Erik Pontoppidan

Fra wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Må ikke forveksles med Erik Pontoppidan den eldre.
Erik Pontoppidan

Erik Ludvigsen Pontoppidan den yngre (1698-1764) var en dansk teolog, professor, biskop, entomolog, ornitolog og forfatter. Han virket dels i Norge blant som biskop av Bergen fra 1745. Han er i ettertid særlig kjent for å ha gitt sin forklaring til Luthers katekisme som ble nyttet i kristendomsundervisningen i Norge til utpå 1900-tallet. Pontoppodians forklaring var på 1800-tallet mer brukt i Norge enn i Danmark på grunn av den luthersk-konservative tendens i Norge på den tiden. Han var trolig den med størst innflytelse på kristendomsundervisningen i Norge på den tiden. Pontoppodian blir regnet som pietist.[1][2][3] Pontoppodians forklaring hadde avgjørende betydning for Hans Nielsen Hauge.[4]

Han ga ut den første naturhistorie for Norge, Forsøk til Norges naturlige historie, og ga ut den andre roman i Danmark.[5] Pontoppidan beskrev Norges klima og dets geografiske variasjoner,[6] og han beskrev Norges landpattedyr, fuglearterm fiskearter, insekter og vekster i vann. Bind I av naturhistorien ble gitt ut i 1752 ett år før Carl von Linné revolusjonerende system.[7]

Bakgrunn

Erik Ludvigsen Pontoppidan den yngre ble født 24. augustjul./ 3. september 1698greg. i Aarhus. Han døde 20. desember 1764 i København.[8]

Erik Pontoppidans far Ludvig (1648-1706) var stiftsprest og sogneprest i Århus og moren var Else Sophie Spend (datter av en prest).[9] Pontoppidans egen karriere var en preget av sosial klatring: Han ble utdannet i Fredericia (1716–1718) og var deretter privatlærer i Norge før han studerte videre i Nederland, deretter i London og Oxford i England.

Virke

Prest

I 1721 ble han lærer hos Frederik Carl av Carlstein, den senere hertugen av Plön, og to år senere ble han gjort til slottsprest på Nordborg. Fra 1726 til 1734 var han prest i Hagenberg hvor han beskyttet pietistene, noe som førte til de tyskspråklige verkene Dialogus; oder Unterredung Severi, Sinceri, und Simplicis von der Religion and Reinheit der Lehre (1726) og Heller Glaubensspiegel (1727). I løpet av den samme perioden la han grunnlaget for sin senere topografiske og historiske verker i Memoria Hafniæ (1729); Theatrum Daniæ (1736) og Kurzgefasste Reformationshistorie der dänischen Kirche.

Pontoppidan ble en vellykket prest i Hillerød og så slottsprest ved Frederiksborg slott (1734),[2] før han i 1735 ble hoffprest i København, noe som gjorde det mulig å bli professor i teologi i 1738 og medlem av styret i 1740, mens han samtidig skrev på sine verker Everriculum fermenti veteris (1736) og Böse Sprichwörter (1739).

Pontoppidan var en meget flittig forfatter, spesielt i historie og teologi. Selv hyllet han pietismen, men var likevel ingen tilhenger av religiøs tvang. I 1737 skrev han på kongelig anmodning sin Sannhet til gudfryktighet, også kjent som Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme.[2][10] Pontoppidans forklaring var en nyskapende form for kristendomsundervisning.[11] Pontoppidans forklaring var i bruk i kristendomsundervising i Danmark fram til 1794, men Norge etter innføringen av lov om obligatorisk konfirmasjon i Norge i 1736 til ut på 1900-tallet.[12] I 1740 utga han en ny salmebok som også var i bruk lenge. Både salmeboken og hans forklaring var en sterk støtte for pietismens stilling i Danmark og Norge.

I 1742–1743 utkom hans merkelige roman Menoza som regnes som den andre romanen utgitt i Danmark (etter Holbergs Niels Klim). Romanen ble utgitt med forord der Pontoppidan forklarer hva det vil si at innholdet i boken er fiksjon og brukte Jesus for å rettferdiggjøre fiksjonsverk (Jesus brukte fabler og lignelser).[13] Menoza handler om en prins fra Asia som reiste rundt og søkte etter kristne. Romanen var en kritikk av de religiøse forholdene i Danmark og i andre land og fikk en stor spredning, nytt opplag i 1860, og ble oversatt til nederlandsk, tysk, fransk og svensk (1771–1773 og 1860–1861).

