Emil Løvlien

Emil Løvlien

Emil Løvlien (1899–1973) var formann for Norges Kommunistiske Parti mellom 1946 og 1965, og var stortingsrepresentant fra Hedmark i tre perioder 1945–49 og 1954–61. Han var den siste stortingsmannen fra NKP.

Liv og virke

Emil Løvlien var født og oppvokst i Løten, og var som skogarbeider sentral i arbeidet med å organisere skogarbeiderne i Hedmark. Han meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 1918, og fulgte NKP ved splittelsen i 1923. Fra 1931 - 1934 studerte han ved Kominterns Lenin-skole i Moskva.

I 1934 ble han valgt til politisk sekretær i Norges Kommunistiske Parti i forbindelse med at en landskonferanse dette år foretok flere omrokeringer i partiledelsen. Han var også journalist i partiavisen «Arbeideren». I forbindelse med at den okkupasjonsmakten forbød partiet 16. august 1940 ble han arrestert, men løslatt kort tid senere.

Etter dette gled han ut i periferien, selv om han i 1943 flyktet til Sverige på grunn av sin rolle i motstandsarbeidet i Hedmark.

Stortinget

I 1945 ble han valgt inn på Stortinget, og året etter overtok han som partiformann. I kraft av denne posisjonen ble han blant de fremste eksponentene for oppgjøret med Peder Furubotn i 1949, og «Løvlien-fløyen» ble også navnet på denne fløyen.

Samme år falt han, sammen med resten av partiets gruppe, ut av Stortinget, men han ble valgt inn igjen i 1953 som én av tre representanter. Ved neste valg, i 1957 ble han valgt inn som eneste representant for partiet. Han satt i finanskomiteen, og blir beskrevet av komitékollega Kåre Willoch som den mest elskverdige kollega man kunne ha.

Ved valget i 1961 tapte han mandatet til Senterpartiet. Dette ble sett i sammenheng med at det nye partiet Sosialistisk Folkeparti ved dette valget stilte liste i fem fylker. Hedmark var ikke ett av disse, men mange oppfattet det som om Løvliens mandat forsvant i «dragsuget» etter SF uansett. Dette skapte nok en del bitterhet mot det nye partiet og dets fremste politiker, Finn Gustavsen.

Som formann i NKP sto han også i spissen for den såkalte «avstaliniseringen», men i forbindelse med partiets nyorientering på 1960-tallet ble han erstattet som partiformann av Reidar T. Larsen. Han fortsatte imidlertid i partiets sentralstyre til sin død.

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata

Autoritetsdata