arkivert fra originalen 18. april 2008. Besøkt 15. februar 2009. 
  6. 6,0 6,1 «80 år 2. juni: Bergingeniør Erik A.L. Welle-Strand» (på norsk). NTB. 12. mai 1995. 
  7. «90 år 3. mai: Ingeniør Egil Reksten» (på norsk). NTB. 26. april 2007. 
Autoritetsdata