Som biskop utga han Glossarium Norvegicum, en samling av rundt tusen norske ord som skulle «tjene det fælles Sprog til Oplysning og Forbedring". Her anbefaler han bruk av «significative» norske ord fremfor franske og andre fremmede uttrykk. Hensikten var å hjelpe danske embetsmenn, særlig prestene, til å forstå norske bønder bedre.[14] Han hadde også skrevet en avhandling om «det danske Sprogs Skæbne og forrige Tilstand udi Sønderjylland».[15]

Biskop i Bergen

Pontoppidan ønsket ikke gressende kuer for nær Bergen domkirke.

Han ble utnevnt til biskop i Bergens stift i 1745, og han skal ha innført en rekke reformer i skolevesenet i sin tid. I 1749 skrev han Glossarium Norvagicum, en norsk ordbok som var en av de aller første avhandlingene om det norske språket. Han skrev også Forsøk til Norges naturlige historie, mens hans prekener dannet basis for hans senere verk Collegium pastorale practicum (1757). I 1745 skrev Pontoppidan en avhandling om Det danske sprogs skjæbne i Sönderjylland som var det første forsøket på å hevde moderspråkets rett. Han hadde allerede i 1740 i Schaubühne Dänemarks hevdet at de tre språkene i Norden kun var dialekter av et hovedspråk.

Av hans historiske skrifter kan Marmora danica nevnes, en samling skrifter om Danmark, utgitt i to bind i årene 1739-1741: Gesta et vestigia danorum extra Daniam i tre bind (1740–1741), Annales ecclesiæ danicæ i fire bind (1741–1752). Han skrev også en dansk kirkehistorie på tysk som førte til en tvist med Jacob Langebek. Han utga dessuten Origines Havnienses (1760) og Den danske atlas, et historisk-topografisk verk i syv bind over Danmark (1763–1781).

Pontoppidan overtok i Bergen etter biskop Oluf Bornemann, men ønsket i utgangspunktet ikke å bo i Norge, og kom ikke til Bergen før i juni 1748. Statsarkivet i Bergen oppbevarer i dag biskopens offisielle korrespondanse som viser at han var et arbeidsjern av de sjeldne. Pontoppidan kommenterte alt fra tiende til skilsmissespørsmål og problemer med kuene som gjorde fra seg altfor nær dørene på Bergen domkirke. Men skoleverket var det som opptok Pontoppidan mest. I Bergen etablerte han et lærerseminar på Christi Krybbe skoler. Pontoppidan mente at studentene burde rekrutteres fra bondestanden, fordi ingen andre kunne overleve på det kostholdet folk holdt seg med i de norske landdistriktene. Pontoppidan opprettet også en helt ny skole i Bergen, nemlig Seminarium Fredericianum, ment som et ekstratilbud til latinskolens elever, som kunne lære tysk og fransk der. Utgiftene ved å bygge seminariet, visstnok 800 rigsdaler, påtok studiosus juris Melchior Falch seg[16] som takk fordi han fikk tildelt sorenskriverembedet på Sunnmøre fra 1754. I 1752 stod skolen klar til å ta imot sine første elever, tolv gutter, som fikk tilbud om kost og losji. Formålet var å profesjonalisere Bergens handelsstand.[17]

Seminaret gikk det ikke videre bra med, ettersom rektor ved Bergen latinskole, Jacob Høyer, var misunnelig på den nye skolen, og derfor satte opp latinskolens undervisning slik at det ble praktisk vanskelig for elevene å følge seminarets undervisning. I 1781 fikk seminaret en utvidet fagkrets som inkluderte navigasjon og geografi, men det hjalp ikke. Intriger elevene imellom skapte så mange problemer at Pontoppidans skole ble nedlagt i 1808.[18] Seminarets boksamling på 1.300 bind ved opprettelsen ble donert til rivalen latinskolen da seminaret ble nedlagt.

