Ekvivalensprinsippet
Ekvivalensprinsippet er hypotesen om at den observerte ekvivalensen mellom gravitasjons- og treghetsmasse er en konsekvens av naturen. Den svake formen, kjent i århundrer, gjelder masser av enhver sammensetning i fritt fall som tar samme bane og lander på identiske tidspunkter. Den utvidede formen av Albert Einstein krever at spesiell relativitetsteori også gjelder i fritt fall, og krever at den svake ekvivalensen er gyldig overalt.[1] Denne formen var et kritisk innspill for utviklingen av teorien om generell relativitet.[2] Den sterke formen krever at Einsteins form fungerer for stjerneobjekter. Svært presise eksperimentelle tester av prinsippet begrenser mulige avvik fra ekvivalens til å være svært små.
Dette innebærer blant annet at treghetens og gravitasjonens masse må være like. Forskjellige vitenskapsmenn foretok målinger for å finne en forskjell. Isaac Newton og Friedrich Wilhelm Bessel for eksempel målte svingetiden til pendler med forskjellig masse, men identisk lengde. De fant ingen målbar forskjell.[3]
En av de umiddelbare konsekvenser av ekvivalensprinsippet er at lysstråler vil vise seg å bli bøyet i et gravitasjonsfelt. Einsteins feltteori forutsier for eksempel at en lysstråle vil bøyes mot solen med 1,75 buesekunder.[4]
Referanser
- ↑ Einstein, Albert (1922): The Meaning of Relativity, Princeton University Press, Princeton.
- ↑ Elgarøy, Øystein: En kort introduksjon til generell relativitetsteori (PDF), forelesningsnotater fra Universitetet i Oslo.
- ↑ Russel, David A.: «Oscillation of a "Simple" Pendulum», Penn State Graduate Program in Acoustics
- ↑ «Deflection and Delay of Light», UCLA Astronomy
Eksterne lenker
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata