Elsa Morante

Elsa Morante

Morante og Moravia på Capri.

Elsa Morante (født 18. august 1912 i Roma, død 25. november 1985) var en italiensk forfatter.

Morante ble en av de mest betydningsfulle prosaistene i etterkrigstiden i Italia. Hennes verk er preget av den realistiske tradisjonen og et stort engasjement for det lille mennesket.

Biografi

Hun var oppvokst i Roma, datter av den jødiske lærerinnen Irma Poggibonsi fra Modena, og sicilianeren Francesco Lo Monaco. Stefaren het Arturo Morante. En av Elsas fire brødre, Marcello (1916–2005), ble også forfatter og var far til medisinprofessor Silvia Morante (1954–) og skuespilleren Laura Morante (1956–).

I 1930-årene skrev Elsa korte fortellinger og hadde innlegg i barneblad. Frem til 1937 var hun delvis samboer med en eldre mann. I 1937 traff hun den halvt jødiske forfatteren Alberto Moravia (1907–90), og tilbrakte perioder på Capri utenfor Napoli sammen med ham. De giftet seg i 1941, det samme året som hun utga novellesamlingen Il gioco segreto (det hemmelige spillet). I 1950-årene hadde hun et hemmelig forhold til den romerske filmskaper Luchino Visconti (1906–76). Hun var også venn med Pier Paolo Pasolini (1922–75).

Frem til et selvmordsforsøk i 1983, bodde Morante alene i Roma med sine to katter og en husholderske. Morante døde på et sykehjem i 1985. Da NRK viste Luigi Comencini sin filmatisering av Historien i 1989, uttalte Jan E. Hansen at Morante ville vise at «historiske og individuelle plan bare griper over i hverandre på destruktive premisser, nesten aldri på fruktbare».

Forfatterskap

Etter forfatterdebuten med novellesamlingen Il gioco segreto i 1941 ga hun ut romanen Menzogna e sortilegio (løgn og hekseri) i 1948.

I 1957 utga hun romanen L'isola di Arturo, som handler om en gutt på Procida, naboøya til Capri. For dette verket ble hun tildelt Premio Strega. Da Hans Braaruds oversettelse til norsk ble utgitt i 1959, skrev Kjell Askildsen i en anmeldelse i VG at romanen var «stram og intens», om enn noe ordrik.

I hjemlandet var Elsa Morante noe kontroversiell på grunn av sin kritikk av kirken, og i et intervju med norske VG i 1963 uttalte hun at «—Italia er i dag verdens mest ureligiøse land». I det samme intervjuet fortalte hun også at hun etter separasjon fra Moravia i 1961 fortsatte å reise til utenlandet sammen med ham.

I 1974 kom romanen Historien ut på norsk i Signe Marie Sannes' oversettelse. Anmelderen Elsa Askeland omtalte den norske utgaven som så lojal mot originalspråket at det var skjemmende, selv om fortellingen om Ida, en romersk lærerinne under den andre verdenskrig, var «varm og vidunderlig».

I 1982 ga Morante ut romanen Aracoeli, der hovedpersonen er en forlagsmann ved navn Manuel som leter etter moren Aracoeli.

Utgivelser

• Il gioco segreto (1941). Noveller.
• Menzogna e sortilegio (1948). Roman.
• L'isola di Arturo (1957). Roman. Til norsk ved Hans Braarud under tittelen Arturos øy, 1959. For denne romanen ble hun tildelt Premio Strega
• La storia (1974). Roman. Til norsk ved Signe Marie Sannes under tittelen Historien, Gyldendal, 1975.
• Aracoeli (1982). Roman. Til norsk ved Tor Fotland under tittelen Aracoeli, Gyldendal, 1984

Litteratur

• Lily Tuck, Woman of Rome: A Life of Elsa Morante.

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata

Autoritetsdata