I 1753 og 1754 gikk Pontoppidan gjennom de offentlige regnskapene med argusøyne. Ved Manufakturhuset og De sjøfarendes fattighus avdekket han store underslag og prøvde å få pengene tilbake. Som biskop kom han også i konflikt med enkelte prester i Bergen stift. Den ene, Gerdt Geelmuyden på Os sør for Bergen, kranglet med kapellanene om embedsinntektene. Geelmuydens griskhet var så stor at Pontoppidan faktisk fryktet for hans sjel. Et annet problem var sognepresten i Nykirken, Mathias Albert Haberdorff, «en raa, umedgjørlig mand»,[19] beryktet for å æreskjelle sine sognebarn fra prekestolen. Pontoppidan var til sist så lei Geelmuyden og Haberdorff at han ga beskjed om at all kontakt skulle gå via prosten.[20]

Våren 1754 søkte Pontoppidag kongen om lov til å forlate Bergen, offisielt for å følge sine to eldste sønner til København, der de skulle gå på skolen. Han ønsket også å se til sin danske formue. Men først og fremst var han blitt innblandet i en utroskapsskandale. En gift varaborgermester i Bergen, Peter Severin Garboe, sønn av presten i Vejrum, hadde et par år tidligere gjort Maren Mathiesen - datter av politimesteren i Bergen - gravid. (Garboes kone Gidske Johanne Kaas fikk i 1760 skilsmisse ved kongelig reskript pga. dette.[21]) Den gifte Garboe og den gravide Maren forsøkte å skjule skandalen ved å få en felles venn, Conrector Paul Lakier ved Bergen katedralskole,[22] til å følge Maren til Danmark, der de utga seg for å være et ektepar slik at barnet kunne bli anerkjent som «ektefødt». Men ryktene nådde til Bergen, der en undersøkelse ble iverksatt om saken. I forhør navnga Garboe også biskop Pontoppidan som mulig barnefar. Biskopen ble rasende. Nå hadde han fått nok av Bergen. Med kongens tillatelse til avreise la han Bergen bak seg for godt. Det siste brevet han skrev fra sin bolig i byen, er datert 13. juli 1754. Like fullt fikk han beholde inntektene fra bispestolen i Bergen helt til sin død.[20]

Siste år

I København ble han utnevnt til prokansler ved Københavns universitet i 1755. Han fikk særlig ansvar for universitetets økonomi og gjennomføring av reformer. Hans reformforsøk møtte mye motstand blant annet forsøkte han å få professorene til å legge mer arbeid i sine forelesninger.[23][24] Som prokansler tok han som en av de første initiativ til å få praktisk og økonomisk innrettede fag inn på universitetet. Han tenkte seg særlig at prester som skulle virke på landsbygda burde lære naturfag innrettet mot landbruket, blant annet var elever av Carl von Linne aktuelle til professorater på området. I 1761 fikk han gjennomslag for et professorat rettet mot næringenes økonomi (ikke statens økonomi) og Ole Stockfleth Pihl (1729-1765) fra Norge ble ansatt.[lower-alpha 1] Statens økonomi ble undervist av en jurist.[25][26] I 1755 gikk han inn for oppmykning av sensurbestemmelsene for skrifter med økonomisk og praktisk innhold.[27] Han fortsatte sine historisk-topografiske studier blant annet i form av en historiske beskrivelse av København (1760).[28] Han var aktiv som en politisk økonom og var redaktør av Danmarks og Norges ökonomiske Magazin i 8 bind (1757–64).

Om eneveldet

Pontoppodian forsvarte eneveldet i Danmark-Norge der kongen sto over lovene. Pontoppodian argumenterte med at syndefallet gjør det nødvendig at myndighetene sørger for at Guds bud adlydes samtidig som det skal stilles etiske krav til myndighetene. Blant annet skulle myndighetene ifølge Pontoppodian utøve sine embeder med kjærlighet, fornuft og uten forskjellsbehandling. Pontoppidan mente at de danske eneveldige kongene hadde utøvd faderlig omsorg med kristelig sinnelag. Det danske eneveldet var en rettsstat med mildhet i straff og uten ytringsfrihet som i England var utvidet for mye, mente han. Ifølge Birger Løvlie begrunnet han ikke eneveldet som et teokrati, han la i stedet vekt på at kongen var en god lovgiver, kjærlig, opplyst og liberal.[11]

Om slaveri

I 1760 skrev han et forord til reisedagboken Tilforladelig efteretning om kysten Guinea av Ludewig Ferdinand Rømer. Rømer drever sukkerraffinering i København og hadde vært dansk embetsmann i Dansk Guinea. Rømer ga ut boken etter forslag fra Pontoppidan. I forordet støttet Pontoppidan slaveri og slavehandel. Han begrunnet dette med at afrikanere ville komme nærmere Gud, få kristendomsundervisning og få bedre levekår som slaver på plantasjer i de dansk-norske koloniene i Vest-India enn som frie personer i Vest-Afrika. Pontoppidan nevnte innledningsvis at slaveri kunne synes å være i strid med det kristne kjærlighetsbudskap, men samlet sett ville negrene få det bedre ved å bli transporert til plantasjene i Vest-India. Det var ikke håp om å preke kristendom til negrene i Afrika, mente han. Ifølge Green-Pedersen var Pontoppidans syn vanlig i samtiden og var dels basert på hans oppfatning av kristendommens opplagte overlegenhet overfor det hednske Afrika.[29][30][31]

Naturhistorie for Norge

Se også: Forsøk til Norges naturlige historie

Han ga ut den første naturhistorie for Norge.[5] Pontoppidan forklarte Norges klima med avstand fra ekvator og Langfjellenes og havets innflytelse på forskjeller mellom Østlandet og Vestlandet. Han mente at klima på Vestlandet var særlig påvirket av varme og fukt fra havet; observasjonene var riktige uten at han kjente til hvorfor havvannet langs Norskekysten er varmere enn andre områder på samme breddegrad.[6] I naturhistorien beskrives 24 landpattedyr, omkring 115 fuglearter og 66 fiskearter. Insektene som nevnes er edderkopp, sommerfugler, fluer, maur, stankelbein, kruttåte og lakselus. Av vekster i vann nevnes sjøtre, risengrynskorall, viftekorall og steinkorall. Bind I av naturhistorien ble gitt ut i 1752 ett år før Carl von Linné revolusjonerende system «Species plantarum». Pontoppidan kjente til Linné uten å forstå betydningen av den systematiske navngivningen Linné innførte.[7]

Noen verk

  • Theatrum Daniæ veteris et modernæ. Oder: Schau-Bühne des alten und jetzigen Dannemarcks, (Bremen 1730)
  • Kurzgefaßte Reformations-Historie der dänischen Kirche. (Lübeck 1734)
  • Everriculum fermenti veteris. (1736) (Pamfletten ble oversatt og utgitt i 1923 som Fejekost. Til at udfeje den gamle Surdejg eller de i de Danske Lande tiloversblevne og her for Dagen bragte Levninger af saavel Hedenskab som Papisme. Oversat og forsynet med Indledning af Jørgen Olrik. Danmarks Folkeminder nr. 27. København: Det Schonbergske Forlag.)[2]
  • Sandhed til Gudfrygtighed: udi en eenfoldig og efter Muelighed kort, dog tilstrekkelig Forklaring over Sal. Dr. Mort. Luthers Liden Cathechismo København 1737
  • Marmora Danica selectiora sive Inscriptionum, (Kjøbenhavn 1739–41)
  • Den Nye Psalme-Bog: udi hvilken findes ey allene de Psalmer, som udi den forordnede Kirke-Psalme-Bog af Doct. Kingo have været samlede, men endogsaa mange andre udvalte, deels nye, dels af det tydske Sprog oversatte Psalmer, (Kjøbenhavn 1740)
  • Gesta et vestigia Danorum extra Daniam.. (Leipzig, Kjøbenhavn 1740/41)
  • Annales ecclesiæ Danicæ diplomatici.. (Kjøbenhavn 1741–52)
  • Kort og eenfoldig Underviisning For Skoleholderne Om Den Maade, paa hvilken de best kunde lære Børn at læse i Bøger... (Bergen 1748, Kiøbenhavn 1763)
  • Ein paar erweckliche Predigten vom Elend des irdischen Lebens und wie demselben möge geholfen werden. (Kothert, Bergen 1749)
  • Glossarium norvagicum (Kothert, Bergen 1749)
  • Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie, ... (Kiøbenhavn 1752)
    • Erich Pontoppidans ... Versuch einer natürlichen Historie von Norwegen. Mumme, Kopenhagen, Flensburg 1753-69.
    • The Natural History of Norway, (London 1755)
  • D. Erich Pontoppidans Opvækkelige Hyrde-Breve, Aarlig forsendte til Præsteskabet i Bergens-Stift.. (1753)
  • Menoza (Kjøbenhavn 1754)
  • Uforgribelige Betænkninger over den naturlige Aarsag til de mange og store Jord-Skiælv, samt det usædvanlige Veirlig, som nu paa nogen Tid er fornummet, baade i og uden for Europa (Kiøbenhavn 1756)
  • Erich Pontoppidans unvorgreifliche Bedenken über die natürliche Ursache der vielen und starken Erdbeben und des ungewöhnlichen Wetters, welches man seit einiger Zeit sowohl in als außer Europa vernommen hat. Pelt, Kopenhagen 1757.
  • Collegium Pastorale Practicum.. (Kiøbenhavn 1757)
  • Danmarks og Norges Oeconomiske Magazin.. (Kjøbenhavn 1757–64)
  • Erich Pontoppidans Kraft der Wahrheit, den atheistischen und naturalistischen Unglauben zu besiegen. Pelt, Kopenhagen 1759.
  • Eutropii Philadelphi Oeconomiske Balance. Godiche, Kopenhagen 1759.
  • Menoza, welcher die Welt umhergezogen, Christen zu suchen. Kopenhagen 1759.
  • Sannleiki Gudhraedslunnar. 1759.
  • Origines Hafnienses eller den kongelige Residentz-Stad Kiøbenhavn, forestillet i sin oprindelige Tilstand.., (Kiøbenhavn 1760)
  • Den Danske Atlas eller Konge-Riget Dannemark, (Kiøbenhavn 1763–81)
  • Erich Pontoppidans kurzgefaßte Nachrichten, die Naturhistorie in Dänemark betreffend. Rothe & Profft, Kopenhagen 1765 (p.m.).
  • Erich Pondoppidans schrift- und vernunftmäßige Abhandlung von der Unsterblichkeit menschlicher Seelen, von deren Befinden in dem Tode, von deren Zustand gleich nach dem Tode, bis an das jüngste Gericht. Rothe, Kopenhagen 1766 (p.m.).

Fotnoter

  1. ↑ Ole Stockfleth Pihl reiste tilbake til Norge etter mindre enn 1 år i København. Pihl kom fra en slekt av prester og offiserer, Abraham Pihl var hans slektning.

Referanser

  1. ↑ Gaarder, Inger Margrethe (1978). Gud og verda. Oslo: Cappelen. ISBN 8202016037. 
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 Burgess, Peter (2003). Norske pastorale opplysning. Oslo: Abstrakt forl. ISBN 8279350888. 
  3. ↑ Halse, Per (desember 2017). «Forseinka reformasjon». Kirke og Kultur. 4. 122: 359–373. ISSN 0023-186X. doi:10.18261/issn.1504-3002-2017-04-06. Besøkt 30. desember 2025. 
  4. ↑ Thorvaldsen, Egil L. (18. juli 2018). «Knut Dørum og Helje Kringlebotn Sødal (red.): Hans Nielsen Hauge. Fra samfunnsfiende til ikon.». Heimen. 2. 55: 202–204. ISSN 0017-9841. doi:10.18261/issn.1894-3195-2018-02-08. Besøkt 31. desember 2025. 
  5. ↑ 5,0 5,1 Jørgensen, Per M. (30. oktober 2006). «Om amatørenes betydning for utviklingen av botanikken i Norge». Naturen. 4. 130: 187–195. ISSN 0028-0887. doi:10.18261/ISSN1504-3118-2006-04-05. Besøkt 30. desember 2025. 
  6. ↑ 6,0 6,1 Maliks, Jakob (26. november 2024). «7. Schønings klimateorier: studier i naturens endringer og menneskets livsvilkår». Norsk vitenskap i støpeskjeen. Universitetsforlaget. s. 132–150. ISBN 978-82-15-07242-5. doi:10.18261/9788215072432-24-07. Besøkt 30. desember 2025. 
  7. ↑ 7,0 7,1 Sneli, Jon-Arne (4. januar 2011). «Norsk biodiversitetsforskning –– en historikk». Naturen. 5. 134: 266–280. ISSN 0028-0887. doi:10.18261/ISSN1504-3118-2010-05-08. Besøkt 30. desember 2025.  C1 control-tegn i |tittel= på plass 32 (hjelp)
  8. ↑ Flottorp, Haakon (22. februar 2025). «Erik Pontoppidan – teolog». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 29. desember 2025. 
  9. ↑ Helland, Amund (1852). Genealogi over Familien Pontoppidan. Bergen?: [s.n.] 
  10. ↑ Holsvik, Lauritz (1958). Kyrkjesoge for folkeskulen. Oslo. 
  11. ↑ 11,0 11,1 Løvlie, Birger (25. mars 2021). «Med kall fra Kongen». Heimen. 58 (1): 91–108. ISSN 0017-9841. doi:10.18261/issn.1894-3195-2021-01-07. Besøkt 31. desember 2025. 
  12. ↑ Repstad, Pål (25. mars 2015). «Fortapelse og feelgood - Endringer i synet på helvete og fortapelse». Teologisk tidsskrift. 1. 4: 65–83. ISSN 1893-0263. doi:10.18261/ISSN1893-0271-2015-01-05. Besøkt 31. desember 2025. 
  13. ↑ Zetterberg-Nielsen, Simona (21. mars 2024). «Opplysningstidsperspektiver på fakta og fiksjon». Nytt Norsk Tidsskrift. 1. 41: 55–63. ISSN 0800-336X. doi:10.18261/nnt.41.1.6. Besøkt 30. desember 2025. 
  14. ↑ Vemund Skard: Norsk språkhistorie bind 2 (s. 101), Universitetsforlaget, ISBN 82 00 0245 5
  15. ↑ Vemund Skard: Norsk språkhistorie bind 2 (s. 122)
  16. ↑ https://nbl.snl.no/Melchior_Falch
  17. ↑ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. oktober 2020. Besøkt 10. januar 2020. 
  18. ↑ Marianne Herfindal Johannessen: "Biskoppen og Bergen", Bergens Tidende 21. desember 2019
  19. ↑ https://no.wikisource.org/wiki/Side:Bergen_fra_de_%C3%A6ldste_Tider_indtil_Nutiden.djvu/456
  20. ↑ 20,0 20,1 Marianne Herfindal Johannessen: "Biskoppen og Bergen", Bergens Tidende 21. desember 2019
  21. ↑ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 29. desember 2019. Besøkt 10. januar 2020. 
  22. ↑ H. J. Huitfeldt-Kaas: Optegnelser om familien Pritzier (Lakier var gift med Hedevig Pritzier)
  23. ↑ Sæther, Arild (1981). Den økonomiske tenkning i Danmark-Norge på 1700-tallet. Kristiansand: Agder distriktshøgskole. ISBN 8271171275. 
  24. ↑ Tuseth, Bård Sverre (13. august 2021). «§ 100». Grunnloven. Universitetsforlaget. s. 1054–1115. ISBN 978-82-15-02258-1. doi:10.18261/9788215054179-2021-123. Besøkt 31. desember 2025. 
  25. ↑ Bratberg, Terje (25. november 2024). «Pihl». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 31. desember 2025. 
  26. ↑ Andresen, Anton Fredrik (2004). Nytte, dannelse, vitenskap?. Oslo: Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo. 
  27. ↑ Myklebust, Ivar A. (1973). Frå Erik Pontoppidan til Ivar Aasen. Trondheim: Rune. ISBN 8252300294. 
  28. ↑ Hamre, Håkon (1972). Erik Pontoppidan og hans Glossarium Norvagicum. Bergen: Grieg. 
  29. ↑ «Slavedebatten i Danmark-Norge på slutten av 1700-tallet», Eline Lund Harrfeldt, Fordypningsoppgave i Lektor Historie (Mai 2023)
  30. ↑ Sandvik, Gudmund (oktober 1990). «Rettshistorie». Jussens Venner. 5. 25: 229–315. ISSN 0022-6971. doi:10.18261/ISSN1504-3126-1990-05-01. Besøkt 31. desember 2025. 
  31. ↑ Green-Pedersen, Sv. E. (1974). «NEGRO SLAVERY AND CHRISTIANITY: On Erik Pontoppidan's preface to L. F. Roemer Tilforladelig Efterretning om Kysten Guinea (A true account of the Coast of Guinea), 1760». Transactions of the Historical Society of Ghana. 1. 15: 85–102. ISSN 0855-3246. Besøkt 31. desember 2025. 

Litteratur

  • Møller, J.: Biskop og Procantsler Erik Pontoppidans Levnetsløb og Charakteristik, Tidsskrift for Kirke og Theologie, bind 4, 1834, sidene 58–273.
  • Hamre, H.: Erik Pontoppidan og hans Glossarium Norvagicum, i Årbok for Universitetet i Bergen. Bergen 1972.
  • Erik Pontoppidan i Norsk biografisk leksikon

Eksterne lenker

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Erik_Pontoppidan&oldid=321185»